For konge og fedreland

Siv Karin Førde

FRA MILITÆR TIL SIVIL: Farmasøyt Siv Karin Førde bruker erfaringene fra tiden som feltapoteker i sin nåværende jobb i industrien. Foto: Lars Brock Nilsen

Etter flere opphold i utlandet for det norske forsvaret har farmasøyt Siv Karin Førde gjort seg nyttige erfaringer hun har tatt med videre i det sivile arbeidslivet.

Tuzla militære flyplass i Bosnia, 9. oktober 1995. Kun fem dager etter at 25-årige Siv Karin Førde har ankommet det konflikt­rammede landet for å jobbe som feltfarmasøyt ved det norske feltapoteket, opplever hun det ingen ønsker å oppleve under et militært opphold. 

Flyplassen de denne dagen besøker blir utsatt for granat­angrep fra en av opprørs­gruppene, alarmen går, og Førde og kollegene må gjemme seg i et tilfluktsrom på basen. Neste dag blir flyplassen angrepet igjen, og denne gangen blir en nordmann truffet mens han kjører bil inne på basen. Vedkommende blir fraktet til feltsykehuset ved felt­apoteket der den unge ­farmasøyten jobber, men livet står ikke til å redde. 

Kun få dager etter at hun ankom sitt første militære oppdrag, opplevde Førde sitt første dødsfall i tjeneste for Forsvaret.

— Det var tøft, og en slik hendelse gir deg en støkk. Jeg fant raskt ut at det ikke var en feriekoloni jeg hadde kommet ned til. Da jeg kom til Bosnia i ­starten av oktober, var det ­fremdeles sol og sommer der nede, og det var i utgangspunktet ­veldig god stemning blant personellet. Alt var nytt og spennende, og alle var veldig entusiastiske.

Det er en mer erfaren 46-åring NFT møter over 20 år etter ­hendelsene fra Førdes første utfart med Forsvaret som felt­apoteker. I dag jobber hun som Head of Regulatory Affairs Global i legemiddelselskapet Pronova BioPharma, en jobb hun nylig begynte i etter hele 19 år i legemiddelselskapet Weifa. 

— Jeg har egentlig alltid vært interessert i å utforske og prøve nye muligheter, selv om 19 år i Weifa ikke akkurat støtter opp om det synet. Jeg følte nå at jeg måtte prøve noe nytt igjen før jeg ble for gammel til det, ­medgir Førde. 

Eventyrlyst fikk farmasøyten allerede grobunn for under oppveksten på en liten gård i en liten bygd i Nordfjord som heter Isane. For foreldrene, som ­henholdsvis var rektor ved den lokale ­barne- og ­ungdomsskolen og drev landhandelen i bygda, ­f­­ungerte gården som en bigeskjeft, og det var aldri aktuelt for Førde å ha ­gårdsdrift som yrke. Det måtte bli noe mer akademisk og naturfagsrettet.

— I forbindelse med en yrkesdag på ­skolen møtte jeg en ivrig farmasøyt som fortalte mye om yrket sitt, og jeg fattet interesse for det. Oslo var den gangen det eneste stedet man kunne studere farmasi, så da havnet jeg der.

Bortsett fra at Førde ble noe skremt av det høye antallet jenter på studiet sitt, viste det seg å være et allsidig miljø på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun beskriver også studiet som godt organisert. Kanskje litt for organisert etter hennes preferanser.

— Det var mye mindre fritt enn for de resterende studentene på universitetet. Vi hadde også lengre semester, med start to uker før alle andre og eksamen minst to uker etter de andre. Det var styrt på godt og vondt. Vi jobbet hardt, men det var samtidig gode muligheter til å ha det sosialt. Vi var også 55 studenter fra hele landet, så jeg var ikke den eneste som kom fra utkanten, snakket dialekt og skrev nynorsk.

