Kompetansejeger og riksfarmasøyt

V​i kan like gjerne innrømme det med en gang, det har kostet litt tid og ­innsats å få Faksvåg til å stille opp til ­profil­intervju i NFT. Ikke fordi Valdres-mannen er av det blyge slaget, men kanskje mer fordi fagsjefen ville være sikker på at dette ikke ble altfor personlig.

— For meg har det alltid vært viktig å levere og å gjøre det lille ekstra, slår ­Faksvåg fast.

Det ferskeste eksempelet er kanskje en viss melding servert av minister Høie.

— Legemiddelmeldingen kom ikke av seg selv, og i den forbindelse er det hyggelig å se at det vi har arbeidet planmessig med bærer frukter, sier fagdirektøren.

For ham og Apotekforeningen har det vært viktig å fokusere på apotek som en viktig del i helsevesenet, som en fag­handel hvor man møter folk med høy ­kompetanse og ­farmasøyten som pasientens ­legemiddelrådgiver. Dette arbeidet har krevd både tålmodighet og mange kontaktmøter, en oppgave Faksvåg har vært sterkt involvert i. 

— Jeg har ikke tall på hvor mange møter, innlegg og samtaler vi har hatt med ­helsemyndigheter, helsepolitikere og ­pasientorganisasjoner for å fremme ­bransjens posisjoner, fortelle om kompe­tansen som ­finnes, om apoteket som et lav­terskeltilbud og vårt ønske om å bli brukt enda mer som ­pasientens legemiddelrådgiver. 

— I legemiddelmeldingen er apotek ­definert som en del av helsevesenet, og den ­inneholder mange gode og viktige signaler for å benytte den kompetansen som finnes i apotek på en enda bedre måte. Da gjelder det at vi viser at vi kan og at man byr på seg selv i hvert ­kundemøtet hver dag. Her må vi være ­proaktive og ikke kun svare når man blir spurt, legger Faksvåg til.

Vi har ikke unngått å legge merke til at Faksvåg ofte er i media for å svare på ulike medisinske problemstillinger, men også for å fortelle om viktigheten av riktig ­legemiddelbruk og apotekets rolle. Et søk i Retriever, der alle oppslag i media blir ­registrert, forteller oss at han siden han tok fatt på oppgaven som ­fagdirektør for tre år siden har hele 290 ­oppslag i ulike media. 

— Farmasøyter blir ofte beskyldt for å være introverte. Ikke det at jeg ser på meg selv som noen riksfarmasøyt, men jeg vil være med på å berede grunnen slik at ­farmasøyter har en stemme i media, ­utdyper han. 

— Jeg er alltid imøtekommende ved ­henvendelser fra media for den gode sak, sier han, og innrømmer at det er hyggelig å bli spurt og invitert med i medieselskapet. 

— Farmasøyter generelt må tørre å by mer på seg selv og å vise den kompe­tansen vi har. På den måten blir vi en enda synligere del av helse-Norge, er hans oppfordring. 

Med den oppfordringen for fremtiden ­velger vi å vende blikket mot fortiden, ­nærmere bestemt fagsjefens egen versjon av den.

Hva var det som tente den ­farmasøytiske flammen i fagsjefen, undrer vi?

— Vel, å reflektere over valgene man har tatt er litt av en øvelse. Rent generelt vil jeg si at de valgene jeg har gjort, er et resultat av planmessig tilfeldighet. Jeg var jo ­interessert i kjemi. En kamerat og jeg gikk på apoteket og kjøpte remedier vi blant annet laget knallgass av. Da var interessen for kjemi tent. Da det ble tid for å velge ­studier, ønsket jeg å ­studere på et lukket studium innen realfag. Far sa at ­apotek var en sikker og god arbeidsplass, og en venn av meg hadde allerede startet på ­farmasi mens jeg selv gikk inn i førstegangstjeneste i forsvaret. Så, jeg søkte, kom inn og hoppet på, forteller Faksvåg. 

— Men når man ser på din yrkes­karriere, ­inneholder den mange stillinger som ­krever annen kompetanse enn den rent farmasøytiske?

