Apoteker

Mann
Over 45 år

Hvorfor ble han så apoteker i utgangs­punktet?

— Det er et godt spørsmål, og jeg vet at jeg ikke hadde valgt det samme igjen i dag. Min erfaring er at ­virkelighets­oppfatningen på kjedekontoret og i ­detaljistleddet tidvis kan stemme dårlig overens. Dette er kanskje ikke så unaturlig ettersom ståstedene er forskjellige, men det kan være utfordrende å forholde seg til. Men, for å svare på spørsmålet, jeg likte faget, og det å ha stor kundeflate og å få drive for meg selv. Friheten som ­selvstendig arbeidsgiver var tiltalende, og fallhøyden var lav den gang på grunn av de statlige støtteordningene.
Etter å ha solgt seg ut under kjede­etableringene, synes apotekeren fremdeles det er veldig moro å gå på jobb.
— Jeg trives godt med personalansvar. Det kan selvsagt være noe plunder også, men det er samtidig utrolig tilfredsstillende når man opplever at teamet fungerer.

Bevisst egne begrensninger

Med høy grad av trivsel, både bak ­kontor­-
pulten og i resepturen, vokter apotekeren seg for å bli en syvende far i huset.
— For meg er det viktig å passe på at jeg gir meg før jeg går ut på dato. Man må klare å henge med i svingene på alt som skjer, både faglig og med tanke på ­administrative verktøy. Noen av disse verktøyene er til hjelp, andre kan være til frustrasjon. Det er avgjørende å være klar over sine egne begrensninger som leder, og dermed ha gode folk rundt seg som kan dekke de øvrige feltene. Jeg har liten tro på at ett menneske kan skåre høyt på alle områdene som omfatter arbeidet som ­apoteker. Dermed vil det gagne teamet mer om den enkelte blir så god som mulig på de områdene man allerede har sin forse. Med det i mente er det greit å ha noen år på baken, slår han fast.
Følgelig tenker han en del på gruppen av stadig yngre apotekere som kommer til.
— De som er unge og nye, og ønsker å levere, kan fort få det hektisk. Heldigvis har servicekontorene blitt flinkere til å sile og koordinere oppgaver enn hva de var ­tidligere, det skal de ha.
— Du er medlem av NFF, hvorfor det?
— Det ene har med å gjøre at det er ok å ha en støtte i ryggen hvis man skulle trenge det, noe jeg har sett med egne øyne i løpet av min tid. Det andre er at vi i NFF har en forening som ivaretar våre faglige interesser.
— Hva opplever du apotekerrollen?
— Apotekere er en rar gruppe som sitter mellom barken og veden. På den ene siden sitter vi som motpart til NFF uten å ­egentlig være det. Når jeg sitter her på kontoret skal jeg være representant for selskapet, mens jeg samtidig er medlem av samme ­organisasjon som halvparten av de jeg er sjef for. Hvordan fungerer dette i andre ­profesjoner? Det har jeg tenkt litt på, og det finnes sikkert grupper vi kan sammenliknes med. Apotekloven er tydelig på at apoteker er faglig ansvarlig, så på dét området kan ikke eierne overstyre oss. Samtidig skal det mye til å bedrive ordrenekt.
— Det kan bli tøffe tak?
— I forholdet til foreningen er vi ­arbeidstakere i kjeden og samtidig arbeidsgivers representant overfor de øvrige ansatte iapoteket. Det fører til at man lett kan bli talsperson for sine ansatte inn mot kjeden når det kommer til spørsmål om bemanning, lønn og så videre. Samtidig er det opp til apotekeren å fronte de tøffe sakene fra høyere hold, som ­eksempelvis ned­bemanning, som nok er det mest ­utfordrende og ­krevende dilemmaet man møter som ­apoteker. Da har man valget, enten står man i det, eller tar konsekvensen av at man føler misnøye eller sterk uenighet med dette, og går. Det verste er apotekere som er sterkt uenige i ledelsens avgjørelser, det være seg administrative/økonomiske forhold så vel som de rent faglige, og som allikevel ­velger å bli værende. De skaper gruff innad i organisasjonen.

