Metode for å betre etterleving av legemiddelbruk – utvikling og validering av eit undersøkingsverktøy (OMAS-37) med etter­følgjande bruk for ein mobilapplikasjon (ADA) retta mot brukarar av antidepressiva

 
Last ned hele artikkelen i PDF-format med figurer og tabeller her. (709KB)
 

Bakgrunn og føremål

I kva grad pasientar etterlever føreskrivne legemiddeleregime påverkar i stor grad behandlingsresultata (1). Trass i dette varierer etterlevingsgraden mykje (2) – noko som
understrekar viktigheita av at klinisk helsepersonell og andre fokuserer på etterlevingsfremjande intervensjonar. For å sikre nytte og relevans av slike intervensjonar, er det avgjerande å kjenne til dei individuelle årsakene pasientar/pasientgrupper har for manglande etterleving av legemiddelbruk. Sjølvrapportering er ein vanleg metode for å vurdere etterleving (3). Ei utfordring her har vore å finne eit validert spørjeskjema som ikkje berre omfattar vanleg legemiddelbruksåtferd, men òg barrierar for etterleving og oppfatningar rundt sjukdom og medisinering. Dette er alle viktige aspekt å ta med når ein skal utvikle intervensjonar for å forbetre etterleving av legemiddelbruk. Med tanke på at 95 % av den norske befolkninga brukar smarttelefonar, og at tidlegare forsking generelt viser ein positiv samanheng mellom bruk av mobilbaserte intervensjonar og etterleving av legemiddelbruk (4), kan det vere eit stort potensial for å bruke smarttelefonbaserte intervensjonar til å auke etterlevinga blant norske pasientar.

Hovudføremålet med avhandlinga var å utvikle ein metode til å forbetre pasientars etterleving av legemiddelbruk (figur 1, sjå PDF).

Først (studie 1) ønskte vi å utvikle og validere eit sjølvrapporterande undersøkingsverktøy, som både måler grad av etterleving og kartlegg årsakene til manglande etterleving. Desse årsakene omfattar både åtferd knytt til legemiddelbruken, barrierar for etterleving og oppfatningar rundt sjukdom og medisinering. Neste steg (studie 2) var å bruke undersøkingsverktøyet til å kartlegge etterleving i ei generell befolkning, for deretter å identifisere ei pasientgruppe som potensielt kan ha særleg nytte av etterlevingsfremjande intervensjonar. I tillegg til å finne dei viktigaste årsakene til manglande etterleving for denne pasientgruppa. Deretter ønskte vi (studie 3) å utvikle ein mobilapplikasjon (app) som kunne bidra til å auke etterlevinga i den før identifiserte pasientgruppa, og der innhaldet skulle baserast på dei fem viktigaste årsakene til manglande etterleving for denne gruppa. Avslutningsvis skulle effekten av intervensjonen på pasientgruppas etterleving målast ved hjelp av undersøkingsverktøyet.
 

Materiale og metodar

Undersøkingsverktøyet omfatta ulike årsaker til manglande etterleving. Utvikling og validering vart utført ved litteratursøk og vurdering av psykometriske eigenskapar av innhald, konstrukt, reliabilitet og gjennomførlegheit.

Respondentane vart bedne om å gje skår for kvar enkelt årsak på ein Likert-skala. Sjå eksempel på årsaker i figur 2 (sjå PDF), som viser skjermdump frå undersøkingsverktøyet.

For lettare å kunne kvantifisere skåringa vart strengverdi omgjort til talverdi. Tabell 1 syner poengskåring (sjå PDF). Aukande poengskår indikerer redusert etterleving.

Deskriptiv statistikk vart nytta til å kvantifisere poeng for manglande etterleving for heile utvalet, og for 24 pasientgrupper. Dei viktigaste årsakene til manglande etterleving vart òg kvantifiserte for heile utvalet og tre av pasientgruppene: gruppa som brukte legemiddel for kardiovaskulære sjukdommar, gruppa som brukte legemiddel for psykiske helseproblem (PHP) og gruppa som brukte legemiddel mot smerter.