Førde ønsker verken å trekke frem ­spesielle lærere eller spesielle fag som inspirerte henne under studietiden. Hun trekker frem farmasiens variasjon som en helhet som gir gode muligheter. Det var ­derfor andre faktorer som spilte inn da valg av hovedfag skulle gjøres.

— Da jeg kom inn på farmasistudiet, måtte jeg legge alle planer om å ta meg et friår på hylla. Jeg hadde venner som hadde reist en del rundt, og det hadde jeg også lyst til. Og da endte jeg opp med hovedfag i farmakologi ved universitetet i Utrecht i Nederland.

Etter ferdig utdanning lå mange muligheter åpne for Førde, men den unge farmasøyten var den gangen usikker på hvilken vei hun ønsket å ta. Løsningen ble jobb ved Apoteket Nordstjernen i ­Bergen til å begynne med. Etter halvannet års tid der kom anledningen hun hadde sett etter for å komme seg utenlands igjen.

— Jeg hadde en venninne på kullet mitt som hadde reist ut med Forsvaret til Bosnia. Hun tipset om at de var interessert i flere ­farmasøyter. Derifra var veien kort til å melde seg på et offiserskurs for nesten ­ferdigutdannede farmasøyter, leger, ­tannleger og veterinærer som skulle ut i ­førstegangstjenesten og bruke utdanningen sin der.

Etter en måneds forkurs reiste Førde til Bosnia i oktober 1995. Nedfarten skjedde kort tid etter Srebrenica-massakren, som fant sted i juli mens hun var på offiserskurs.

— Tumultene etter det hadde roet seg da jeg kom ned, og man var i gang med en fredsavtale som kulminerte i Dayton­-avtalen i desember samme år. Men jeg reiste ned mens det fremdeles var FN som hadde ­styringen, og det var fremdeles en del ting som skjedde der nede, forteller hun. 

Førde beskriver en gjeng med­entusiastiske folk som kom ned til byen Tuzla, der Forsvarets utsendte hadde et norsk sanitetskompani og en logistikkbataljon.

— I sanitetskompaniet hadde vi et ­feltsykehus som var satt opp for de rundt ­
20 000 FN-soldatene i området. Jeg var med for å drive feltapoteket ved dette sykehuset.

Etter tre måneder som kaptein og ­nestkommanderende for feltapoteket, dro Førdes leder hjem, og hun tok over ledelsen av apoteket og fikk tittelen major. Ikke alle satte pris på at den unge farmasøyten gikk rundt med disse distinksjonene.

— Plutselig var jeg i en sjefsrolle som ­veldig ung farmasøyt med en grad som mange av de som hadde vært i Forsvaret i 20 år og jobbet hardt for sine grader ­syntes var blodig urettferdig. Jeg hadde jo min majortittel på bakgrunn av utdanning og den type jobb jeg skulle utføre i felt, samt at grad også var retningsgivende for lønnsnivået.

Hun innrømmer at det til tider var et tøft miljø der nede.

— Jeg måtte tåle kommentarer som «ICA-major», altså at vi hadde kjøpt oss den stillingen og fått den billig. Det var litt smånegative kommentar. Men jeg var ikke alene. Det samme gjaldt for sykepleierne, legene, tannlegene og veterinærene, hele gjengen av profesjonsfolk som var offiserer i kraft av sin stilling. Det ble heldigvis raskt slått ned på, og det ga seg ganske fort.

Hun understreker at distinksjoner og ­militære titler måtte til for at jobben skulle kunne gjennomføres best mulig.

— Slik var systemet, og det var greit å kunne tydelig vise at man hadde kraft og myndighet. Så det var egentlig veldig praktisk.

Førde mener hun ble tatt godt vare på da en mann fra det norske bidraget omkom under «shelling», som er militærbetegnelsen for granatangrep.

