Tekst: Henrik Andersgaard

I programmet for festforestillingen for norsk apotekfarmasis 400-årsjubileum gir Torud (1) en oversikt over apotekeren i ­litteraturens og operaens verden. Han påpeker især at apotekeren er en besteborger, bosatt i byen. Apotekeren tas ikke alltid på alvor av det gode selskap, fordi han, tross utdanning, penger og ­kunnskaper, gjør seg viktig, og finere enn han burde. Et apotek atskiller seg ikke stort fra en vanlig butikk. Men apotekeren får en viss respekt, fordi han har kunnskap om kjemi, og har mystiske og farlige ting i skuffer og skap. Han opptrer nesten alltid i komisk opera, men vi skal se et unntak fra dette.

Zaugg har behandlet emnet inngående i doktorarbeidet sitt (2), både med hensyn til et grundig overblikk over apotekeren i ­operaen, og med en stor oversikt over legemidler som brukes i ­forskjellige operaer. Boken er svært interessant, både som oppslagsverk og som underholdende litteratur for interesserte.

DE MEST KJENTE APOTEKEROPERAENE

Operaene der apotekere og farmasøyter figurerer, er ikke av de aller mest kjente, men Joseph Haydns (1732–1809) «Der Apotheker» fra 1768 ble framført i Oslo av musikkstudenter for om lag ti år siden.

Karl Ditters von Dittersdorffs (1739–1799) «Doktor und Apotheker» fra 1786 settes opp med jevne mellomrom i Tyskland.

Et unntak er Benjamin Brittens (1913–1976) «Peter Grimes» fra 1947, med sin apoteker Ned Keene. Den spilles på de fleste ­operascener verden over, og står bl.a. på Den Norske Opera & Balletts spilleplan.

I en mellomstilling kommer hovedpersonen Dulcamara i den populære italienske komiske operaen «Elskovsdrikken» fra 1832, av Gaetano Donizetti (1797-1848). Dulcamara kalles nok «Dottore» i den italienske librettoen, men Dulcamara kan i like stor grad oppfattes som apoteker, der han opptrer med det selv­produserte vidundermidlet sitt. I tillegg er han den største luringen som opptrer i apotekeroperaene. Gjennom å lansere et parti ­dårlig vin kamuflert som en elskovsdrikk, tjener han store penger ved å selge hele partiet til godtroende kunder, og står igjen som den store vinneren. Moro har han det også.

«Seraphine, oder Die stumme Apothekerin» fra 1959 er en ­fornøyelig kammeropera av sveitseren Heinrich Sutermeister (1910–1995). Operaen bygger på en av farse av Rabelais (1493–1553). Det ble brukt noen få scener av den i festfore­stillingen under apotekenes 400-årsjubileum i 1995. Den er ikke spilt inn på cd eller dvd, men en god handlingsbeskrivelse finnes hos Schott Music (http://www.schott-music.com/shop/Hire_Mater­ial/­1000­­163/1/show,155711.html).

HISTORIEN OM DJEVLENE I LOUDUN (2)

En faktisk hendelse er opphavet til en spesiell opera fra vår egen samtid.

Den 18. august 1634 ble presten Urban Grandier i den vest­franske byen Loudun brent på stake, etter å vært beskyldt for å kaste erotisk besettelse over byens Ursulinernonner1, gjennom å stå i ledtog med djevelen. Han er kommet i konflikt med abbe­dissen i klostret, fordi han avslår et tilbud fra henne om å bli ­skriftefar for nonnene, og hun retter grove beskyldninger mot presten. Men det er mer fordi hun har dype og mørke erotiske ­fantasier om ham, at søster Jeanne går så sterkt ut. Man forsøker djevelutdrivelse, for å teste verdien av vitnesbyrdene hennes. Fantasiene hennes, og Grandiers eskapade med en ung enke når hun avlegger skriftemål om en uanstendig tankeverden, fører til at Grandier stilles for et geistlig tribunal. Han frikjennes i første omgang. Myndighetene forlanger ny rettssak, fordi Grandier åpent kritiserer kardinal Richelieu. Han blir utsatt for eksorsisme, hekseri og tortur. Presten blir nå funnet skyldig og henrettet, men erkjenner aldri skyld.

Den britiske forfatteren Aldous Huxley (1894–1963) skrev boken «The Devils of Loudun» (London 1952) om disse ­hendingene. Det er en historisk skildring av satanisme med tilhørende seksuell besettelse, overtro og religiøs fanatisme, med inkvisisjon, tortur og henrettelser med umenneskelige metoder.

Dramatikeren John Whiting (1917–1963) laget skuespillet «The Devils» av romanen i 1960, og det ble laget film med samme tittel av dette skuespillet i 1971, med Vanessa Redgrave og Oliver Reed i hovedrollene.

PENDERECKIS «DIE TEUFEL VON LOUDUN»

Krzysztof Penderecki (1933–) er en polsk komponist, dirigent og pedagog (4, 5). Han er blant de fremste representanter for polsk avantgarde, og en av verdens betydeligste samtidskomponister. Penderecki er en av få avantgardister hvis navn og verker er kjent blant det brede publikum.

Penderecki har komponert en rekke store verker (6), vi kjenner vel musikken hans best fra Stanley Kubricks filmer The Shining og 2001 – en romodyssé. Han komponerte også musikk til åpningen av årets olympiske leker i Beijing.

I 1969 skrev Krzysztof Penderecki en opera basert på Whitings skuespill, oversatt til tysk av Erich Fried, med tittelen «Die Teufel von Loudun». Penderecki skrev librettoen selv. Den framføres nok en del, selv om den er krevende på alle måter. Operaen har vært vist åtte ganger på i Lutz Rademacher Theater, Freiburg i Tyskland i år.

