Solveig Kristensen: Farmasøyt, dekan og akademisk potet

I 2012 var farmasøyt Solveig Kristensen professor og forsker på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) og trivdes med det. Ved siden av forskning og undervisning satt hun i mange av de råd og utvalg som fantes og hadde stort engasjement for det administrative arbeidet ved instituttet.

— Jeg var engasjert i veldig mange ting og ble brukt ganske mye til ulike ting, så jeg var litt sånn potet, sier hun.

Det førte til at nyvalgt dekan, Morten Dæhlen, og prodekan for forskning, Svein Stølen, på Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet spurte om hun ville bli prodekan for studier.

— Da tenkte jeg ganske nøye gjennom om jeg hadde lyst til å gjøre det som egentlig er et sprang, sier Kristensen som til tross for at hun hadde jobbet mye administrativt, aldri hadde hatt spesielle lederambisjoner og aldri hatt lederstillinger.

— Men så tenkte jeg at jeg hadde vært på Farmasøytisk institutt alltid og at det kanskje var en mulighet til å gjøre noe litt annet, riktignok på universitetet. Så valgte jeg å si ja til det, smiler hun.

Glad i mennesker og akademia

Når vi møter Kristensen på kontoret hennes i juni 13 år senere, er det som nylig gjenvalgt dekan for hele fakultetet. Hun angrer absolutt ikke spranget fra vitenskap til administrasjon. Hun vet mange oppfatter administrativt arbeid som kjedelig, og det kan det være hvis det bare handler om det konkrete og detaljer, men å få jobbe med helheten er noe annet.

— Å jobbe som leder på et så stort fakultet, det er ikke kjedelig. Jeg liker å jobbe med mennesker. Jeg liker å jobbe med prosesser. Det handler om å jobbe med mennesker og jobbe med prosesser, og prøve å få ting til å gå i den retning man ønsker seg. Jeg synes egentlig det er ganske morsomt.

I tillegg er hun sterkt knyttet til akademia og synes det er et privilegium å få ha en viktig rolle der.

— Jeg er vokst opp på UiO. Jeg har vært her alltid; i hele mitt voksne liv. Så jeg er veldig glad i universitetet og de akademiske verdiene.

LES OGSÅ: Farmasøyt Solveig Kristensen tar over ledelsen av Mat-Nat ved UIO

Valgte bort legestudiet

Før Kristensen kom til UiO hadde hun, som er født i 1965, en barndom i Skedsmo og gikk videregående skole i Lillestrøm hvor hun tok matte, kjemi og biologi. Men for å komme inn på lege- eller farmasistudiet trengte hun fysikk. Så hennes liv på Blindern startet med å ta matematikk, statistikk, forberedende og informatikk mens hun tok fysikk på kveldstid.

I 1985 var hun kvalifisert til, søkte på og kom inn på begge fagene, men valgte farmasien.

— For meg var det et helt bevisst valg. Jeg tenkte ganske nøye gjennom det. Jeg var og er veldig glad i kjemi, og farmasi er et kjemisk basert fag, så da bestemte jeg meg til slutt for det og har aldri angret.

Allerede da trivdes hun på Blindern.

— Det var kjempefint. Jeg fikk gode venner som jeg har fremdeles. Vi var ikke så mange. Vi var 40 som ble tatt opp, 32 som gikk ut. Så man blir en sammensveiset gjeng som kjenner hverandre godt.

LES OGSÅ: Feirer instituttet som ble finansiert av sprit for 90 år siden

Rett inn i stipendiatstilling

På slutten av studiet fikk hun en stipendiatstilling. Da var det kort tid siden instituttet hadde fått egne stipendiatstillinger, og i overgangen 1980-tallet og 1990-tallet ble det utlyst mange stipendiatstillinger.

— På mitt kull var det veldig mange som har tatt doktorgrad. Jeg mener vi er ti stykker av 32. Det er veldig mange, konstaterer hun.

Før hun gikk løs på doktorgraden, hadde hun sin eneste periode borte fra Blindern da hun ble med mannen som skulle jobbe et halvt år i Chicago.

— Da jobbet jeg på en forskningslab på University of Illinois Chicago, som gjesteforsker, sier hun som før hun dro hadde skrevet brev til flere steder for å spørre om de ville ta imot henne for et halvår.

— Det var veldig fint. Da fikk jeg gjort forskning og fikk kontakter, og de fikk gratis arbeidskraft.