— Jeg har alltid vært nysgjerrig på å lære meg nye ting. Jeg er vokst opp i en ­kjøpmannsfamilie, så interessen for ­merkantile fag har alltid ligget der. Derfor har det blitt noen kurs innen disse områdene. Ingen har ­monopol på kunnskap, så det er alltid mulig å ta ­tilleggsutdanning og å lære seg nye ­fagområder, ­minner farmasøyten om.

— Jeg har hatt mange jobber som ikke har vært utpreget farmasøytiske, men ­farmasien har alltid ligget der som ballast. Det er viktig at man går i dybden på noe, det å ha farmasien i bunnen og så utvide perspektivet med annen kunnskap. Det er veldig få jobber hvor man kun benytter én del av kunnskapen man besitter, under­streker han.

Der Faksvåg sitter i dag får han benyttet hele registeret av den kompetansen han har opparbeidet gjennom et langt arbeidsliv.

— Jeg er en veldig samfunnsengasjert ­person, som også har vært involvert i ­politikken. Det er ikke nok å ha et godt ­budskap, det skal også formidles og selges inn for å påvirke til endring i ønsket retning, slår han fast.

Her er vi ved noe som er sentralt for ­Faksvåg, nemlig at en stilling består av mer enn de daglige arbeidsoppgavene. 

— Det er ikke hva du er, men hva du gjør det til, sier han og fortsetter:

— I tillegg til hva man skal utføre i det ­daglige, må man gi det lille ekstra. Dette ­innebærer blant annet å gjøre bransjen og det vi står for kjent. Min vurdering er at de ­faglige prosjektene vi har gjennomført i Apotek­foreningen, og har planer om å ­gjennomføre, bidrar til å gjøre oss mer synlige som profesjonsgruppe.

Vi forsøker å spole tilbake en gang til, og ber fagsjefen beskrive hvordan han opplevde studietiden på Blindern.

— Nå har jo Erling Bruun (se profil­intervju i NFT nr. 5/2015) allerede fortalt hva det ­innebærer å være student, sier Faksvåg med et megetsigende smil.

— Men, miljøet var spesielt. Den gang var vi førti studenter på dette studiet i hele Norge, og både på Farmasihytta i Nordmarka og på Farmasøytisk institutt var det svært så ­sosialt. Samtidig er farmasi et rimelig intensivt studium med mye laboratoriearbeid, og det var vel en viss grad av karakterjag blant oss. Man måtte altså balansere det sosiale og det faglige, men jeg tenker tilbake på studietiden med stor glede.

Hovedfaget ble innen farmakologi, hvor Faksvåg studerte i hvilken grad gravide ­juvenile diabetikere var informert og hadde kunnskap om sykdommen. Samtidig som han leste til eksamen på Sogn studentby, ringte telefonen ute på gangen.

— Apoteksjefen i Forsvarets Sanitet ringte og spurte om jeg ville reise til Libanon som ­militærapoteker med kapteins grad, og jeg måtte bestemme meg i løpet av et døgn. Mor og far kom til byen for å være med på å diskutere saken. Mens min far så dette som en fantastisk mulighet, var mor mer skeptisk. Ikke rart, fordi det var krig i Sør-Libanon og FN hadde nettopp etablert seg i området.

Utreise ble det, og som nyutdannet cand.-pharm. skulle Faksvåg etablere og bygge opp den medisinske forsyningen av legemidler, sykehus- og sanitetsutstyr til UNIFIL-styrken i Libanon. Farmasøyten, og apparatet rundt ham, skulle også støtte lokalbefolkningen i store deler av Sør-Libanon med utstyr.

— Det var kaotiske forhold som møtte meg. Vi skulle organisere virksomheten i norske ­vintertelt som var beregnet på tretti minus­grader, mens det var pluss førti ­utenfor. I ­praksis ble dette feltapotek for hele ­Sør-­Libanon, og det var en utrolig spennende reise å få være med på å få dette i system. Her kom jeg i kontakt med helsepersonell fra alle de ulike landene som hadde FN-styrker i området, inkludert land som Nepal, ­Nigeria og Fiji. Ikke visste jeg hvor mange ulike typer suturer og forskjellig sykehusutstyr som ­finnes og alle skulle ha sin spesielle operasjonssaks. Det endte med at vi laget en form for ­selvbetjeningssystem fremfor å skulle rote igjennom hundre ulike kasser for å levere ut, forteller Faksvåg. 

