Tekst: Henrik Andersgaard

 Ingrid Moen Rotvik
 Henrik Andersgaard.

Innledning

Det finnes mange teorier og synspunkter rundt den første sosialmedisiner i litteraturen, dr. Thomas Stockmann i Henrik Ibsens sosialrealistiske drama «En folkefiende», skrevet i 1882 (1, 2). Det hersker heller ikke tvil om hvor hovedpersonens navn, Thomas Stockmann, stammer fra – huset i Skien der Ibsen ble født (3). Det er lett å tenke på den vantro Tomas fra evangeliene, og at «Stockmann» antyder ikke bare en rak og ubøyelig, men også en lett forstokket og kanskje fanatisk person (3). Ibsen selv er en av modellene for dr. Stockmann, Bjørnstjerne Bjørnson likeså. Andre navn nevnes og har vært nevnt, f.eks. en dr. Meissner i Teplitz i Böhmen som Ibsen skal ha kjent, og som ble fjernet, fordi han sa fra om det at fantes kolera på badestedet (4, 5).

Vi må likevel lete etter den fysiske modellen for dr. Stockmann utenfor forfatternes og medisinernes rekker. Apoteker Harald Conrad Thaulow, den tredje apoteker i Oslo, og den første apoteker ved Løveapoteket i Oslo fra 1843, er en svært sterk kandidat. Da Ibsen var på besøk i Christiania i 1874, førte apoteker Thaulow en ytterst temperamentsfull kamp mot ledelsen av Christiania Dampkjøkken, og fortsatte med dette utover til 1880. Den er grundig referert i tre jubileumsberetninger for Christiania Dampkjøkken, 50, 90 og 100 år (6, 7, 8). Ibsen har nok føyd til karakteregenskaper hos dr. Stockmann som kan tillegges han selv og andre, men vi skal se tydelig at Ibsen bruker en «kollega» i forfatterskapet.

Denne artikkelen ser på striden ved Christiania Dampkjøkken med apoteker Thaulow som en av hovedpartene – og sammenlikner bataljene der med dr. Stockmanns kamp i En folkefiende.

Handlingen i «En Folkefiende» (1882) (9)

Thomas Stockmann er en badelege i en liten norsk by. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til, og som er av stor betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Til å begynne med hylles han for denne oppdagelsen, men når det etter hvert blir klart at utbedringene vil bety store kostnader for byen, vender både presse og innbyggere seg mot ham. En av hans viktigste opponenter er hans egen bror og byfogd på stedet, Peter Stockmann. Doktoren blir fra flere hold bedt om å moderere seg i sitt absolutte krav om at badet må stenges, men han innkaller til et folkemøte der han vil legge frem sitt syn. Det har nå utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. De fremmøtte dømmer ham som en folkefiende og en trussel for byen, og han blir nødt til å forlate møtet (uthevet av artikkelforfatteren). Hele denne saken har dramatiske konsekvenser for ham selv og familien: hans pasienter svikter ham, han blir oppsagt fra badet, datteren Petra mister jobben som lærerinne og familien blir kastet ut. I raseri og skuffelse vil han først reise utenlands med kone og barn. Men når folk begynner å knuse vinduene hans og han mottar lugubre tilbud og trusler, innser han hvor dårlig det står til med den frie ånden på hjemstedet. Stockmann bestemmer seg for å bli og heller ofre seg for arbeidet med å oppdra byens innbyggere til et frittenkende folk.

Christiania Dampkjøkkens historikk i korte trekk (10)

Christiania Dampkjøkken ble grunnlagt i 1857 etter tysk modell, som et sted for arbeiderklassens «Afhenting eller Fortæring på stedet af kraftig og sund Middagsspise til forholdsvis billig Betaling», med en direksjon bestående av embets- og kjøpmenn. Det ble åpnet til jul i 1858, med 200 inviterte, prominente gjester med førsteminister Herman Vogt i spissen (11). Den første tiden lå det på Youngstorget mot Møllergata, senere ble det flyttet til Torggata, nærmere Stortorvet.

Dampen i Torggata, som det ble kalt på folkemunne, ble en besøksmessig suksess for dem som ville spise ekstra rimelig. Av dem som vanket mye der, var det mange kjente, ikke minst Henrik Ibsen, som på tidlig 1860-tall hadde et vanskelig liv, ofte beskrevet som en trengselsperiode. Vinje, Chr. Skredsvig, Garborg, Jæger, Hamsun spiste ofte der – ja, til og med kongelige og keiserlige gjester både i 1881 og 1890 (12) – og de skal ha kommet uanmeldt.

