Farmasøyt Kirsten Hjelle jobbet blant annet med legemiddelberedskap i Helsedirektoratet årene før pandemien og satt sentralt plassert i arbeidet med legemiddelberedskap da Norge stengte ned. Fem år etter forteller hun om hvordan forvaltningen jobbet med legemiddelberedskap før, under og etter pandemien.

Norges første smittetilfelle av koronavirus ble rapportert 26. februar 2020. 12. mars kunngjorde Norge de første nasjonale tiltakene mot koronasmitten, og de strengeste og meste inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid ble innført.

Første møte om tilgang til kritiske viktige legemidler ble avholdt på Nasjonalt senter for legemiddelmangel og legemiddelberedskap i spesialisthelsetjenesten (Mangelsenteret)[1] allerede i januar 2020 hvor aktuelle parter var samlet for å vurdere Norges behov for spesielt kritiske legemidler om covid-19 skulle komme til Norge.  

LES OGSÅ: Kirsten Hjelle: Legemiddelbyråkraten som hater rutine og elsker Italia

Legemiddelberedskap under covid-19  

Helsedirektoratet koordinerte sektorens innsats under covid-19, og fikk i februar 2020 i oppdrag å sikre felles forståelse av situasjonen og mulige utfordringer, samt koordinere mellom berørte parter. Dette ble utført i samarbeid med blant annet Statens legemiddelverk (nå Direktoratet for medisinske produkter, DMP). Gjennom hele pandemien var det et godt og tett samarbeid mellom alle berørte parter og arbeidet var preget av dugnadsånd.

Arbeidet med oppbygging av beredskapslager av anestesi- og intensivlegemidler, utvalgte H-resept/HF- finansierte legemidler og viktige legemidler til bruk i primærhelsetjenesten ble startet i februar 2020.

I løpet av våren 2020 ble det i forbindelse med covid-19 pandemien initiert etablering av utvidede beredskapslagre rettet mot primær- og spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet vurderte blant annet behov, innretning og ansvar for et permanent beredskapslager for primær- og spesialisthelsetjenesten.

Helse Vest RHF fikk i april 2020 i oppdrag å etablere et beredskapslager for legemidler både for primær- og spesialisthelsetjenesten som dannet grunnlaget for etablering av Nasjonalt legemiddelberedskapslager under Sjukehusapoteka Vest HF[2].

Under covid-19 pandemien ble legemiddelproduksjonen- og distribusjonen berørt i langt mindre grad enn forventet. Like fullt har pandemien satt fokus på den sårbarheten Norge har i en situasjon der legemiddelproduksjon og -distribusjon kan reduseres (forsyningssvikt), samtidig som behovet for enkelte legemidler kan gå kraftig opp (etterspørselssjokk).

Legemiddelberedskap etter covid-19

Erfaringer fra pandemien og et stadig mer sammensatt og krevende trussel- og risikobilde gjorde ifølge Helse- og omsorgsdepartementet det nødvendig med endringer i organiseringen av helseberedskapen. De nye strukturene er beskrevet i Nasjonal helseberedskapsmelding - en motstandsdyktig helseberedskap, Meld. St.5 (2023-2024)[3].

DMP fikk ansvar for forsyningssikkerhet og beredskap av medisinske produkter (legemidler og medisinsk utstyr)[4]. Det inkluderer å ha oversikt over verdikjedene og lagrene for smittevernutstyr og legemidler. Ved en ny pandemi eller krise, hvor det er behov for uttak fra nasjonalt beredskapslager for smittvernutstyr, vil DMP overta styringen. 

LES OGSÅ: Førstelinjene blir viktig i kampen mot legemiddelmangel

Fremdeles behov for nasjonale og internasjonale tiltak

Legemiddelmangel er et økende globalt problem og det er fortsatt minst like aktuelt i dag fem år etter covid-19-pandemien rammet, og Norge stengte ned.

Rapporten Nasjonal legemiddelberedskap- vurderinger og anbefalinger[5] fra juni 2019 som er publisert på Helsedirektoratets nettsider er fortsatt aktuell. Målet med rapporten var å danne seg et tydelig bilde av sårbarhetene i forsyningslinjene og et overordnet bilde av den legemiddellogistikken Norge er avhengig av, og en god forståelse av svakhetene i legemiddelberedskapen, samt fremme tiltak for å bedre den.

Til tross for stort fokus på legemiddelberedskap under og etter pandemien, er de fleste tiltakene er fortsatt gjeldende. Vi lever i en urolig tid, og det er viktig å styrke både nasjonal og lokal beredskap.

Det er derfor viktig å minne om tiltakene i rapporten. Tiltak på internasjonalt nivå er viktig for å kunne imøtekomme rotårsakene til legemiddelmangel, som er en global utfordring. Hoveddelen av tiltakene som er foreslått i utredningen ligger på nasjonalt nivå. Tiltakene på regionalt/lokalt nivå handler om å øke bevisstheten rundt legemiddelberedskap hos kommuner og helseforetak/regionale helseforetak. Tiltakene i forsvarssektoren er ment å bedre beredskapen for det norske totalforsvaret. Legemiddelberedskap og forsyningssikkerhet henger nøye sammen med en levedyktig norsk legemiddelproduksjon. Dette gjelder også produksjonsenheter innen apotekproduksjon. Norsk produksjon vil aldri fullt ut kunne dekke behovet for beredskap og forsyningssikkerhet av legemidler, men vil være et viktig bidrag i tillegg til leveranseavtaler og samarbeid med utenlandske produsenter av viktige legemidler for å sikre langsiktig leveringsevne.

Det blir spennende å følge den videre utviklingen innen nasjonal og europeisk forsyningssikkerhet og beredskap i en urolig verden preget av stadig nye endringer, fremtidige pandemier og trusler.