Gode systemer, struktur og effektiv logistikk ble meget viktig.

I overkant interessant kan nok tilværelsen ha vært til tider, ettersom det ble skutt både over og på sidene av leiren.

— Jeg har også opplevd å bli skutt etter med lysgranat i helikopter, vært rundt i store deler av Midtøsten med toppen av Kheops­pyramiden i Kairo som et høydepunkt. I det hele mange og ulike minner fra oppholdet.

— Jeg fikk ansvaret for denne virksomheten som 24-åring, og ville forvalte det på best mulig måte. En kommentar fra Forsvarssjefen som var på besøk, der han antydet at jeg var vel ung for oppgaven, gjorde oss veldig motiverte til å vise at vi kunne. Og det gjorde vi. 

Ved å bore litt i dette, får vi Faksvåg til å vise frem en uttalelse fra sjefen i Forsvarets Sanitet, generalmajor Kluge, der det blant annet står; «Arbeidet har i høy grad bidratt til at norsk ­farmasi / apotektjeneste med glans har hevdet seg i FN-sammenheng».

Etter seks måneder var det tid for å vende hjem igjen, og det ble en ikke fullt så positiv opplevelse.

— Ja, det var en liten nedtur å komme hjem, og det gjelder nok generelt for alle som har vært med på denne typen ­utenlandsopphold. Folk flest vet nok ikke hva som ligger av ­mobilisering i den enkelte som deltar i slike operasjoner. Da vi kom hjem, fikk vi «kritikk» fremfor et klapp på skulderen. I så måte var tildelingen av Nobels fredspris til FNs ­fredsoperasjoner et lyspunkt. Det står respekt av ungdommene som reiser ut, understreker den ­tidligere kapteinen. 

— Samtidig vil jeg påpeke at oppholdet for egen del var en fantastisk ­opplevelse og på mange måter med på å forme min videre karriere.

Fra Sør-Libanon gikk Faksvågs ­farmasøytiske reise videre til apoteket ­Nordstjernen i Oslo, som bestyrer, hvor ­utfordringene var store – uten sammenlikning for øvrig.

— Apoteket hadde økonomiske utfordringer og man trengte å få apoteket på rett kurs igjen. Det var såpass ille at leverandørene ikke ­lenger ville levere varer til apoteket. I løpet av en svært arbeidsintensiv periode klarte vi å snu det slik at apoteket igjen kunne fungere på vanlig måte, sier farmasøyten.

Med snuoperasjonen i boks, begynte han å se seg om etter hva annet som fantes innen farmasien.

— Jeg oppdaget Løvens Kemiske Fabrik A/S, eller LEO Pharma AS, som er ­datter­selskap av det internasjonale ­legemiddel­konsernet Leo Pharmaceutical Products Ltd. 

Etter kun ett år hadde han gått fra stillingen som informasjons-/produktsjef til å ta fatt på oppgaven som markedssjef, og tre år senere var Faksvåg administrerende direktør. En stor og utfordrende oppgave for en ung farmasøyt.

— Jeg har alltid ønsket å gjøre mitt beste og forsøke å levere mer enn forventet. Til tross for manglende formell kompetanse innen ­­ledelse- og organisasjonsutvikling, satte vi i gang ulike prosesser for å gjøre oss alle og firmaet bedre. 

— Særlig husker jeg budsjettperioden som utfordrende med et moderfirma som gjerne ville ha oversikt på «portonivå». Dette var før dataalderen, så budsjettforberedelsene var omfattende. Den store prøven besto i den årlige «muntlige eksamenen» hos lederne ved moderkontoret i Danmark. Gode resultater i Norge gjorde at vi besto prøven hver gang, sier Faksvåg stolt.