Tilbake i Norge lå stipendiatstillingen og ventet på henne, og hun hadde seks år, bare avbrutt av mammapermisjon, på fotoreaktivitet av antimalariamidler.

— Det var veldig fint å ha seks år. Jeg fikk gjort masse. Det var en veldig fin tid, minnes hun.

— Jeg jobbet med helt basale fotokjemiske reaksjonsmekanismer, hva slags prosesser som skjer når du utsetter disse legemidlene for lys. Etter hvert dro vi denne forskningen over i formulering og inn mot terapi. Antimalariamidler er en interessant gruppe legemidler å studere med tanke på lys og lysreaksjoner. Det er en del utfordringer med de legemidlene.

Identiteten ligger hos farmasien

Da hun disputerte i 1997, hadde Kristensen, som da hun fullførte cand.pharm.-graden, allerede en ny jobb som ventet på henne.

— Da hadde de lyst ut en førsteamanuensisstilling som jeg fikk, så da har jeg vært der siden og ble etter hvert professor, sier hun som har hatt permisjon fra professoratet siden hun ble prodekan for studier i 2013.

— Min faste stilling ligger på Farmasøytisk institutt, men jeg har nesten glemt at jeg hører til der, smiler hun.

Hun tviholder dog på sin farmasøytiske identitet, og da hun fylte 60 i juni, og fakultetet organiserte en markering, ba hun om at det ble lagt til Farmasihistorisk museum hvor blant annet professor Hanne Hjorth Tønnesen holdt et foredrag om farmasihistorie.

— Jeg hadde litt lyst til å være der for å vise min identitet.

LES OGSÅ: Farmasøyter som har betydd mye for mange, trekker seg tilbake

Viktig å ha utdanningsledere på instituttene

De fire første årene som studiedekan føler hun at hun fikk gjort mye.

— Vi satte i gang veldig mange morsomme ting, utdanningsutvikling, studieplanrevisjon, studiekvalitetsutvikling, vi fikk nye læringsformer – man snakker nå mye om studentaktiv læring. Disse tingene kom for fullt da – og vi hadde to store revisjoner.

Ikke minst digitaliserte de eksamen ved fakultetet i den perioden.

— Så i løpet av tre år gikk vi over fra eksamen med kun papir og blyant til å bli tilnærmet fulldigitalisert på eksamenssiden. Jeg fikk også sitte i UiOs styringsgruppe for arbeidet med å etablere en svær, jeg kaller det en eksamensfabrikk, med 480 elektroniske eksamensplasser i Silurveien.

 

Å jobbe som leder på et så stort fakultet, det er ikke kjedelig. Jeg liker å jobbe med mennesker.  Jeg liker å jobbe med prosesser. Jeg synes egentlig det er ganske morsomt.

 

Det hun synes var noe av det viktigste hun gjorde som studiedekan, var å etablere utdanningsledelse på instituttene.

— Vi sørget for at vi fikk på plass utdanningsleder på instituttene, slik at vi som ledere ved fakultetet, har noen å jobbe imot med de store prosessene. Vi er 6000 studenter, vi er 800 doktorgradsstudenter, og vi er 1500 ansatte, så vi er en stor bedrift. For å få det til å henge sammen og få til å jobbe sammen om felles mål og retning, måtte vi ha utdanningsledelse på plass. Nå tror jeg ikke instituttene kan tenke seg å ikke ha utdanningsledere lenger, sier hun.

— Det var en viktig jobb å få det etablert. At jeg fikk lov å være med på å få sånne ting på plass, det synes jeg var veldig spennende.

Fra utdanning til forskning

Etter fire år stilte de tre til nytt valg sammen, men i 2017 stilte Svein Stølen til rektorvalg og ble rektor ved UiO. Dermed rykket Kristensen opp som nestleder, og de fikk ny prodekan forskning, som sluttet etter en kort periode, og hun ble prodekan forskning i 2019, mens Knut Mørken ble hentet inn som prodekan studier.

— Da skiftet jeg helt område, for da la jeg fra meg utdanningsdelen og gikk over til forskning som er helt forskjellig å jobbe med. Det var kjempelærerikt, sier hun som er glad hun også fikk med seg to år som forskningsdekan før hun selv ble dekan.

— Jeg har på en måte gått gradene gjennom vervene, ved å sitte i ulike råd og utvalg på alle nivåer, så jeg kjente fakultetet og virksomheten ved UiO godt.

