Boken Mindre medisiner – mer omsorg. En håndbok i avmedisinering av eldre av sykehjemsoverlege Pernille Bruusgaard, tar opp et viktig og aktuelt tema: Avmedisinering og omsorg for eldre sykehjemspasienter. I boken utfordrer forfatteren etablerte praksiser og stimulerer til refleksjon rundt legemiddelbehandling, særlig på sykehjem. Det er et modig prosjekt – og et prosjekt som fortjener oppmerksomhet. Samtidig er det flere sider ved boken som gjør at den bør leses med et kritisk blikk og helst etterfulgt av diskusjon og samtale med andre fagpersoner.

LES OGSÅ: Sykehjemsoverlegen: Avmedisinering er umulig uten de pårørende på laget

Tittel og intensjon

Tittelen på boken antyder at det er bedre å gi færre eller «mindre» medisiner og mer omsorg til sykehjemspasienter, noe som kan indikere at legemiddelbehandling ikke er omsorg. Dette setter tonen for en bok som risikerer å forenkle et komplekst fagfelt. Vi er grunnleggende uenige i selve premisset for boken; nemlig at legemiddelbehandling og omsorg er motsetninger. Vår påstand er at legemiddelbehandling nettopp kan være en viktig del av det å gi omsorg. Når legemidler brukes til å lindre smerte, redusere uro eller bevare funksjon og bidrar til trygghet, verdighet og livskvalitet, er dette omsorg i praksis.

 
Vi er grunnleggende uenige i selve premisset for boken; nemlig at legemiddelbehandling og omsorg er motsetninger.

 

Samtidig krever legemiddelbehandling kritisk evaluering fra kompetent helsepersonell for ikke å føre til overbehandling og bivirkninger som igjen kan resultere i redusert livskvalitet for pasienten. Det å stille spørsmål som «Er legemiddelbehandlingen fortsatt til pasientens beste?», er derfor en sentral del av omsorgsoppgaven. Vi vil berømme forfatteren for å sette et tydelig fokus på å stille slike spørsmål. Omsorgsfull legemiddelbehandling handler ikke bare om å gi legemidler, men om å se hele mennesket, tilpasse behandlingen individuelt og kontekstuelt, og vurdere når legemidler skal trappes ned og/eller avsluttes. På denne måten blir helsepersonell som arbeider med legemiddelbehandling aktive omsorgsutøvere – gjennom faglige vurderinger og et helhetlig menneskesyn.

Bakgrunn, målgruppe og overordnet innhold

Et viktig moment å ha med seg når man leser boken er at den er skrevet av kun én forfatter som deler sine erfaringer og refleksjoner. Videre er det generelt få referanser i boken, og det kommer ikke frem noe sted at forfatteren har fått innspill fra andre. Dette står i kontrast til en nylig publisert klinisk veileder for avmedisinering fra Danmark, hvor en arbeidsgruppe i tillegg til å basere anbefalingene på sine egne erfaringer har identifisert evidens, kontaktet internasjonale eksperter innenfor avmedisinering og drøftet temaet med mange kolleger (1).

Det kommer tydelig frem i boken at Bruusgaard beskriver sin avmedisineringsmetode i håp om å gi inspirasjon til andre. Likevel kan det være en overforenkling å basere en «håndbok i avmedisinering» utelukkende på egne erfaringer. Forfatteren er dessuten kritisk til anerkjente metoder, som for eksempel legemiddelgjennomganger, uten at dette er begrunnet på en god måte. Bruusgaard angir at hun skriver for en bred og sammensatt målgruppe. Etter vår mening, grunnet de ovennevnte begrensninger, egner den seg best for helsepersonell som har mulighet til å diskutere den med kolleger med erfaring på området eldre og legemidler. Vi oppfordrer leserne til å tilnærme seg teksten og avmedisineringsmetoden med et kritisk blikk.