— Vi forsøkte også, med stort hell, å arbeide alternativt. Heller enn kun å banke på dørene hos legene, arrangerte vi temamøter hvor vi eksempelvis diskuterte terapi, bruk og mulige bivirkninger av våre egne legemidler. LEO hadde over tretti originalprodukter, og var et forskningsintensivt firma, legger han til. 

— Vi hadde også en avdeling for ­veterinærmedisin og medisinsk avdeling som drev med kliniske forsøk. Vi lanserte mange spennende legemidler på det norske markedet.

Det faglige forumet bedriften utviklet, talte 2500 medlemmer blant leger og farmasøyter, og det ble også produsert temahefter om de ulike temaene som ble tatt opp.

— Vi var proaktive og svært produktive, og dette sammenfalt med starten på dataalderen. Her var LEO Norge tidlig ute, og jeg husker godt min første bærbare Toshiba som hadde et minne på 20 megabyte, sier fagdirektøren. 

— Det var vel mer å regne som en tekstbehandlingsmaskin. 

Stor innsats ga også stor suksess, og i det internasjonale konsernet ble omkvedet look to Norway.

— Men, til slutt ble LEO en litt for stor del av mitt liv. Med tre barn, mye reising og politiske verv, kom jeg til et punkt hvor jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg ble mentalt sliten av å leve med firmaet hele døgnet og møtte veggen, medgir Faksvåg. 

Han hadde da vært 17 år i firmaet, hvorav 14 av dem som daglig leder.

Løsningen ble å begynne i en helt ny bransje.

— Jeg så på Ernst & Young Management Consulting (EYMC) som et svært ­interessant selskap hvor jeg kjente en av direktørene fra studietiden. Så, jeg spurte ham om min ­profil var interessant. I EYMC kom jeg inn som bedriftsrådgiver, eller senior manager innen området ­endringsledelse, organi­sasjon-, ­personal- og lederutvikling, og jeg oppdaget samtidig alt jeg ikke kunne – ­særlig innen metodikk, forteller Faksvåg.

Farmasøyten lot seg særlig imponere over tilnærmingen EYMC hadde til ­kunnskap og kunnskapsdeling.

— I selskapet var det et pålegg om å ­tilegne seg kunnskap, og denne skulle deles. Derfor fantes det også et stort ­system som skulle fange opp kunnskap fra hele den ­internasjonale virksomheten EYMC var og er involvert i.

Pussig nok, eller kanskje ikke, var et av oppdragene Faksvåg ble involvert i ­utredning av morgendagens apotekbransje for Apotekforeningen.

— Sammen med en gruppe dyktige ­konsulenter ble det foretatt en meget ­grundig analyse av dagens apotek og hva vi så for oss at det ville bli i fremtiden. 

— I dette arbeidet ble også ulike bransje­løsninger, kjedemodeller, organisering, innholdet i fremtidens apotek og ulike ­apotekkonsepter vurdert. Og, det ble nesten innertier i spådommen fra 1998 om hvordan det ville se ut i 2005, forteller han. 

— I dette arbeidet var min oppgave også å reise rundt og intervjue apotekere om hva de trodde om fremtiden. I ­forbindelse med dette kom jeg i kontakt med tidligere ­studiekamerat Helge Thorsen som var ­apoteker på ­Jernbanetorget i Oslo. Med cirka 85 ansatte og døgnåpent, ønsket han å styrke det ­organisatoriske og ansatte meg som daglig leder. 

Faksvåg tok utfordringen, og sammen jobbet de Jernbanetorget frem til å bli ett av landets mest lønnsomme apotek.

— Og, det klarte vi på en ryddig måte, ­selvfølgelig sammen med de ansatte der vi også fikk gode tilbakemeldinger fra ­fagforeningene, presiserer han.

På samme tid kom kjededrift inn som et nytt element i apotekhverdagen, og for Faksvågs vedkommende innebar det nesten et år med forhandlinger sammen med apoteker om salg av apoteket.

— Det ble stor oppstandelse i bransjen da det ble kjent at Jernbanetorget var solgt til legemiddelgrossisten GEHE, husker han.