Ein mobilapplikasjon (app) vart utvikla som etterlevingsfremjande intervensjon. Appen vart laga som ein nettapp i No Code App-byggaren Glide, med innhaldet sentrert rundt dei fem viktigaste årsakene til manglande etterleving for pasientgruppa appen var designa for. Deskriptiv statistikk og ikkje-parametriske Wilcoxon Signed Rank Test vart brukt til å vurdere effekten av intervensjonen på etterleving i eit enkeltgruppe pre-post app-tilgangsdesign. Datainnsamlingar vart gjennomført ved hjelp av online-undersøkingar. I den første datainnsamlinga (studie 1 og 2), vart respondentane primært rekrutterte via sosiale media-plattformar. I den sekundære innsamlinga (studie 3) vart rekrutteringa utført via sosiale media-plattformar og nettaviser.
 

Resultat

Undersøkingsverktøyet, kalla OMAS-37 (OsloMet Adherence-to-Medication Survey tool), omfatta til slutt 37 årsaker til manglande etterleving, og viste seg å vera eit valid og reliabelt verktøy med ein Cronbachs alfa på 0,91 (5). Etter evaluering av respondenttal og poengsum for manglande etterleving, samt potensielle fordelar for ulike pasientgrupper, vart PHP-gruppa vald som målgruppe for appen (6). Sjå tabell 2 for dei fem viktigaste årsakene for å ikkje ta medisinen som avtala med legen (sjå PDF).

PHP-gruppa brukte mange ulike typar legemiddel, og for å kunne gje konkret rettleiing i appen vart innhaldet innskrenka til å omfatte brukarar av selektive serotoninreopptakshemmarar (SSRI) og serotonin- og noradrenalinreopptakshemmarar (SNRI). Appen vart kalla ADA (AntiDepressivaApp), og hovudinnhaldet vart bygd på dei fem viktigaste årsakene til manglande etterleving som var funnen for PHP-gruppa (sjå tabell 2 i PDF), samt anna forklarande informasjon og råd for nokre av dei vanlegaste biverknadane. Sjå figur 3 for app-meny og informasjonsoversikt (sjå PDF).

Hundre og tre SSRI/SNRI-brukarar svarte på undersøkinga før app-tilgang, og fekk tilgang til ADA (7). Førtito av dei 103 SSRI/SNRI-brukarane svarte på undersøkinga etter å ha hatt tilgang til ADA i ein to månaders periode – der dei brukte det same SSRI/SNRI. Medianalder for dei 42 var 26 år (IQR 20–37) og 93 % identifiserte seg som kvinner. Tilgang til ADA førte til ein statistisk signifikant (p < 0,01) forbetra etterleving for SSRI/SNRI-brukarane, med ein medium effektstorleik (r = 0,39) (7).
 

Diskusjon

OMAS-37 har vist seg å vere eit gyldig og påliteleg verktøy (5). Sjølv om mangelen på kriteriebasert validering har lite å seie for vurdering av årsaker til manglande etterleving, bør kriteriebasert validering gjennomførast for å styrke valideringa av nivåa for manglande etterleving. På grunn av mangelen på styrkeberekning og den uproporsjonale representasjonen av kvinner (91 %) og personar over 65 år (13 %) i heile utvalet, er det nødvendig med vidare studiar for å sikre gyldigheita og anvendbarheita av funna for den norske befolkninga. Funna samsvarer likevel med eksisterande litteratur (8, 9), og dei fem viktigaste årsakene til manglande etterleving for heile utvalet er blant dei som kunne vore forventa. Det same behovet for vidare studiar gjeld for PHP-gruppa, der om lag 88 % er kvinner, om lag seks prosent er over 65 år, og utvalsstørrelsen er 154.