Innspillinger av musikken har ikke vært lett å få tak i, men for ikke lenge siden kom det i handelen en dvd med en praktfull ­versjon2. Det er et studioopptak, laget etter urframførelsen på Statsoperaen i Hamburg i juni 1969. Den er i 4:3-format og mono, men det er en glitrende produksjon, der alt framstilles uhyre ­realistisk.

Forside av den omtalte dvd-en.

Apotekeren Adam

Hvordan oppleves apotekeren Adam under Pendereckis hånd og notepenn? Det vites ikke hvilken rolle han hadde i opptøyene i Loudun for 400 år siden, men det er trolig at Huxley kjenner til ham når han skriver om ham. Penderecki innfører heller ikke en tilfeldig rollefigur for å kaste glans over verket. For det gjør apotekeren her på sin måte, med mystikk, røyk, damp – og samtidig en tragi­komisk opptreden. Han er nok en besteborger, og han engasjerer seg mye mer enn han burde når det gjelder å samle bevis mot presten Grandier – sammen med en av byens kirurger. Denne er neppe utdannet lege, men trolig feltskjær. De to skjærer f.eks. hodet av en hengt mann for å selge det. Og imens pønsker de ut tvilsomme bevis mot Fader Grandier, til inntekt for seg selv.

Apotekeren brukes også i kraft av yrkesrollen sin. Vi ser scener fra apoteket, tidsriktig framstilt, men samtidig etter myten om vår skumle og mystiske tilværelse innerst i lokalene. Adam beordres til å lage et klyster av gigantiske dimensjoner for å bruke det under djevleutdrivelsen fra søster Jeanne. Apoteker Adam er også ivrig med og admini­strerer klysteret, i en forholdsvis lang scene.

Zaugg påviser at det er ­vanlig i opera og litteratur fra denne tiden at doktor og ­apoteker opptrersamtidig (2, s. 96). Men, det er uvanlig at de har slått seg sammen med felles skumle planer. Dette kan henge ­sammen med at apotekeren og kirurgen blir møtt med noe respekt fra dem står under dem klassemessig, men at de blir latterliggjort av de som står over dem i samfunnet. Derfor vil apoteker og kirurg vise byen hvem de er, og at de har noe å fare med. Så, for å bekjempe deres felles fiende, Fader Grandier, som er dem begge sosialt og intellektuelt overlegen, gjør de seg til tjenere av ­eksorsisme og hekseri.

Dette er den eneste opera seria3 forfatteren kjenner til der ­apotekeren har en betydelig rolle. Historien er svart og uhyggelig, men har foregått i virkeligheten. Det er ikke de vanlige for­viklingene fra komisk opera vi opplever, men et dramatisk stykke, der mørkets krefter får dominere, og det brukes inkvisitoriske ­virkemidler fra svarte messer med sterke erotiske scener til tortur og drap.

Likevel er apotekeren den eneste figuren som framstilles komisk i operaen, og som sådan blir han stående igjen som en tragisk figur, som så gjerne vil være en jevnbyrdig av den herskende overklassen.

Pendereckis musikk består av små intervaller, spesielle klanger og klangflater, og kan ikke kalles melodiøs. Det er resitasjon og korte sanglige utbrudd mer enn arier. Koret av nonner har en stor musikalsk rolle, klangene deres ligger ofte som et vakkert ­bakgrunnsteppe for handlingen. Musikken passer til dramaet som utspilles, og er på sin særegne måte svært vakker. Forestillingen på denne dvd-en er en studioproduksjon, som går tett på ­aktørene. Den har intenst realistiske virkemidler, især i de erotiske fantasiene, som trolig vil være vanskelige å gjengi i scenisk produksjon. Det er uansett spennende at denne forestillingen endelig har blitt tilgjengelig, og den anbefales til dem som vil se hvordan Krzysztof Penderecki fargelegger et scenisk og musikalsk bilde fra opplysningstiden med moderne virkemidler, både som komponist, men også som ansvarlig kunstnerisk direktør for denne innspillingen.

Den anerkjente operaeksperten Harewood konkluderer i en beskrivelse av operaen med at «Penderecki (...) vrir den siste dråpe ut av spenningene i stykket, dets ubønnhørlighet og redsler, og uttrykker det hele gjennom musikk» (7).

Kilder:

  1. Torud, Yngve: Apotekeren i litteraturen. I «Apoteket firehundre år», program for ­jubileumsfestforestilling, Bergen 1995. Utgitt av Norges Apotekerforening.
  2. Zaugg, Doris: Musik und Pharmazie, SGGP/SSHP 2001, Liebefeld.
  3. http://en.wikipedia.org/wiki/Loudun_possessions
  4. http://no.wikipedia.org/wiki/Krzysztof_Penderecki
  5. http://www.schottmusik.de/shop/persons/featured/14696/
  6. http://www.musicianguide.com/biographies/1608002751/Krzysztof- Penderecki.html
  7. Kobbés Complete Opera Book, The Bodley Head, 10. utgave, London 1987.

1Ursuliner-ordenen er en klosterorden for unge kvinner, stiftet av Angela Merici i Italia i 1537. Hovedformålet deres var/er å oppdra og undervise unge kvinner. De har en helt hvit drakt med svart kappe, og tettsittende hodebekledning (se f.eks. http://de.wikipedia.org/wiki/Ursulinerinnen).
2Arthaus Musik GMBH, Cat. No. NTSC 101279
3Musikalsk seriøst drama (se f.eks. http://en.wikipedia.org/wiki/Opera_seria).

(Publisert i NFT nr. 10/2008 side 40–41.)