— Den gang var det mye usikkerhet ­knyttet til hvordan bransjen skulle utvikle seg. Skulle man fremdeles søke om å starte ­apotek og hvem skulle i tilfelle få? Det skjedde mye i kulissene, og som kjent endte man på ­kjededrift mot at man opprettholdt apotek­dekningen i landet.

Liberaliseringen av apotek­markedet i 2001 var starten på en ny epoke innen bransjen.

— Etableringen av et stort og moderne Vitusapotek i Drammen var i gang og jeg slo til.

— Apoteket reklamerte med maks fem minutters ventetid, og ble vel ikke trodd av publikum før de fikk oppleve det selv. Vi fikk raskt mange kunder. Dessuten vant ­apoteket et anbud om leveranser til 24 institusjonsavdelinger og 350 multidosepasienter. Med lang åpningstid og få ansatte, gjaldt det å ­organisere arbeidet godt, understreker Faksvåg. 

— Jeg var heldig og hadde meget dyktige ansatte som hadde et sterkt ønske om at vi skulle lykkes, noe vi vel også gjorde. 

Etter at apoteket var etablert som ­utstillingsapotek for Vitusapotek, gikk veien videre til kjedekontoret.

— Her fikk jeg stor frihet og tillit, og ­jobbet med det meste. Det innebar blant annet å holde en rekke kurs innen ledelse, ­økonomistyring og effektiv drift av apotek for apotekere, drive omstillingsprosesser i apotek, holde foredrag om kundemøtet og hvordan begeistre ­kunden, og å formidle hva apoteket har å hente på å organisere tiden man har til rådighet på en god måte. Dette var en svært spennende tid, der jeg deltok i mange utviklingsprosjekter ­inkludert å innføre beste praksis i apotek.

Etter en omstillingsprosess i NMD-konsernet og et innhopp som regionsjef for 15 apotek, ble stillingen som fagdirektør i Apotekforeningen ledig – vi vet jo hvordan det har gått.

Faksvåg innrømmer at det har vært en bratt læringskurve de drøye tre årene han har bekledd rollen som fagdirektør.

— Her må man følge med og lære seg de politiske prosessene, være tålmodig og ha med seg at man sitter i en bransjeorganisasjon som representerer 816 apotek som konkurrerer om samme marked, og som det er vår oppgave å representere som en samlet bransje. Dette er noe man må lære seg, poengterer han.

Det har vært spennende år hvor farmasøyten har lært organisasjonen å kjenne.

— Først og fremst har jeg nok vært ­overrasket over bredden i oppgavene som løses her og over det høye nivået.

I stillingen som fagdirektør har han ­mulighet til å arbeide for faget, med fagpolitikk, for ­apotek som lavterskeltilbud i helsevesenet og for at farmasøyter skal være pasientens naturlige legemiddelrådgiver. 

— En interessant og utfordrende jobb som gir meg mye positiv energi, sier han.

— I forbindelse med overgangen fra ­Marevan til de nye blodfortynnende ­legemidlene, grep vi muligheten for å ­synliggjøre ­apotekets ­kompetanse og faglige verdi og lanserte kampanjen NB 2013 (omtalt i NFT en rekke ganger). Den fikk vi opp og gå i løpet av bare to måneder, og det er helt klart at den var både viktig og hadde god effekt. Etter dette er det oppstartveiledning og nå Medisinstart som har stått på programmet. Dette er prosjekter som har åpnet mange dører for oss og som har vært med på å forme mange av de positive formuleringene i legemiddelmeldingen knyttet til tjenester og bruk av kompetansen i apotek.

— Men vi stopper ikke med det. Vi skal nå dokumentere tidsbruk og omfanget av alle de oppgavene som gjøres i apotek, men som er ukjent for de fleste. Til nå har vi som bransje vært for snille, og sagt ja til det myndighetene har bedt oss gjøre uten å kreve kompensasjon for innsatsen. Målsettingen er nå å få betalt for de tilleggstjenestene som vi gjør, slår ­fagdirektøren fast.