Altmuligmann, eller kvinne

Har man først tatt valget om å bli værende som apoteker, er det da en ensom tilværelse?
— Ja, i gitte situasjoner. Du kan ikke alltid rådføre deg med personalet, for eksempel i personalsaker. Ellers opplever jeg det som en veldig flott og sosial stilling, man ­tenker ikke så mye på hvem som er hvem når man arbeider i team. Samtidig er det ikke så lett for de andre på apoteket å forstå spennvidden av arbeidsoppgaver som hører med til stillingen, og det er følgelig ikke ­alltid like stor forståelse for at apotekeren må prioritere kontorarbeid fremfor å stå i resepturen. Det er viktig å huske på at vi snakker om små til mellomstore bedrifter i norsk sammenheng. Omsetningen ligger gjerne på mellom 15–20 og opptil 40–50 millioner kroner årlig, og hvor ellers i norsk næringsliv finner man slike forhold med kun én person som utgjør hele ­ledelsen? ­Apotekeren er i ­tillegg til leder og ­farmasøyt også ­sjelesørger, økonomiansvarlig, ­­­vakt­-
mester, IT-ingeniør og den som rett og slett må finne løsninger på alt. Å ­forholde seg til et slikt mangfold er noe av det som gjør ­oppgaven morsom, og følgelig er det jo utrolig at det er så mange menn som er apotekere, da multitasking som kjent ikke skal tilhøre vår sterkeste side.
Hva med arbeidsklima og bonus? ­Apotekere har egne bonusavtaler med kjeden, hvordan spiller dette inn i apotekhverdagen?
— Det spiller ikke inn her hos oss, og jeg tror ikke de ansatte er klar over at jeg har noen bonusavtale. Det er i alle fall ikke noe jeg opplever det snakkes om, og jeg tror heller ikke det er noe som ­interes­serer dem. Selskapet vi er en del av opererer med personalbonus, noe jeg har veldig sans for. Denne er knyttet til både ­gjennom­føringsevne og ­økonomiske ­resultater, og gir ­mulighet til å oppnå ­sosiale goder for de ansatte. Denne typen ­bonus­avtale kan brukes som insentiv for å samle de ansatte til felles innsats. Jeg vet også om apotekere som har brukt av egen bonus og delt med de ansatte, noe som er svært uselvisk.
— Hva med kjedetilhørighet? Er det mange her som var med før reformen, og som ønsker seg tilbake?
— Holdningen «sånn har vi alltid gjort det» synes jeg nå er borte. Det er tolv år siden apotekreformen og endringer har blitt en del av hverdagen. Selv har jeg har prøvd å være tydelig i min lederrolle på at endringer er helt nødvendige. Når det kommer til prat om gamledager er det stort sett anekdoter, historier og kanskje litt ­laboratoriesavn som gjør seg gjeldende. Vi som har levd en stundgjør oss jo noen ­tanker om for eksempel julekampanjene. Det er litt rart å stå og selge fargestifter og tegnebøker som kalendergave til foreldre på vei hjem for å lage adventskalender. Men, dette er også et resultat av ­myndighetenes prispolitikk. Personlig synes jeg det er synd at vi må hente stadig større del av ­inntjeningen fra andre områder enn hva som er apotekets kjerneområde.
Ønsker mentorordning
Hva med lederopplæring, i hvilken grad er den til stede i kjeden?
— Jeg synes kjedene har gjort et godt arbeid på dette området, men det hadde vært utrolig morsomt om man i tillegg kunne etablert en mentorordning. Erfarne ­apotekere kunne tatt hånd om en to–tre yngre i startgropen og vært støttespillere for dem. Jeg tror det ville være en lavere terskel for de yngre å kontakte en mentor dersom de hadde behov for råd, fremfor å ringe ­regionsleder eller søke annen hjelp fra kjedekontor. Noen skal en gang ha sagt at erfaring er å gjøre den samme feilen for annen gang, og oppdage det. Man må tråkke litt ut i det og gå på noen smeller. Det gjelder å komme seg videre og ikke grave seg helt ned. En mentorordning vil være positiv for begge parter, samspiller man godt med den/de en er mentor for vil man også selv bli utfordret. Innsalgspunktet overfor kjedene er at dette er helt gratis i bytte mot litt turnustid.
Apotekeren ser med bekymring på yngre apotekere, som etter hans syn jobber mer enn hva som er sunt.
— Se på 30-åringene som jobber som apotekere nå. Hvordan vil de ha det når de er 45? Orker de å stå i det, vil ­arbeids­innsatsen gå på bekostning av familielivet, ringer de apoteket hver dag mens de er på ferie og spør hvorledes snittsalget per kunde går?
— Opplever du at kjedene driver rovdrift på apotekerne?
— Nei, det er å ta i, men mange jobber mye.
— Er det en kulturkollisjon mellom ­økonomene på kjedekontorene og farmasøytene som besitter apotekerrollen?
— Jeg tror ikke det er så mye av det ­lenger. Økonomene som er kommet inn har vært med og sett sammenhengen mellom legemiddelomsetning og ­offentlig regulering i bransjen. Apotekeren må klare å styre både fag og økonomi, og det i samme takt og ­retning. Dette har også økonomene ­forstått. I tillegg har apotekbransjen sin ­største kunde i staten, og faller dermed utenfor de kjente økonomiske modellene.
Hva er det så som får apotekerskoen til å trykke? Er det prispolitikk eller pengekåte utenlandske eiere?
— Det er synd at ikke legemiddel­prisene på Rx, det vil si reseptmedisiner, i større grad reflekterer hva det innebærer å ­kvalitetssikre utlevering av det som er ­forskrevet. Avansen ligger nå på et nivå som gjør at dette salget ikke bærer seg selv. Apotek skal være en faghandel som utfører en viktig samfunnsoppgave som en del av førstelinjetjenesten, ikke basere seg på inntekter fra hud og velvære. Helse­byråkratene vil si at kjedene går med store ­overskudd og at man dermed ikke har behov for større avanse på legemidler. Resultatet er at ­kjedene må tilpasse seg, og at ­myndighetene igjen kan stramme ytterligere inn på avansen på legemidler – jeg lurer veldig på hvor dette skal ende, innrømmer han.