 

Jeg er vokst opp på UiO. Jeg har vært her alltid; i hele mitt voksne liv.

 

I 2020 hadde Morten Dæhlen sittet åtte år som dekan og måtte tre av. Kristensen er glad han ledet fakultetet under starten av pandemien som var utfordrende for fakultetet, men hun følte seg trygg på at hun kunne gjøre jobben og stilte til valg med Knut Mørken, som prodekan studier, og Bjørn Jamtveit, som nestleder og prodekan forskning, høsten 2020 og startet i vervet 2021.

— Vi har sittet i fire år, stilte til valg igjen i fjor og ble gjenvalgt. Så nå er vi inne i vår andre periode, smiler hun som aldri var i tvil om at hun gjerne ville fortsette.

— Det visste jeg nesten da jeg startet den første perioden, fordi det er et stort prosjekt du går inn i. Du setter i gang en del ting, men fire år er litt kort, ikke sant.

Livsvitenskapsbygget har krevd mye fokus

Som dekan er det noen saker som har vært spesielt interessante for Kristensen. Ikke minst Livsvitenskapsbygget.

— Jeg måtte uansett engasjert meg, men det er feltet mitt, så det er ikke vanskelig å være engasjert i det.

Arbeidet med et nytt bygg for kjemi, farmasi og livsvitenskap startet lenge før hun gikk inn i ledelsen, og det har vært en stor del av fokuset hennes helt siden 2013. Nå sitter hun i styringsgruppen til universitetsdirektøren og har etablert sin egen rigg med en ledergruppe og flere undergrupper.

— Det arbeidet har holdt på lenge, men nå operasjonaliseres bygget, så nå er det store prosesser på gang med planlegging og innkjøp av utstyr. Nå er det flytting, hvem skal inn hvor, hvordan skal vi samarbeide, arbeidsflyt i lokalene, arbeidsdeling og alle disse tingene. Så nå er det ganske store prosesser som pågår, og det er en av de store tingene som vi som dekanat har jobbet med i fire år, påpeker hun.

LES OGSÅ: Livsvitenskapsbygget vil gi norsk farmasi et løft

Hjertebarnet

Kristensen trekker også frem fakultetets bærekraftsatsing på over 100 millioner kroner, som de har drevet med i rundt fem år og som nå snart avsluttes. Blant annet er det utlyst en rekke stipendiatstillinger som stort sett alle instituttene har søkt på og fått.

— Det handler om å få et økt fokus på bærekraftforskning. Tanken er ikke at forskerne nødvendigvis skal begynne å forske på nye områder, men det handler om å ta inn bærekraftkonseptet i forskningen, forklarer hun.

Innen utdanning har de over en lengre periode også hatt flere prosjekter på data- og beregningsvitenskap. I 2021 etablerte fakultetet forskningssenteret dScience, for å stimulere forskning innen data- og beregningsvitenskap og koble det til forskningen som foregår ved instituttene.

— Det er vi utrolig fornøyd med, og i går fikk vi tildelt et stort KI-senter som skal hete TRUST og ligge i dScience, sier hun fornøyd.

Det som kanskje kan kalles hjertebarnet hennes, som hun har vært hoveddriver for nesten siden hun kom inn i ledelse, er initiativet for likestilling og mangfold i et forskningsrådsfinansiert prosjekt som heter FRONT. Det har blant annet resultert i to bøker, langsiktig lederutvikling og mye aktivitet.

— Her på bruket har det vært et behov. Det er vel ikke et område hvor dette fakultetet var veldig fremover i skoene da vi kom i 2013. Det er jo veldig mannsdominert og kjønnssegregert innenfor ulike stillinger og fagområder, og så har vi et veldig mangfoldig sammensatt fakultet, vi har svært mange etnisiteter og kulturer, så det å jobbe godt med de tingene, det tenker jeg har vært viktig.

— Det er et område som jeg kan si at er mitt prosjekt og som jeg er veldig stolt av.

Får kutt sammen med flere oppgaver

Noe hun har måttet jobbe mye med mer av plikt enn lyst, er økonomien.

— Nå er jo økonomien en utfordring for alle. Det er skikkelig utfordrende tider, og vi må jobbe veldig godt med hvordan vi prioriteter, og vi må stramme inn, og vi må gjøre det riktig. Det er en kjempeoppgave akkurat nå og tar stor del av min tid.