Det faglige ambisjonsnivået ­Faksvåg legger opp til, har bred støtte i Apotek­foreningens styre.

— Vi skal gjøre studier, lage bransje­standarder, innføre kvalitetsindikatorer og starte felles informasjonskampanjer som ­dokumenterer og viser vår viktige plass i behandlingskjeden. Jeg håper at det er ­inspirerende for alle de farmasøytene og apotekansatte som ønsker å bruke den ­kunnskapen og kompetansen de har enda mer. Vi planlegger en landsomfattende ­kampanje neste år knyttet til informasjon om bruk av vanedannende legemidler. Dette gjør vi i samarbeid med Apokus som vi har et nært og godt forhold til. Vi har hatt kontakt både med Helsedirektoratet og Legemiddelverket som begge ønsker et samarbeid. I tillegg har vi flere organisasjoner på listen for mulig samarbeid.

Greit. Da har vi vært med på reisen og ­plassert Faksvåg der han er i dag. Vi spør ­hvilken innstilling han møter arbeidsdagen med?

— Først og fremst med engasjement og effektivitet. Kanskje av og til i overkant, sier han med et smil. 

— Jeg ønsker å gjøre en god jobb og levere resultater. Jeg har høye krav til egen ­prestasjon og ønsker å gjøre mitt beste. Jeg er uformell og ønsker at tiden på jobb også skal bestå både av latter og alvor. Skal man ha det gøy på jobb og trives, må man evne å gripe mulighetene som byr seg.

— Hva slags leder er du?

— Her finnes det jo en rekke ulike typer i teorien. Selv er jeg strukturert, ønsker at vi setter oss mål og at vi strekker oss mot ­forbedringer. Det innebærer nok at jeg kan oppleves som krevende, ettersom jeg forventer at man gjør sitt beste og leverer til tiden. Slurv har jeg liten sans for.

— Jeg har nok endret meg som leder i løpet av mitt yrkesliv. Å bli eldre innebærer også mer erfaring. I tillegg har arbeidslivet endret seg mye på disse årene. Jeg er trolig mer ­avslappet til egen rolle og praktiserer prinsippet om frihet under ansvar i tråd med utviklingen.

— Hvilke utfordringer ser du på det ­farmasøytiske feltet i tiden fremover?

— Først og fremst er jeg veldig glad for de positive signalene i legemiddel­meldingen som betyr veldig mye for innholdet i og ­rekrutteringen til apotek. Det skal også bli spennende å følge utviklingen av nettapotek og hva det innebærer for den farmasøytiske profesjonen.

— Dernest er jeg bekymret over folks ­holdning til og bruk av smertestillende ­legemidler. Det sier jeg ut fra et folkehelseperspektiv – ikke som noen form for klagesang på vegne av Apotekforeningens medlemmer. Min mening er at legemidler skal håndteres i apotek der man kan få kyndig hjelp.

Fagdirektøren trekker også frem leveringssituasjonen for legemidler som en god grunn til bekymring.

— Til enhver tid er det mangel på altfor mange legemidler i Norge. Her står vi rett og slett i fare for å stå uten livsviktige legemidler. Hva skjer når vi har et mål om å ha lavest mulig pris på legemidler her i landet? Hva skjer når vi prioriterer å selge generikapreparater? Hva skjer ved en eventuell krise? spør han.

— Produksjonsmiljøet, eller mangelen på det, i Norge bekymrer meg. Dette må ­styrkes og ivaretas. Det blir spennende å følge Curida AS på Elverum. Serviceproduksjons­ordningen (SPAS) spiller også en sentral rolle både for å opprettholde et produksjonsmiljø, men også ut fra et beredskapshensyn. Her vil jeg ­spesielt trekke frem rollen SPAS spiller i ­forbindelse med morfinmangelen vi har, da med ­sykehusapoteket på Rikshospitalet som sentral aktør innen produksjon. 

— Trenger vi alle disse apotekene i en ­stadig mer teknologibasert hverdag?