— Det er veldig mange meninger om ­Forsvarets behandling av veteraner, og jeg er fullstendig klar over at det er mange som har blitt glemt og ikke blitt behandlet på den måten de burde. Personlig har jeg kun gode erfaringer med det. Jeg har ikke hatt behov for noe oppfølging i ­ettertid. Det som skjedde i Bosnia i løpet av de ­femten månedene jeg var der, behandlet vi der og da. Jeg har en ganske pragmatisk innstilling til livet. Man vet aldri hvordan man vil reagere, og jeg vet andre som reagerte mye sterkere på det som skjedde enn jeg gjorde. Så det er klart at det er enkelte som ikke har hatt godt av tjeneste i utlandet og som ikke har hatt det bra når de har ­kommet hjem.

Ifølge Førde var det greit nok å holde styr på legemiddelforsyningene. ­Samtidig hadde hun også ansvaret for alt av ­medisinsk utstyr, inkludert operasjonsutstyr og spesialutstyr til ambulansene, som hun måtte få tak i.

— I FN-systemet var det ganske vanskelig og rigid, og det bar preg av at alt skulle skje på billigst måte. Dette er jo over 20 år siden, men FN hadde innført generisk substitusjon for det det var verdt. Det var jo ikke noe vi var vant til å se på, men det måtte vi venne oss til.

— På hvilken måte var FN rigide i forhold til generika?

— FN-systemet hadde et lokalt lager i Zagreb, og vi skulle egentlig få alle ­legemidler derifra. De var kjøpt inn på anbud, og kom fra hele verden. ­Merkingen var dermed deretter, og det var ­heller ikke alltid korrekt legemiddelform eller styrke var tilgjengelig. Det var en del jobb med å få identifisert korrekte legemidler og ­informere leger og sykepleiere som skulle bruke dette. Vi var nødt til å ­klargjøre at mange av legemidlene ikke ville hete det samme som hjemme i Norge. Det var en del ­spesialpreparater som vi fikk sendt ­hjemmefra, men hvis vi ønsket ­forsyning nasjonalt, så måtte vi å fylle ut egne ­søknadsblanketter som ble sendt til FNs hovedkvarter i New York til ­god­kjenning. Dette var altså for over to tiår siden, og vi hadde dårlige faksmaskiner, ekstremt ­dårlige ­telefonlinjer og ingenting som het nettverk på noen som helst måte. Så vi hadde en forsyningskjede som tok mellom seks og ni måneder. Det var store ­motsetninger til å sitte på et apotek i Norge og få ting på dagen. Det var virkelige utfordringer med logistikken, forteller Førde. 

— Opplevde du det som frustrerende?

— Vi lærte oss veldig fort da vi kom ned at vi bare måtte forholde oss til det som skjedde, og gjøre det beste ut av det. Vi lærte raskt at det var noe som man bare kalte «orging». Det var rett og slett å prøve å få tak i ting via de kanalene man hadde ­opparbeidet seg. Det gjorde man ved å ha kontakt med de andre nasjonene som befant seg i området. Vi var den eneste nasjonen som hadde sykehus i vårt område, men det var et tysk feltsykehus i Split i Kroatia som vi hadde en del kontakt med, og danskene og svenskene hadde sine sanitetselementer. Man måtte bruke de kontaktene som var. Vi hadde heldigvis et ganske stort varelager ettersom vi visste hvor lang tid ting tok. Ved ekstra prekære behov gikk vi noen ganger rett til Norge uten å gå via FN-systemet. Men da måtte Norge betale selv, og det skulle helst ikke skje. 

Det eneste som det norske forsvaret den gang servet selv, var faktisk blodleveranser. 

— Vi fikk blodleveranser direkte fra Norge hver fjortende dag, ettersom det var ­anbefalt at våre soldater skulle ha norsk blod. Det var alltid et spennende opplegg. Blodet ble fraktet i kjølekasser som gikk på strøm og gikk med landeveistransport til det kom til Split. Fra Split ble leveransene stort sett fraktet med helikopter til vår leir. Min jobb var bare å motta leveransen, men det måtte ofte en del telefoner til for å sikre logistikken. Heldigvis trippeltsjekket de fleste at alt var i orden da de så at det var blod som skulle bli fraktet, og det skjedde aldri at leveransen måtte underkjennes ved mottak.