Forretningsideen bak Christiania Dampkjøkken har neppe holdt mål i nyeste tid, og heller ikke kunnet være økonomisk bæredyktig. Den siste delen av bygningen forsvant fra Møllergata i 1979. Firmaet utviklet seg til storproduksjon, kantinedrift og catering, og Christiania Dampkjøkken ble sammenslått med Oslo Folkerestauranter i 1971, da produksjonen flyttet til Østensjøveien. Senere har det vært virksomhet ved oljeinstallasjonene i Nordsjøen, og i 1988 tok SAS Service Partner over firmaet.

Harald Conrad Thaulow (13)

Ibsen kjente ganske sikkert den norske apoteker Harald Thaulow (1815–1881), fra de to periodene da Ibsen bodde i Oslo før han forlot Norge i 1864. Thaulow innvandret fra Tyskland, og er far til maleren (og noe mer ukjent: farmasøyten) Fritz Thaulow. Ibsen kan, selv om han bodde utenlands, ha holdt seg orientert om faglig og annen utvikling ved å opprettholde kontakten med kollegene i farmasien. Det er sannsynlig at Thaulow, som også var en kjent mesen, kan ha vært en hovedleverandør av slikt stoff, selv om det ikke foreligger kjent korrespondanse som viser dette.

Thaulow ble apoteker ved det tredje apoteket i Oslo, Løveapoteket, som ble opprettet i 1843. Han var født i Schleswig, faren var amtsforvalter i Apenrade (Åbenrå) i Sønderjylland. Han disiplinerte i Oldenborg 1832–1834, og i Altona i Hamburg i 1834–1836. Han studerte en kort tid ved universitetet i Kiel, men flyttet til Norge og ble amanuensis ved Universitetets kjemiske laboratorium i Oslo samme år. Videre avla han farmasøytisk medhjelpereksamen i 1839, og søkte så om få ta farmasøytisk eksamen uten norsk lærebrev, men det ble ikke godtatt. Han var så tre uker i praksis ved Lillehammer Apotek, og fikk deretter det nødvendige lærebrevet fra norsk apoteker. Han gikk opp til farmasøytisk eksamen september 1839, men strøk i praktisk del. Ved ny eksamen tre måneder senere besto han, med meget godt som hovedkarakter. Han fikk privilegium til Løveapoteket i Oslo i 1843. Ved siden av å være apoteker, var Thaulow også foreningsmann, vitenskapsmann og sensor. Oppe i alt dette oversatte han også flere skuespill (14). Dette siste gjør det lett å tro at Thaulow og Ibsen kjente hverandre.

Dessuten var Thaulow en mann som markerte seg med særpreg og som ble lagt merke til, og som mente mye om mangt. Han var en av Oslo ledende borgere, og støttet både den ene og den andre, især, sammen med sin kone Nina, kunstnere som trengte hjelp (15) – oghan eide jordeiendommer i Vestre Aker. Disse kalte han Volvat, som er «Thaulow» baklengs, lett forenklet, og den danske skrivemåten av navnet er «Tavlov». Han eide også Tullinberget mellom Uranienborg og Frogner, samt en stor tomt på Uranienborg, der han bygget landstedet Bloksberg. I den litteraturen forfatteren har lest, først og fremst jubileumsbøkene til Christiania Dampkjøkken (16, 17, 18), står Thaulow frem som en særegen mann, med sterke, og både avvikende og originale meninger. Han hadde mange feider med andre, også skarpe kontroverser med kolleger (19). Disse feidene, især dem han hadde med bestyrelsen av Christiania Dampkjøkken, ble godt stoff for avisene og brukt for hva de var verdt (20). De var dessverre ikke til Christiania Dampkjøkkens beste, slik en må tro at Thaulow ville at kampen hans skulle være.

Striden ved Christiania Dampkjøkken

Thaulow hadde en feide gående i årevis med bestyrelsen av Christiania Dampkjøkken, der Thaulow var aksjonær, og han var også med og opprettet Christiania Dampkjøkken (16, 17, 18). Thaulow krevde både hygieniske og økonomiske reformer, ved Dampkjøkkenet, uten, som vitenskapsmann, å nå frem til styret, som satt på pengene. Han mente at de tenkte mer på seg selv enn på de mange som brukte stedet. Striden begynte i en stormende generalforsamling høsten 1873. Her leste Thaulow opp en såkalt «Sandhetstale», med alvorlige anklager mot styret. Thaulow sa at han måtte «fornegte sin natur, dersom han ikke som hidtil, fremdeles sa sandheten for dens egen skyld»(21).