 
Boken er et godt utgangspunkt for refleksjon.

 

Boken fremstår på et overordnet plan dogmatisk idet regler og prinsipper får forrang fremfor individuell vurdering og kontekstuell tilpasning. Dette kommer eksempelvis til uttrykk i et avsnitt hvor forfatteren presenterer noen tommelfingerregler; «at få pasienter har behov for flere enn fem legemidler daglig over tid» og «at få sykehjemsbeboere har glede av flere enn tre faste legemidler». En slik generalisering kan bidra til en forenklet tilnærming til avmedisinering, der kvantitet trumfer kvalitet. Vi mener det er avgjørende å skille mellom faglig fundert avmedisinering og avmedisinering som ideologisk praksis. Optimalisering av legemiddelbehandlingen bør stå i fokus, ikke antall legemidler som sådan, noe som også ble diskutert på årets FIP-kongress (2).

Form og struktur

Boken på til sammen 158 sider er delt inn i tre deler, med sju kapitler, i varierende lengder. Første del, «De gamle pasientene og medisinene», tar for seg det manglende kunnskapsgrunnlaget for legemiddelbehandling hos eldre sykehjemspasienter, årsaker til at legemiddellister blir lange, hvorfor det er viktig å redusere legemiddelbruken og hva som skjer med pasientene når legemiddelbruken reduseres.

I del to, «Hvordan redusere medisinlisten», presenterer forfatteren sin behandlingsfilosofi og sin arbeidsmetode som sykehjemsoverlege. For personer som har erfaring med pasientnært arbeid er antakeligvis mye av dette kjent fra tidligere, selv om forfatteren presenterer det som sin metode. Refleksjonene rundt pårørendes rolle er nyttige. Vi stiller oss derimot skeptiske til at forfatteren presenterer sin egen metode for nedtrapping av legemidler, fremfor anerkjente anbefalinger i eksempelvis Legemiddelhåndboka.

Den tredje delen av boken er kortere enn de andre og handler om omsorg ved livets slutt. Dette er en fin avslutning på boken.

Kasuistikker fra sykehjem

Boken byr på mange fine eksempler og tankevekkende kasuistikker fra sykehjem. Vi mener at de mange kasuistikkene er bokens viktigste elementer, som for eksempel påminnelsen om at god helse ikke alltid er det viktigste for alle.

Oppsummering

Oppsummert er dette en bok som gir et godt innblikk i legemiddelbehandling til eldre på sykehjem gjennom alle kasuistikkene som presenteres. Boken er et godt utgangspunkt for refleksjon, samtidig har den klare begrensninger. Etter vårt syn gir den en for snever og ensidig fremstilling av legemiddelbehandling og nedtrapping av legemidler hos eldre. Boken ville stått sterkere dersom den i større grad nyanserte temaet avmedisinering, og samtidig anerkjente eksisterende faglige råd – som etablerte kilder for nedtrapping, verdien av interaksjonsdatabaser som et utgangspunkt, og betydningen av systematiske legemiddelgjennomganger. Det er særlig påfallende at forfatterens egne erfaringer tillegges normativ autoritet, og presenteres som rettesnor for andre som arbeider med medisinering og avmedisinering av eldre pasienter, all den tid hun selv ikke anerkjenner andre på området. Dette svekker det faglige innholdet og kan bidra til en forenklet forståelse av et komplekst fagfelt.

Referanser

1. Afmedicinering – en systematisk tilgang (klinisk vejledning), 2025, Dansk Selskab for Almen Medicin. ISBN 978-87-91244-45-2.

2. Steien TR. Dansk forsker advarer mot avmedisinering som ideologi. Farmatid.no 17. september 2025. www.farmatid.no/aktuelt/reportasjer/dansk-forsker-advarer-mot-avmedisinering-som-ideologi (Lest 3. oktober 2025).

(Publisert i NFT nr. 8/2025 side 22-23)