Forekomst av ADHD er 2–3 % i den voksne normalbefolkningen og om lag 5 % hos barn. Nesten halvparten av de som har ADHD som barn, vil også ha det som voksne, selv om hyperaktiviteten kan avta. Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) er insidensen særlig økt blant unge voksne kvinner 18–30 år. Tallene varierer noe i ulike kilder (ut fra diagnosekriterier som brukes).
 

Symptomer på sykdommen

Karakteristisk for ADHD er oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet, som kan vanskeliggjøre det å planlegge, starte eller fullføre oppgaver. Noen har utfordringer med daglige gjøremål, mens andre fungerer godt. Symptomer som økt irritabilitet/sinne og svingende emosjoner varierer i hyppighet og varighet, og kan medføre dårligere sosial funksjon på alle arenaer. Noen kan bruke sin ADHD positivt ved å bli hyperfokuserte og prestere mye. Kvinners hormonsvingninger kan påvirke hvordan ADHD-symptomer kommer til uttrykk.

Enkeltfaktorer som kan forklare utvikling av ADHD, er ikke klarlagt, men høy arvelig faktor er antatt. Blant voksne med ADHD har anslagsvis 70–80 % komorbide psykiske lidelser, der depresjoner og angstlidelser er blant de vanligste.
 

Diagnostisering

Diagnosen stilles ut fra observasjon av symptommønstre i ulike situasjoner over tid, der karakteristisk atferd med konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet kartlegges. Innvirkning på funksjon i hverdagen blir vektlagt. Det finnes ingen enkel diagnostisk test, men ulike standardiserte spørreskjemaer og diagnostisk intervju er nyttige for kartlegging av symptomer og funksjon.

Når ADHD-diagnosen settes, bør tidligere og aktuelle sykdommer/symptomer som kan forklare vanskene, vurderes, i tillegg til psykososiale belastninger og annet som kan påvirke. Kvinner/jenter i alle aldre kan ha et mildere symptombilde, som kan forklare feilaktige diagnoser (som deprimerte, engstelige) hos noen.

ADHD‑diagnoser øker hos ungdom og unge voksne. Mulige årsaker kan være økt oppmerksomhet rundt ADHD, endret diagnostisk praksis og mulig oppdagelse av tidligere udiagnostisert ADHD.
 

Behandling av hyperkinetiske forstyrrelser / ADHD

Målet er å gi pasienten bedre funksjon i hverdagen. Behandling av andre samtidige lidelser og vurdering av individuelle tiltak er nødvendig. Ikke-medikamentell behandling som ulike programmer for bedre evne til planlegging og styring, som coaching, kognitiv terapi eller psykoedukasjon (informasjon om tilstanden), skal ligge i bunnen av behandlingen.

Medikamentell behandling: Legemiddelbehandling med tillegg av psykososiale tiltak skal kun benyttes når ikke-medikamentelle tiltak alene er utilstrekkelige. Førstevalg ved utprøving av behandling er metylfenidat (eksempelvis Concerta, Ritalin, Equasym og Medikinet), lisdeksamfetamin (Aduvanz og Volidax) eller deksamfetamin (Attentin). Disse er sentralstimulerende legemidler som virker ved å øke nivåene av signalstoffer i hjernen, særlig dopamin og noradrenalin. De har potensial for avhengighet og er klassifisert som narkotika.

Ved oppstart trappes dosene opp innenfor anbefalt dosering til ønsket respons. Det er viktig å finne frem til riktig formulering av legemiddelet i forhold til korttidsvirkende og/eller langtidsvirkende. Legemidlene bør forsøkes i 4 uker før effekten vurderes, og først etter dette kan bytte til annet legemiddel forsøkes hvis manglende effekt og/eller bivirkninger. Behandlingen kan kontinueres ved bedring av symptomer og funksjon, samt god toleranse av legemiddelet.

Vanlige bivirkninger ved bruk av sentralstimulerende er redusert appetitt, vekttap, kvalme, søvnproblemer, nedsatt stemningsleie og lett forhøyet puls og blodtrykk. Grundig somatisk undersøkelse inkludert kontroll av puls, blodtrykk og hjertefunksjon, gjerne med EKG hos risikopasienter, er anbefalt før oppstart av sentralstimulerende hos voksne. Seponering av legemidlene minst én gang per år anbefales for å vurdere pasientens tilstand og behov for videre behandling.

Atomoksetin (Strattera) virker på omsetningen av adrenalin og er andrevalg ved utprøving av behandling av ADHD hos voksne. Legemiddelet er ikke klassifisert som narkotika, og er et alternativ hvis sentralstimulerende av ulike årsaker ikke kan brukes, og når det foreligger kontraindikasjoner. Effekten av atomoksetin kommer langsommere, utprøving anbefales derfor over lengre tid (8 uker eller lengre). De vanligste bivirkningene er kvalme/oppkast, tretthet, nedsatt matlyst, i tillegg til lett forhøyet puls og blodtrykk.

Til opplysning finnes flere legemidler som kan brukes ved behandling av ADHD hos voksne, som for eksempel guanfacin (off-label-bruk).
 

Hvordan kan farmasøyter bidra?

  • Informere om hvordan legemiddelet skal tas, og si noe om forventet effekt.
  • Opplyse om vanlige bivirkninger.
  • Be kunden kontakte legen ved spørsmål om bivirkninger og øvrige spørsmål.
  • Være klar over at legemiddelbehandlingen bør være en del av et mer omfattende behandlingsopplegg.



Vil du vite mer?


Helsedirektoratet
Nasjonal faglig retningslinje ADHD
www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd

Norsk Elektronisk Legehåndbok
ADHD – Hyperkinetiske forstyrrelser hos voksne
https://legehandboka.no/handboken/kliniske-kapitler/psykiatri/tilstander-og-sykdommer/ulike-sykdommer/hyperkinetiske-forstyrrelser-hos-voksne-adhd-

Norsk legemiddelhåndbok
Hyperkinetiske forstyrrelser / ADHD
www.legemiddelhandboka.no/T5.9/Hyperkinetiske_forstyrrelser

Folkehelseinstituttet
Tidstrender i forekomst av ADHD-diagnoser                                                     https://www.fhi.no/he/fr/barn-og-unges-psykiske-helse/del-1-7/del-3-tidstrender-i-adhd-diagnoser-i-norge/


Last ned hele artikkelen i PDF-format. (62KB)


(Publisert i NFT nr. 1/2026, side 13)