Det er godt etablert at psykiske helseplager, som depresjon, er assosiert med låg etterleving (10). ADA viste ein statistisk signifikant reduksjon i etterlevingspoeng etter bruk, noko som tyder på ein positiv effekt på etterleving. Sidan denne observasjonen berre vart gjort over ein to månaders periode, er langtidsverknadene usikre. Sjølv om pasientkohorten hovudsakleg består av SSRI/SNRI-brukarar, var undersøkingane som vart gjennomførte før og etter tilgang til appen ikkje berre avgrensa til bruk av desse legemidla. Difor er det ikkje endeleg fastslått at den positive effekten berre gjeld etterleving av SSRI/SNRI-legemiddel.
 

Konklusjon

I denne avhandlinga presenterer vi eit validert undersøkingsverktøy, OMAS-37, som kan måle etterleving og kvantifisere årsakene til manglande etterleving for pasientar og pasientgrupper. Det blir også vist at ein app basert på hovudårsakene til manglande etterleving for SSRI/SNRI-brukarar, hadde ein statistisk signifikant positiv innverknad på etterlevinga for desse brukarane. Dette understrekar den potensielt etterlevingsforbetrande metoden for kliniske helsepersonell og andre – der ein først brukar OMAS-37 for å finne årsakene til manglande etterleving i ei pasientgruppe, for så å bruke desse årsakene til å tilpasse etterlevingsforbetrande tiltak for gruppa.
 

Referansar

1. Khan R, Socha-Dietrich K. Investing in medication adherence improves health outcomes and health system efficiency; 2018 Paris: OECD Publishing, doi: 10.1787/8178962c-en.
2. Adherence to long-term therapies: evidence for action. World Health Organization, 2003. https://iris.who.int/bitstream/handle/10665/42682/9241545992.pdf;jsessionid=95AAD45B8B7157327FC83AF158C7BB87?sequence=1 (Lest 15. januar 2025).
3. Lehmann A, Aslani P, Ahmed R et al. Assessing medication adherence: options to consider. Int J Clin Pharm 2014; 36: 55–69. doi: 10.1007/s11096-013-9865-x.
4. Anglada-Martinez H, Riu-Viladoms G, Martin-Conde M et al. Does mHealth increase adherence to medication? Results of a systematic review. Int J Clin Pract 2015; 69: 9–32. doi: 10.1111/ijcp.12582.
5. Larsen RE, Pripp AH, Krogstad T et al. Development and validation of a new non-disease-specific survey tool to assess self-reported adherence to medication. Front Pharmacol 2022; 13: 981368. doi: 10.3389/fphar.2022.981368.
6. Larsen RE, Karimi A, Krogstad T et al. High medication non-adherence rates and its drivers in the general population: A Cross-sectional study using the OMAS-37 adherence survey tool. Artikkelen vart 31. januar 2025 akseptert for publisering i INQUIRY. doi: 10.1177/00469580251321596.
7. Larsen RE, Hole K, Selle ML et al. Access to a tailored mobile application enhances medication adherence among young users of antidepressants. Front Pharmacol 2024; 15: 1379700. doi: 10.3389/fphar.2024.1379700.
8. Gast A, Mathes T. Medication adherence influencing factors - an (updated) overview of systematic reviews. Syst Rev 2019; 8: 112. doi: 10.1186/s13643-019-1014-8.
9. Fernandez-Lazaro CI, García-González JM, Adams DP et al. Adherence to treatment and related factors among patients with chronic conditions in primary care: A cross-sectional study. BMC Fam Pract 2019; 20: 132. doi: 10.1186/s12875-019-1019-3.
10. Dell'Osso B, Albert U, Carrà G et al. How to improve adherence to antidepressant treatments in patients with major depression: a psychoeducational consensus checklist. Ann Gen Psychiatry 2020; 19: 61. doi: 10.1186/s12991-020-00306-2.
     

(Publisert i NFT nr. 2/2025 side 40–42)