Da Førde reiste ned til Bosnia, hadde hun kun bundet seg til en seksmåneders kontrakt. Men interessen for militært arbeid økte, og nordfjordingen ble i Bosnia i 15 måneder før hun vendte tilbake. I løpet av den tiden hadde hun også avsluttet et ­forhold hjemme i Norge på grunn av ­utfordringer med langdistanseforhold.

— Jeg var veldig bevisst på at etter å ha levd femten måneder i uniform i et ­veldig spesielt miljø, på både godt og vondt, var jeg klar for det sivile liv igjen. Jeg ble jo også kjent med flere som hadde hatt mange ­kontingenter i Libanon, Makedonia og Bosnia, og som rett og slett hadde blitt litt «FN-junkies». De fikk aldri nok, og hadde vanskelig for å komme hjem for å slå seg til ro og gå over i det sivile liv. Det var mange som hadde reist fra familie. Så jeg var svært bevisst på at hvis jeg hadde lyst til å ha et liv i Norge, så måtte jeg passe på å ikke bli for rotløs.

Førde ga seg selv et par måneder fri før hun bestemte seg for å flytte tilbake til Oslo, og i 1997 begynte hun å jobbe på regulatorisk avdeling i Weifa.

— Jeg syntes det var spennende å se nærmere på norsk industri, og Weifa var ekstra spennende med tanke på at de hadde produksjon i Kragerø og et bredt fagmiljø som virket attraktivt. 

Etter et par år i Weifa, der Førde arbeidet med å utarbeide og opprettholde dokumentasjon for nye og eksisterende legemidler, fikk farmasøyten en telefon med et nytt ­jobbtilbud fra Forsvaret.

— Da gjaldt det konflikten i Kosovo i 1999. Det var bestemt at Norge skulle bidra med en styrke i KoFor (Kosovo Force, red.anm.), og i forbindelse med det hadde de behov for en farmasøyt som skulle være med og etablere feltapoteket og etterfor­syningssystemet der. Siden det var ­første kontingent, ville de helst ha noen som hadde litt erfaring fra før.

Førde hadde aldri forpliktet seg til noe mer tjeneste etter oppholdet i Bosnia.

— De ville jo helst ha meg til å møte ­umiddelbart, men det var helt opp til meg. Jeg sa ja og måtte straks søke om ­permisjon fra jobben i Weifa. Det står nemlig i arbeidsmiljøloven at man har rett til ­permisjon i ­forbindelse med slik tjeneste.

I et halvt år i 1999 var Førde stasjonert i Makedonia på National Support Element (NSE), men var inne i Kosovo et par ganger i uken. 

— Så det ble en del reising. Vi hadde ikke feltsykehus der, så feltapoteket var mye mindre enn det vi hadde i Bosnia. Men den var viktig for å støtte den norske sanitetstroppen og de elementene som var med sanitet rundt i Kosovo.

Selv om det fortsatt var uroligheter i Kosovo mens farmasøyten tjenestegjorde, var det ikke opprørsgruppene som utgjorde den største faren for de som tjenestegjorde i landet.

— Det skumleste der nede var vel ­egentlig trafikken. Noen av de jeg jobbet med var rett og slett involvert i skikkelige fæle ulykker, der de kom bra fra det fordi de hadde store pansrede kjøretøy. De andre involverte gikk det dessverre ikke like bra med, sier hun. 

Etter et halvt års permisjon fra Weifa vendte Førde tilbake til det sivile arbeidslivet, og holdt seg i selskapet frem til 2003. Da tok Forsvaret igjen kontakt med den da erfarne feltapotekeren, og denne gangen ville de ha henne med på et kort oppdrag i Irak.