Dermed var det slutt på den fred og fordragelighet som til da hadde hersket på aksjonærmøter og generalforsamlinger. Christiania Dampkjøkken ble førsteklasses stoff i pressen. Temperamentsfull og frittalende gikk Thaulow gang på gang og år etter år til felts mot styre og generalforsamling, i aviser, ved aksjeoppkjøp, med krav om «kast direksjonen», krav om høyere utbytte, nye lovforslag og i det hele tatt nesten hva som helst som kunne tillegges bestyrelsen.

I 1880 sendte Thaulow ut et kampskrift med tittelen «Samfundets Støtter i Prosa» (sic!) (22), og på generalforsamlingen i 1881 leste han opp et tillegg, der han igjen slynget ut de voldsomste beskyldninger mot Dampkjøkkenets styre og ledelse, og anklaget dem blant annet for økonomiske misligheter. Thaulow ble etter hvert nektet å komme til orde, og ropte at «Den rå masse kan ingen stå imot» og «Dere kan gå i skammekroken alle sammen!», og forlot derpå arenaen i raseri (23). Han døde kort tid etterpå.

Historien og dødsbudskapet nådde Ibsen i Roma via aviser i Skandinavisk Forening (21), og den må ha gjort et stort inntrykk på ham. Hendelsen inspirerer ham trolig til å skrive En folkefiende. Hovedtrekkene i dette skuespillet, og flere av de sentrale replikkene er svært like det som skjer i Christiania Dampkjøkken.

Uroen i og rundt Christiania Dampkjøkken ble godt stoff for aviser og vittighetsblader. Jeg tillater meg å illustrere dette med et vers fra en vise, fra vittighetsbladet «Vikingen». Den er trykt etter en generalforsamling der en annen kollega og aksjonær, apoteker Ditten ved Rikshospitalet (24) og Thaulow kom i klammeri, og Thaulow gikk i sinne:

Mel.: «Je sku å haløst te' gifte meg, san»
Da saa midda'n vel var preparert, san
følte kokken seg saa svært genert, san
tenk, det gikk saavidt - 'n
store herr von Ditten
måtte til å få 'n servert, san.
Mens Thaulow sjøl, san
uden nøl, san
flyktet fra sitt eget kjøkkensøl, san.

En sammenlikning mellom Stockmann og Thaulow

Vi har ovenfor sett flere eksempler på replikker fra Christiania Dampkjøkken og En folkefiende som likner hverandre.

Stockmann sier at flertallet ikke har sannheten på sin side og fordømmer den kompakte majoritet – mens Thaulow snakker om at den rå masse kan ingen stå imot og om minoritetens rettigheter. Begge må forlate et avgjørende møte. Bildet av den vantro Tomas, samt rake, ubøyelige, men også fanatiske dr. Stockmann stemmer også godt på Harald Thaulow.

I foredraget «En folkefiende – helt eller klovn?» (25) har litteraturprofessor Harald Noreng denne treffende karakteristikken av dr. Stockmann:

«En folkefiende er nok et drama om en idealistisk sannhetsforkynner og reformator som lider nederlag, men som takket være sitt mot og sin tro ikke gir opp. På samme tid handler skuespillet også om en kunstner og en fantast som har store og vakre vyer, men ikke tilsvarende evne til å bedømme mennesker og ting på realistisk vis, og som må komme til kort når han skal kjempe for sin idé mot onde, feige og prestisjeredne medmennesker. Konfrontert med den nøkterne virkelighet må sannhetsforkynneren og idealisten dr. Stockmann derfor bli på samme tid en tragisk og en komisk skikkelse.»

Det er interessant å sammenlikne dette med det Knud Graah, administrerende direktør i Christiania Dampkjøkken fra 1862 og viktigste skyteskive for Thaulow, skriver i en karakteristikk av apoteker Thaulow fra 1875 (26):

«At Harald Thaulow var en høyst eiendommelig personlighet med ofte barokke ideer og syn på sine medmennesker, dertil utrustet med vidd og humor, i det hele tatt med en intelligens som var næret av megen, om enn spredt lesning, fremgår tydelig av hans skrifter mot Christiania Dampkjøkkens direktører og dets administrasjon. Og i utpreget monn hadde han sine meningers mot. Visstnok var han sine motstandere en besværlig mann – ja en plageånd.»

