Utforskning av nøkkelfaktorer for samarbeid mellom leger og farmasøyter i akuttmottak

Bakgrunn og hensikt

Legemiddelrelaterte problemer, som bivirkninger, feil i legemiddellister og dårlig etterlevelse, oppstår ofte blant legemiddelbrukere og er et stort problem for pasientsikkerheten (1). Pasienter er spesielt utsatt for legemiddelrelaterte problemer ved overganger mellom omsorgsnivåer, som fra hjemmet til sykehuset (2). Legemiddelrelaterte problemer forårsakes ofte av at legemiddellistene ikke er korrekte med tanke på hva pasienten faktisk bruker, noe som omtales som uoverensstemmelser i legemiddellisten. Tidligere studier har vist uoverensstemmelser i over 80 % av pasienters legemiddellister ved sykehusinnleggelse og at en stor andel av sykehusinnleggelser er legemiddelrelaterte (3, 4). Dette er bakgrunnen for forskningsprosjektet Farmasøyt i akuttmottak gjennomført i perioden 2019–2024 (5). I en 12 måneders lang intervensjonsstudie ble farmasøyter introdusert i det tverrprofesjonelle teamet ved tre akuttmottak i Helse Nord (Tromsø, Bodø og Harstad) for å undersøke hvorvidt utfall relatert til både pasienter og helsevesenet ble påvirket. Formålet med denne avhandlingen er å undersøke hvilke nøkkelfaktorer som er nødvendige for vellykket samarbeid mellom leger og farmasøyter i akuttmottak.
 

Materiale og metoder

Denne avhandlingen er basert på tre studier som er utført ved de involverte akuttmottakene. To semistrukturerte intervjustudier (artikkel 1 og 3) utforsket legenes erfaringer og oppfatninger knyttet til legemiddelrelaterte oppgaver og samarbeid med farmasøyter, både før og under intervensjonen. Artikkel 2 undersøkte hvor mye tid leger ved akuttmottakene faktisk brukte på legemiddelrelaterte oppgaver før intervensjonen, ved å utføre en tids- og bevegelsesstudie.
 

Resultater

De overordnede funnene er som følger:

I intervjuer før farmasøytintervensjon (artikkel 1) fant vi at akuttmottakslegers primære fokus i legemiddelrelatert arbeid er legemiddelsamstemming, som de uttrykte behov for hjelp med fra en farmasøyt (6). Legemiddelsamstemming ble beskrevet som en svært tidkrevende detektivoppgave, og hjelp fra farmasøyter ble forventet å gi legene mulighet til å allokere tid til andre viktige oppgaver i et hektisk akuttmottak. Spesielt nevnte legene at pasienter med lange legemiddellister, pasienter fra sykehjem samt pasienter med hjemmetjeneste og multidose var utfordrende. Vi identifiserte også utfordringer og nøling mot integrering av akuttfarmasøyter, hovedsakelig knyttet til roller, ansvar, mangel på plass, og knapp tid til å prioritere legemiddelsikkerhet i akuttmottaket.

I tids- og bevegelsesstudien (artikkel 2) organiserte vi alle oppgaver inn i tre overordnede kategorier: 1) legemiddelrelaterte oppgaver; 2) ikke-legemiddelrelaterte kliniske eller administrative oppgaver; 3) Annet (bevegelse og stand by) (7). Funn i denne studien motsa oppfatninger identifisert i artikkel 1. I artikkel 2 fant vi at leger faktisk brukte lite tid (8,7 % av totalen) på legemiddelrelaterte oppgaver, og median tid på legemiddelsamstemming var 2,2 minutter per time. Av de legemiddelrelaterte oppgavene brukte leger i spesialisering 1 (LIS 1, tidligere kalt turnusleger) mest tid på dokumentasjon, mens legene med mer erfaring (LIS 2 og 3) brukte mest tid på muntlig kommunikasjon om legemidler med annet helsepersonell. Ved å kombinere resultatene fra artikkel 1 og 2, foreslår vi at leger kan oppfatte at de bruker mer tid på legemiddelsamstemming enn det de i realiteten gjør. Vi observerte få andre legemiddelrelaterte oppgaver utenom legemiddelsamstemming, for eksempel kommunikasjon av informasjon om medisiner til pasienter. Følgelig tenker vi at det kan være potensial for å inkludere kliniske farmasøyter for å øke fokus på legemiddelrelaterte oppgaver og sikre at legemiddelsikkerhetsoppgaver gjennomføres i akuttmottak.