— Automatisering av forsyningen foregår allerede flere steder i Europa, og her hjemme er nettapotek på trappene. For noen år tilbake ville nok dette bekymret meg. Men, ser man på feilbruken av legemidler, og at vi blir en nasjon med stadig flere eldre, tror jeg apotekene kan styrke sin rolle som kompetansesentra innen legemidler og bruken av dem. 

Når det gjelder nettopp feilbruk av ­legemidler, kan Faksvåg fortelle om en nylig inngått ­felles forståelse mellom ­Apotekforeningen og Legeforeningen som ­utmerker seg i historisk sammenheng.

— Formålet er å finne flere møte­plasser mellom apotek, leger og farmasøyter. Her skal man ikke konkurrere og utøve ­profesjonskamp, men samarbeide for å ­hindre feilbehandling. Det innebærer å definere hverandres roller og utnytte hverandres kompetanse, forklarer Faksvåg.

— Da må landets farmasøyter og ­apotekansatte gripe sjansen og vise at de kan det vi hevder at vi kan. Toget går nå, vi har vært høyt på banen og bedt om å bli brukt mer, og denne holdningen må vises med aktiv handling og gode eksempler, understreker han.

Hva med selve apotekvesenet og organiseringen av det? Er den vertikale ­integreringen vi har i dag optimal?

— Den åpenbare fordelen ved dagens ­løsning er at kjedene har strukturert ­bransjen på en god måte. Det har ­kommet mer ­profesjonelle systemer innen ­kvalitet og ­opplæring på plass, og man kan følgelig føre tiltakene helt frem til sluttbruker. En annen fordel er gjennomføringskraften som vi blant annet har vist med NB 2013 og Medisinstart.

— Dilemmaet er marginen på legemidler slik systemet er i dag. Den er så lav at ­kjedene ikke kan basere seg på den alene. Nye ­varegrupper blir derfor introdusert i apotekene for å sikre driften. Faget og farmasøytenes ­utfordring er å få mer tid til hver enkelt pasient. ­Spørsmålet blir om det er riktig at handelsvarer skal ­finansiere det myndighetene burde satse mer på og som er kjerneverdien i apoteket. Det er ingen ublu fortjeneste i denne bransjen, og det er en bransje som satser, konstaterer ­fagdirektøren og fortsetter:

— Vi har god grunn til å være stolte av nivået på apotekene i Norge.

— Det er et paradoks at kjedene må satse på alternative varer for å sikre lønnsom­heten, men når det er sagt, er jeg glad for å ­registrere at de også her er bevisste på ­kvaliteten til de handelsvarene som ­selges. Vi må ­imidlertid ikke glemme at selve ­grunnmuren i ­apotek bygger på tillit, trygghet, ­kvalitet og høy ­kompetanse som ­omsettes i god kunde­rådgivning. Den dagen dette svekkes blir det vanskelig. Disse ­verdiene må det hegnes om i et langt ­perspektiv, understreker han.

— Hva sier du til de som hevder det er for mange apotek og for få farmasøyter på hvert av dem?

— Det er et paradoks, men markedet ­styrer. Så lenge det fortsatt etableres apotek i Norge, vanskeliggjør det argumentasjonen om bedre marginer på legemidler. Mange unge ­farmasøyter har lyst til å prøve seg for seg selv. Man kan jo ikke stoppe en etablering. Det er viktig å ha klart for seg at det er cirka 150 ledige farmasøytstillinger i norske apotek. Apotekene må være robuste nok til å kunne gjennomføre de tjenestene myndighetene og bransjen ønsker innført.

Hva gjør fagdirektør Faksvåg i ­sommer når han forsøker å koble seg fra det farmasøytfaglige feltet?

— Da drar jeg til et småbruk på en liten øy, uten veiforbindelse og dårlig mobildekning, i havgapet utenfor Hitra. Fisking og flott natur er utrolig avstressende, og nykokt og selvfanget Hitra-krabbe på brygga er ubeskrivelig godt. Og så blir det selvfølgelig en tur til vakre og varierte Valdres.

— Dette intervjuet ble nok litt mer personlig enn jeg hadde tenkt meg, men la gå, avslutter Per Kristian Faksvåg med et smil.