Konklusjon

Denne artikkelen gir en god pekepinn om at apoteker Thaulow er den fysiske modellen for dr. Stockmann i «En folkefiende». Det er stadig mer å lete etter – og trolig å finne – når det gjelder Henrik Ibsens liv i apotek, påvirkning fra apotektiden i diktingen og det senere livet, samt om Ibsens kontakt med farmasien. Først og fremst vil det være viktig å undersøke mer om Thaulows kontakt med Ibsen, der det blir fokusert på Thaulow som oversetter av skuespill.

Litteraturliste

  1. Anker, Herman: Ibsens leger. Tidsskr Nor Lægeforen 1966, 86, 1032–1039.
  2. Frich, Jan Christian: En Folkefiende – Ibsen som samfunnsmedisinsk læremester. Tidsskr Nor Lægeforen nr 30, 1998; 118: 4718–21.
  3. Harald Noreng i Noreng, (red.): Ibsen på festspillscenen, Bergen, J. W. Eide Forlag, 1969, 20.
  4. Hans Heiberg: Født til kunstner. Oslo, Aschehoug 1967,230–233.
  5. Kohler, H. G. Henrik Ibsen's An Enemy of the People and Eduard Meissner's expulsion from Tepliz. BMJ 1990; 300: 1123–6.
  6. Christiania Dampkjøkken i femti aar 1858-1908. Christiania, Fabritius & Sønner A/S, 1908.
  7. Ingolf Kittilsen: Christiania Dampkjøkken gjennem 90 år 1858–1948, bind I og II, Eget forlag, Oslo 1948.
  8. Erik Egeland: Et folkekjøkken i det store tids-skiftet. Christiania Dampkjøkken gjennom hundre år. Oslo 1958.
  9. www.ibsen.net/index.gan?id=333&subid=0
  10. Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon, Oslo, Kunnskapsforlaget 2000
  11. Christiania Dampkjøkken i femti aar 1858–1908. Christiania, Fabritius & Sønner A/S, 1908, 7.
  12. Ingolf Kittilsen: Christiania Dampkjøkken gjennem 90 år 1858–1948, bind II, s. 67–70, Eget forlag, Oslo 1948.
  13. Norges apotek og deres innehavere. Ingeborg Flood og Leif A. Brendel (red.), Norges Apotekerforening, bind III, Oslo 1953, 367–370.
  14. Ibid., 368.
  15. Ingar Sletten Kolloen: Hamsun – Svermeren. Oslo, Gyldendal 2003, 70–73.
  16. Christiania Dampkjøkken i femti aar 1858-1908. Christiania, Fabritius & Sønner A/S, 1908, 117–121.
  17. Ingolf Kittilsen: Christiania Dampkjøkken gjennem 90 år 1858–1948, Eget forlag, Oslo 1948, bind I, 84–114.
  18. Erik Egeland: Et folkekjøkken i det store tidsskiftet. Christiania Dampkjøkken gjennom hundre år. Oslo 1958, 124–141.
  19. Norges apotek og deres innehavere. Ingeborg Flood og Leif A. Brendel (red.), Norges Apotekerforening, bind III, Oslo 1953, 398–429.
  20. Ingolf Kittilsen: Christiania Dampkjøkken gjennem 90 år 1858-1948, Eget forlag, Oslo 1948, bind I, 87–88.
  21. Anker, Herman: Ibsens leger. Tidsskr Nor Lægeforen 1966, 86, 1035
  22. Christiania Dampkjøkken i femti aar 1858-1908. Christiania, Fabritius & Sønner A/S, 1908, 118
  23. Ingolf Kittilsen: Christiania Dampkjøkken gjennem 90 år 1858–1948, Eget forlag, Oslo 1948, bind I, 103–107.
  24. Christiania Dampkjøkken i femti aar 1858-1908. Christiania, Fabritius & Sønner A/S, 1908, 116.
  25. Harald Noreng i Noreng, (red.): Ibsen på festspillscenen, Bergen, J. W. Eide Forlag, 1969, 25.
  26. Ingolf Kittilsen: Christiania Dampkjøkken gjennem 90 år 1858–1948, Eget forlag, Oslo 1948, bind I, 87.

(Publisert i NFT nr. 2/2007 side 21–23.)