Begge intervjustudiene (artikkel 1 og 3) viste at leger opplevede at legemiddelrelaterte oppgaver ikke alltid kunne prioriteres i det travle akuttmottaksmiljøet. Funn fra intervjuer gjort under intervensjon (artikkel 3), etter at leger hadde fått erfaring med å jobbe med akuttfarmasøyter, viste at noe av legenes tidligere nøling mot farmasøyter ikke lenger var til stede (8). Dette til tross for at enkelte utfordringer forble, for eksempel mangel på plass, ansvarsfordeling, rolleklarhet og kulturelle forskjeller mellom legers og farmasøyters profesjon. Likevel uttrykte leger et sterkt ønske om å fortsette med å utvikle lege-farmasøyt-samarbeidet og uttalte at farmasøytressurser sparte legers tid og komplementerte akuttmottaksteamet.

I den videre diskusjonen vil funn fra de tre artiklene sammen bli brukt til å gi et perspektiv mot fremtidens helsetjenester og hvordan våre resultater peker mot organisatorisk, regulatorisk og utdanningsmessig reform for vellykket integrering av akuttfarmasøyten i det tverrprofesjonelle teamet. Se figur 1 for en oversikt over forholdet mellom funn og diskusjon.



 

Diskusjon

Figur 1 representerer forholdet mellom de ulike diskusjonspunktene angående samarbeidet mellom lege og farmasøyt. Den grønne sirkelen gjelder kvalitetssikring av legemiddelsikkerhet, som er det vi ønsker å oppnå for å minimere legemiddelrelaterte problemer. Denne avhandlingen har identifisert at legemiddelsikkerhet (med alt hva farmasøyter mener dette innebærer) ikke alltid er en prioritet for akuttmottaksleger. De har naturlig nok et annet fokus, som å diagnostisere og behandle pasienten for det aktuelle. I Norge faller ansvaret for legemiddelsikkerhetsoppgaver ofte på LIS 1 i akuttmottaket, som uttrykker at de får minimal opplæring i legemiddelsamstemming, og at de mangler tid til å prioritere disse oppgavene. Derfor peker våre resultater mot et behov for at farmasøyter tar et større ansvar på dette området.

Den blå sirkelen handler om tverrprofesjonelt samarbeid som en vei til suksess og for å oppnå legemiddelsikkerhet. Vi fant at farmasøyters kompetanse blir anerkjent og verdsatt i det tverrprofesjonelle teamet, noe leger mente forbedret pasientsikkerheten. Vi identifiserte at nøkkelfaktorene som påvirker samarbeidet mellom lege og farmasøyt, involverer å ha en klar rollebeskrivelse, som er prosessen med å kjenne rollene og kjernekompetansen til medlemmene i et team. Vi fant også at rolleaksept er viktig, noe som betyr at medlemmene i det tverrprofesjonelle teamet også må være villige til å engasjere seg i prosessen og omfavne de nye rollene som utvikles når man samarbeider. Vi fant at det var usikkerhet rundt hvem som har ansvar for ulike legemiddelrelaterte oppgaver, som legemiddelsamstemming; derfor identifiserte vi at tydelige avklarte ansvarsområder er essensielle for effektivt samarbeid. Og alt dette kan muliggjøres av tydelig ledelse, som var den siste nøkkelfaktoren.

Til slutt har vi fremhevet tre kjernepunkter som vi mener kan optimalisere tverrprofesjonelt samarbeid og legge til rette for overføring av noen legemiddelrelaterte oppgaver fra leger til farmasøyter.

1) Vi trenger regulatoriske endringer for å gi farmasøyter muligheten til å utføre oppgaver som legemiddelsamstemming selvstendig, da de er begrenset av det nåværende systemet og mangler tilgang og de juridiske rettighetene som kreves for å utføre denne oppgaven.

2) Det er nødvendig å forbedre tverrprofesjonelt samarbeid og etterutdanning gjennom utdanningssystemet. For eksempel bør vi gjennom utdanning lære studenter å jobbe i tverrprofesjonelle team, slik at de kan lære hvilken rolle og kompetanse de ulike helseprofesjonene har. I tillegg kan den medisinske utviklingen og økende krav til pasientsikkerhet kreve ytterligere spesialisering for farmasøyter. For eksempel er det i USA mulig å bli en sertifisert farmasøyt i mange spesialiteter, som for eksempel akuttmedisin, pediatri og intensivmedisin, for å nevne noen. Dette er ikke en mulighet i Norge.