Hun forklarer at det skyldes en kombinasjon av at tildelingen fra departementet ikke holdt tritt med lønns- og prisveksten og at offentlige virksomheter har blitt pålagt avbyråkratiseringskutt i flere år.

— Til sammen gjør dette at vi har det veldig utfordrende.

— Har dere blitt avbyråkratisert?

— Nei. Vi er ikke avbyråkratisert, vi opplever at vi får nye oppgaver hele tiden, sier hun som skjønner at staten må finne en måte å holde kontroll på de byråkratiske delene av virksomhetene, men fremhever at langsiktig og forutsigbar finansiering er en forutsetning for å levere den kvalitet som er forventet. Hun tenker det kanskje ville vært bedre å prioritere tydeligere og eventuelt legge ned noe.

— Men vi er ikke så flinke til å legge ned aktiviteter, og det er heller ikke alltid så lett å legge ned ting.

Fremtiden

— Hva er planene dine når åremålet går ut på dekanvervet?

— Om tre og ett halvt år er det slutt. Jeg har jo professoratet mitt på Farmasøytisk institutt, så jeg får se da, men jeg har ikke begynt å planlegge det, sier hun og legger til at det for henne, som ikke er faglig oppdatert, vil bli krevende å starte opp forskningen igjen.

— Så det er en liten jobb å gjøre. Absolutt.

— Du drømmer ikke om å bli stille til valg for et høyere verv?

— Jeg har rett og slett ikke tenkt ordentlig gjennom det. Jeg må se litt hva jeg kan gjøre. Det må være noe fornuftig. Jeg må ha noe å bidra med, sier hun som utvilsomt har trivdes i de forskjellige dekanrollene.

— Jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe med så mange flinke folk. Fagfolkene våre er selvfølgelig helt topp, og så har du de tekniske og administrative som også er veldig, veldig gode. Når du jobber på ledernivå som jeg gjør, så får du treffe folk fra hele universitetet, så jeg har fått blitt kjent med så mange på tvers av alle fakultetene, og det synes jeg er veldig gøy. Det er kanskje det som er driveren med å ha en sånn jobb, for det er jo krevende, ikke sant. Det er ikke noen åtte til fire-jobb. Jeg bruker mye tid på jobben, og det gjør jeg fordi det er disse tingene som er driveren rett og slett, poengterer hun.

Jobb eller fritid

At jobben spiser av fritiden, er hun, som mange akademikere, godt kjent med fra før, og det er ikke tid til så mye annet, men hun lurer inn litt trening der hun kan.

— Jeg prøver å sykle til og fra jobb hvis jeg kan, og så trener jeg pilates og yoga når jeg kan. Jeg er satsmedlem, og det har jeg vært i mange år. Det tenker jeg er vel investerte penger.

Hun prøver å ta fri i helgene, og da går hun ofte tur med mannen sin i skogen eller på fjellet ved hytta eller bruker litt tid sammen med sine to voksne sønner.

— De er ikke farmasøyter, men IT-gutter begge to og har tatt masterne sine her på Mat.Nat., så jeg er fornøyd med det, smiler hun.

Ledere må overlate faget til de som kan det

Når vi er ferdige, følger Kristensen oss forbi pendelen i foajeen på Fysikkbygningen, bare rett over gaten for Farmasibygningen. Et område som i alle fall geografisk, definerer hele karrieren hennes. Hun kjenner på at hun er farmasøyt, men bærer samtidig ansvar for hele fakultetet og til dels hele universitetet.

— Jeg har på en måte en dobbel identitet.

Som farmasøyt føler Kristensen at hun har god forståelse av fagene på fakultetet, men hun understreker at det kun er en overfladisk breddekompetanse og at hun overlater det faglige til de med dybdekompetansen.

— En leder må aldri ta faglige beslutninger, for det er det fagfolkene som skal gjøre. Vi har kjempeflinke fagfolk, og det er en kjempeviktig lederoppgave å bruke den kompetansen som finnes i organisasjonen på riktig måte, sier hun og tilstår at det kanskje er litt vanskeligere når det gjelder hjeminstituttet hennes.

— Jeg prøver å ikke blande meg inn i farmasi på noen annen måte enn jeg blander meg inn i andre ting. Jeg prøver å ikke gjøre det, smiler hun.

(Publisert i NFT nr. 6/2025 side 32-36)