Ifølge professor i galenisk farmasi, Ingunn Tho, er det flere grunner til at instituttet valgte å satse på et prosjekt om 3D-
­­printing av legemidler (se også side 6).

— For to år siden startet vi et samarbeid med Åbo Akademi i Finland, der ­professor Niklas Sandler er en pioner på teknologi brukt for 3D-printing av legemidler og forskning på dette.

Ville bruke printer

Med kompetanse på fremstilling av faste oppløsninger ved smelteekstrusjon, og en 3D-printer som var kjøpt inn til et tidligere prosjekt, så var veien kort til å tenke på hva avdeling for galenisk farmasi kunne bygge av forskningsprosjekter på dette området. 

— Takket være noen ekstra ressurser som vi fikk på slutten av fjoråret, har vi kjøpt en rimelig filamentekstruder. Og nå har vi ­bitene på plass til å starte prosjektet, ­forteller en fornøyd professor.

Nå har instituttet også lyst ut en postdok-stilling, som ifølge professoren skal ha som hovedformål å etablere forsknings­prosjektet rundt 3D-printing. Tho vet allerede at persontilpasset legemiddeldosering vil stå sentralt i prosjektet.

— Hvilke muligheter har man? Hvordan kan man oppnå forskjellig frisettingsprofiler? Hvordan kan man modifisere og ­formulere disse filamentene så man får de egen­skapene vi ønsker? Der kan vi dra en god del på tidligere erfaringer med formuleringsarbeid og hvordan man lager faste ­oppløsninger av et virkestoff i en fast matriks, forklarer hun. 

I tillegg til å spille på kunnskapene til de andre ansatte ved galenisk avdeling, er målet at instituttet i løpet av neste år kan tilby én til to masteroppgaver.

— Jeg tror et av de første prosjektene vil være å jobbe med legemidler til barn. Vi vil jobbe med et modellvirkestoff som vi har mye erfaring med, og en polymer som vi har erfaring med fra andre typer formuleringer. Det er trygt å begynne med noe som er kjent når man beveger seg inn i det ukjente. Så ser vi hva vi kan få til med det i forhold til formuleringen av et filament.

Krevende prosess

Å skape filamentene som skal inn i 3D-­printeren er derimot lettere sagt enn gjort.

— For det første skal det gi et stabilt ­mellomprodukt, som er selve filamentet. Så må dette mellomproduktet tåle en ny ­smeltefase, for 3D-printeren vil smelte ­filamentet igjen for å avsette den ­tredimensjonale strukturen. Så må slutt­produktet være stabilt, i tillegg til at vi ønsker å kunne styre hvordan virkestoffet frigjøres fra sluttproduktet. Det er mange faktorer som må tas hensyn til, og det er nok litt optimistisk å tro at en master­student skal få det ­perfekte produktet før man egentlig har gått opp veien og løst en del av ­barnesykdommene på de ­forskjellige stegene. Vi vil ha som mål å skaffe oss en del erfaring før vi starter opp med ­masteroppgaver, men i forskningen vet man aldri hvor lang tid ting tar og hvor man støter på de største problemene.

— Er målet å produsere ferdige legemidler?

— Vi er først og fremst interessert i forskningsbiten, så jeg ser nok ikke for meg at vi skal starte opp noen kommersiell produksjon. Men hvis vi kommer inn på et område der det dukker opp noen originale ideer, så vil vi selvfølgelig sikre rettighetene og ta patent på det. I første omgang er det kunnskapen vi kan hente ut av alle stegene i prosessen som er hovedmotivasjon. Målet på sikt er å bidra både til ny kunnskap og utvikling av nye produkter.

— Skal legemidlene som produseres ­testes ut klinisk?

— Det vil være langt frem i tid å teste ut noe klinisk. De vil først testes ut in vitro i laben. Hvilke egenskaper får produktet, er det robust nok, hvordan vil lege­middelet ­frigjøres, hvordan vil det oppføre seg i spytt og andre biorelevante medier? Det er gjerne andre som tar det videre over i det kliniske. Vi har mest kompetanse på det ­teknologiske, og er avhengige av å ­sam­arbeide med andre som tar det videre over i det kliniske.

(Publisert i NFT nr. 5/2017 side 10)