3) Det kan være behov for noen organisatoriske endringer for å overkomme de identifiserte utfordringene knyttet til for eksempel ledelse, kultur, oppfølging av legemiddelrelaterte problemer og fysisk plass. For eksempel er farmasøyter, sykepleiere og leger i akuttmottaket alle ansatte og ledet gjennom tre ulike ledelseslinjer som kanskje kan dra nytte av en annen organisering. Akuttmottakene mangler også nok plass til at helsepersonell kan samarbeide effektivt. Å ha nok plass er kjent for å være viktig for kommunikasjon, bygging av relasjoner og tillit, noe som ville kreve endring på et organisatorisk nivå.

Ser man på figur 1 innenfra og ut, så tror vi at de regulatoriske, utdanningsmessige og organisatoriske endringene kan forbedre det tverrprofesjonelle samarbeidet, som til syvende og sist kan øke pasient- og legemiddelsikkerheten.

Det er både styrker og svakheter med studiene i denne avhandlingen. Av styrker kan det nevnes at vi har intervjuet og observert leger med ulike medisinsk og kirurgisk spesialitet og erfaring. Analyser har også blitt utført av et tverrprofesjonelt team. I tillegg, for artikkel 2, er det brukt et meget nøyaktig verktøy for måling av tid per oppgave som er observert. Av svakheter kan det nevnes at alle forskere som har vært med i analyser, også er med i Farmasøyt i akuttmottak-prosjektet, og således preget av positivitet til introduksjon av farmasøyter. I tillegg kan vi ikke utelukke at våre informanter kan ha vært nølende med å snakke negativt om farmasøyter til intervjuerne. Våre tidsmålinger er heller ikke representative for natt og helg.
 

Konklusjon

Vi har identifisert følgende nøkkelfaktorer for et vellykket samarbeid mellom leger og farmasøyter i akuttmottak: tydelig rollebeskrivelse, rolleaksept og avklarte ansvarsområder. Dette kan muliggjøres ved tydelig ledelse, i tillegg til organisatoriske, regulatoriske og utdanningsmessige endringer.
 

Referanser

1. Donaldson LJ, Kelley ET, Dhingra-Kumar N et al. Medication Without Harm: WHO's Third Global Patient Safety Challenge. Lancet 2017; 389: 1680–1.
2. Almanasreh E, Moles R, Chen TF. The medication reconciliation process and classification of discrepancies: a systematic review. Br J Clin Pharmacol 2016; 82: 645–58.
3. Nilsson N, Lea M, Lao Y et al. Medication discrepancies revealed by medication reconciliation and their potential short-term and long-term effects: a Norwegian multicentre study carried out on internal medicine wards. Eur J Hosp Pharm 2015; 22: 298–303.
4. Nymoen LD, Björk M, Flatebø TE et al. Drug-related emergency department visits: prevalence and risk factors. Intern Emerg Med 2022; 17: 1453–62.
5. Vesela R, Elenjord R, Lehnbom EC et al. Integrating the clinical pharmacist into the emergency department interdisciplinary team: a study protocol for a multicentre trial applying a non-randomised stepped-wedge study design. BMJ Open 2021; 11: e049645.
6. Johnsgård T, Elenjord R, Lehnbom EC et al. Emergency department physicians’ experiences and perceptions with medication-related work tasks and the potential role of clinical pharmacists. Int J Qual Stud Health Well-being 2023; 18: 2226941.
7. Johnsgård T, Elenjord R, Holis RV et al. How much time do emergency department physicians spend on medication-related tasks? A time- and-motion study. BMC Emerg Med 2024; 24: 56.
8. Johnsgård T, Elenjord R, Zahl-Holmstad B et al. Physicians’ experiences with pharmacists as new members of the interprofessional emergency department team. A qualitative study. PLoS One 2025; 20: e0317298.
9. Johnsgård, T. Integrating Pharmacists in Emergency Departments: Exploring Key Factors for Future Physician-Pharmacist Collaboration. Doktoravhandling. Tromsø: Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, 2024.

(Publisert i NFT nr. 3/2025, side 36–38)