— Da skulle det ned omtrent 150 ­nordmenn som skulle være en del av et britisk system, og jeg jobbet en måned på en nedlagt britisk flystripe i ørkenen utenfor Basra. Min hovedoppgave var å opprette lagringssystem og etterforsyningssystem, samt å lære opp sykepleiere til å håndtere lageret.

Førde kom ned til det krigsherjede landet i juli, som er den desidert heteste måneden. Det kunne bli så mye som 50 varmegrader, og hun minnes at det til tider føltes som å stå inne i en bakerovn.

— Vi var midt i ørkenen, og det første vi gjorde da vi kom til leiren var å bruke noen dager til å akklimatisere oss. Så de første dagene var oppdraget vårt rett og slett å drikke minst ti liter vann hver eneste dag, og passe på at man ikke urinerte brunt. Det var en øvelse i å opprettholde væskebalanse. Vi svettet voldsomt mye, og dersom man hadde hatt på seg en av forsvarets grønne t-skjorter, så man at det var hvite render over hele t-skjorten. Det var salt som var svettet ut. Det var helt surrealistisk. Så det var tre–fire dager vi ikke fikk lov til å jobbe. Det var også folk som havnet på sykehuset med intravenøst fordi det ble for heftig for dem.

Irak-oppholdet ble den foreløpig siste forsvarsjobben Førde har tatt på seg. Tilbake i Norge fortsatte hun å jobbe seg oppover i gradene i Weifa. Hun synes ikke det er rart at hun som eventyrlysten person klarte å holde seg i et firma i 19 år.

— Det er alltid noe nytt å drive med! Det regulatoriske fagfeltet for legemidler har utviklet seg voldsomt i løpet av tiden jeg var i Weifa, og bare i Weifa-verdenen har det skjedd mye fra år til år.

Med tiden ble Førde etablert med ­samboer, og tankene om å stifte familie begynte å røre seg.

— Fra 2003 til 2007 jobbet jeg videre på Weifa før jeg fikk min første unge og et lite år i permisjon. I 2009 ble det ny direktør ved Weifa, og det skjedde en del endringer som blant annet førte til at jeg ble sjef for regulatorisk og medisinsk avdeling.

Endringene som etter hvert skjedde i selskapet var en av årsakene til at Førde begynte å tenke på å se seg om etter ny arbeidsplass.

— Det som var veldig spennende med å jobbe i Weifa, var jo blant annet at vi hadde forskningslaboratorier på hovedkontoret i Oslo. Dermed hadde vi nær kontakt med galenikerne og analytikerne som utviklet nye legemidler og jobbet med forbedring av de eksisterende. Det som skjedde og som vi ikke syntes var så positivt, var at disse laboratoriene ble lagt ned. Noe ble overført til Kragerø, og noe skulle i fremtiden gjøres eksternt. Fagmiljøet ble da snevrere.

I 2014 ble selskapet solgt og havnet på børs, og i 2015 ble Weifa splittet i to selskaper.

— Det betydde at Weifa skulle jobbe videre med markedsføringstillatelsene i Norge og Norden, og Vistin Pharma skulle drive produksjon av legemidler og API-er i Kragerø. Dette gjorde at jeg etterhånden ­mistet regulatorisk ansvar for API-ene.

140 av Førdes kolleger i Weifa gikk over til Vistin Pharma.

— Alle disse endringene gjør jo etter hvert litt med deg. På mange måter kan endringer være positive, og jeg har hele tiden sett mulighetene. Men da vi kom til nyttår, og jeg begynte å se på konsekvensene av splitten for meg både personlig og faglig sett, så fant jeg ut at det var på tide å se seg om etter noe annet. Og spesielt ettersom jeg hadde vært der så lenge.

Som 46-åring, samboer og mor til to har Førde roet ned eventyrlysten noe de siste årene. Men dersom mulighetene skulle åpne seg senere, er det flere ting hun gjerne vil gjøre mer av.