Ser til utlandet

Apotekeren viser blant annet til England, hvor det er etablertpraksis for at apotekene får betalt for tjenestene de yter. En slik ­utvikling håper han også å se i Norge.
— Vi bedriver mye gratis rådgiving i apotek. Dette var mulig å gjennomføre i gamledager fordi vi hadde god avanse på legemidler. Hudpleieavdelingen den gang besto av Spenol og Vitapan, for å sette det litt på spissen.
— Så du ønsker betalte tjenester i norske apotek velkommen?
— Får man til en løsning med betalte ­tjenester, vil det være et stort steg i riktig ­retning. Jeg oppfatter at det i dag er interesse for legemiddelsamtaler fra ­myndighetenes side, men her er det ­tydelig en balansegang mellom farmasøyters ønske om å bidra med sin kompetanse og faren for å tråkke på ­legenes tær. Etter mitt syn er verken måling av blodtrykk eller blodsukker noe man behøver doktorskole for å gjennomføre, og potensialet for å spare folk for et besøk hos fastlegen er stort. Tenk bare hvilken ressurs vi kan være! ­Farmasøyter i apotek kunne eksempelvis veilede nye pasienter i ­blodsukkermåling. Dette kunne uløst ­betaling i forhold til tariff, som hos legen.
Ettersom apotekeren er av den mer erfarne typen, spør vi om han ville valgt samme karriere igjen, fremfor å spørre ham om han fremdeles er apoteker om ti år.
— I dag ville jeg antakelig valgt et annet, liberalt yrke innenfor helse.

(Publisert i NFT nr. 10/2013 side 10–11.)