— Jeg var med og etablerte Farmasøyter Uten Grenser (FUG) for ti år siden. ­Intensjonen var at jeg ble med på etableringen av FUG for at jeg selv skulle være med og gjøre en større innsats, men på grunn av et par barselpermisjoner og påfølgende familiære forpliktelser har jeg ikke fått gjort noe mer der. På sikt kunne jeg gjerne tenkt meg å jobbe videre med FUG, men i den posisjonen jeg er i med ny jobb og full rulle med unger, så er ikke den innsatsen som trengs der helt kompatibel med livet mitt nå.

— Hva bruker du så fritiden din til?

— Den strikkende majoren har alltid hatt med garnet på tur, også lenge før strikkebølgen kom for fullt. I tillegg til oppfølging av barn og familie, trener jeg en del. Det har alltid gått i rykk og napp, men nå er jeg inne i en god periode.

Førde er klar på at erfaringene hun har fått fra ulike tjenesteopphold i utlandet har vært med henne videre i den sivile karrieren.

— Spesielt fra de femten månedene jeg hadde i Bosnia. Der lærte jeg utrolig mye om meg selv, om andre og om relasjoner, om evnen til å få organisert ting og få gjort noe med de ressursene man har for hånd. Det er noen grunnverdier jeg alltid har med meg, og jeg tror disse erfaringene kan ha gjort meg mer løsningsorientert. Jeg pleier å si at jeg reiste ut som en passe moden 25-åring, men kom hjem som en veldig ­erfaren 26-åring. 

— Vil du anbefale opphold i utlandet med Forsvaret til andre unge farmasøyter?

— Dersom du har litt eventyrlyst og er klar for spennende utfordringer og nye måter å jobbe på, vil jeg absolutt si at man bør prøve det ut. Det er også nyttig og ­spennende å bli kjent med andre profesjoner og ­kulturer enn det du vanligvis møter i det sivile arbeids­livet som farmasøyt i Norge. Du får være med på å gjøre en forskjell i verdens­samfunnet. Det høres kanskje litt flåsete ut,­ men uansett hva man i ettertid har sagt om de ulike tjenestene som Norge har deltatt i, så har man i alle fall prøvd å være med for å gjøre en forskjell. I tillegg er det en unik sjanse til å komme seg ut i verden og se noe annet enn det trygge og gode du er vant til hjemme.

(Publisert i NFT nr. 9/2016 side 30-34)

Siv Karin Førde

ALDER: 46 år

SIVILSTAND: Samboer og to barn på seks og ni år.

UTDANNING: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo i 1994.

STILLING: Head of Regulatory Affairs Global i Pronova BioPharma.

FREMTIDENS LEGEMIDDEL: Det er jo så klart den ­berømmelige kuren for kreft. Det som egentlig er fremtidens ­legemiddel, er personlig tilpassede legemidler for mange typer sykdommer. Jeg håper også at man etter hvert får etablert ­effektive legemidler mot Alzheimers og demens. Det er et område som blir viktigere jo eldre befolkningen blir. 

FAGLIG FORBILDE: Ingen spesielle, men jeg vil trekke frem alle de dyktige kollegene og samarbeidspartnerne jeg har hatt, og som er med på å gjøre at vi har legemidler på markedet med god kvalitet, sikkerhet og effekt. Jeg har møtt så mange flinke personer i industrien. 

DERFOR ER JEG IKKE MEDLEM AV NFF: Jeg var ­medlem i studenttiden, og satt i styret i studentkretsen til NFF. Da jeg begynte i industrien, var det viktig å være organisert i en ­organisasjon som kunne dekke fagområdene til meg og kollegene mine. Den gangen var ikke NFF særlig rettet mot industrien, og dermed ble det Tekna, der også sivilingeniørene kunne være medlem. Vi klarte å etablere en fagforeningsgruppe i Weifa, og i den foreningen har jeg vært siden.

DERFOR BLE JEG FARMASØYT: Studiet utgjorde en ­spennende kombinasjon av de fagene jeg likte best, rett og slett. I tillegg til gode og sikre fremtidsutsikter på jobbplanet