Lang reise og sterke meninger

Med det velkjente smilet, glimtet i øyet og den kjappe ­replikken på plass går det så blekket spruter når vi ­treffer Erik Andrew i foreningens lokaler. Han er pensjonert, men arbeider litt som seniorrådgiver hos Giftinformasjonen ut året, han arbeider med bok, og har nylig takket for seg i NFTs fagredaktørgruppe, som han var med på å starte i 2008, og levert ­forelesningsstafettpinnen videre på Blindern. 
— Jeg var ingen idealist, sier Andrew om valget av farmasistudiet i 1964.
Med det mener han at det etter hans syn var idealister som valgte å studere medisin, en oppfatning han som student snart skulle få utfordret.
— Den interessante fagkombinasjonen tiltrakk meg ved ­farmasien, så jeg tenkte «hvorfor ikke?»
Etter det første studieåret ble mannlige farmasistudenter som ikke hadde avtjent verneplikt innkalt til medisinerrekruttskole på Lahaugmoen.
— Det var medisinere som hadde laget dette opplegget, hvor vi bodde seks uker i telt i løpet av sommeren. Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget at det ikke var idealisme som drev folk til å studere til å bli lege, snarere higen etter status og penger. Det førte til at en østkantgutt ble klar over livets realiteter, medgir farmasøyten.
Nok en sommer i grønt skulle det bli for Andrew, noe som trolig passet den tidligere speideren godt.
— Sommeren etter tredje studieår var det tid for offiserkurs, hvor vi fikk graden løytnant etter fullførelse, forteller han.
— Hva slags student var du?
— Jeg hadde det kjempegøy. Til Blindern kom jeg jo fra «Katta», som nærmest var en eliteskole den gang, så det var bare kos å komme til farmasistudiet i begynnelsen. Studietiden var en tid med sterkt samhold mellom mennesker som i all hovedsak var uten ­bindinger – alle var unge, og det var ingen eller få som hadde familie og barn ennå. Vi tok hverandre i hendene, gikk gjennom studietiden og festen – det var en god tid, minnes Andrew.
Allerede da viste hans engasjement seg. Andrew var formann i Veneficus i 1966–67, og satt som farmasistudentenes representant på Studenttinget ved Universitetet i Oslo i 1966–68.
— Vi hadde jo spriten og damene. Da vi hadde fester, forsøkte realistene å bryte seg inn i bygningen, sier farmasøyten med et smil.
En vaktmester vi ikke skal navngi, selv om forholdet for lengst er foreldet, bisto unge Andrew da det var tid for å bunkre sprit til fest i Veneficus.
— Det ble tappet en fire liter 96 prosent som vi blandet ut etter beste evne. Jeg må innrømme at det kunne være tøft å ha ansvar for disse festene, det hendte jo folk ble så fulle at de måtte overnatte i bygget, legger han til.

Minnene fra Farmasøytisk institutt (FI) er mange, og gode. Og, enkelte sitter ekstra godt.
— Da vi skulle arrangere Heimefest, førsteårsstudentenes takk til eldre kull for velkomsten, glemte vi remuladen til maten – slikt husker man.
Greit, vi vender oppmerksomheten fra fest til fag, hva var mest interessant på denne fronten?
— Fagområdene som helte mot farmakologi var morsomst. På grunn av sykdom gikk jeg glipp av en eksamen, og jobbet derfor som vitenskapelig assistent i kjemi til jeg kunne fullføre og deretter ble det vit.ass. i øverste etasje på Farmasøytisk (farmakologi). 
Fullføre gjorde han, med god hovedkarakter, men før den tid hadde det skjedd store ting i det andrewske liv.
— Jeg ble forelsket i en farmasijente i etasjen under, og sammen reiste vi ut med Fredskorpset til Kenya. John F. Kennedy hadde oppfordret alle til å reise ut, og det gjorde vi, minnes han.
— Det var nok en kombinasjon av ønsket om å kunne bidra og samtidig oppleve noe som trakk oss til Fredskorpset. Når det er sagt, opplevde jeg også at det var en nyttig faglig erfaring, legger Andrew til.
Som farmasøyten selv sier det: «Den gang var Afrika Afrika».
— Vi jobbet to år midt inne i ­Masai-land, nærmere bestemt i Rift Valley – en av få strukturer som er synlig fra månen i tillegg til den kinesiske mur. Opplevelsen har ­påvirket oss for livet, gitt oss bedre forståelse for ulike kulturer og gitt oss evne til å sette pris på hvor godt vi har det her i Norge. En unik erfaring – og hvilket ­fantastisk ­­fugle- og dyreliv. Selv arbeidet jeg på ­sykehus­apoteket, mens Marit reiste mye rundt i distriktet til ulike helsestasjoner og «dispensaries». Vi levde og arbeidet midt i det området folk ­reiser som turister for å oppleve i disse dager.

Hjemreiseplanene etter endt oppdrag måtte revideres.
— Vi fikk unge der nede, og i motsetning til de aller fleste barna var den kritthvit, sier Andrew.
Dermed ble det ikke noe av den planlagte reisen via Sahara, men heller fly via Addis A, Istanbul og London hjem til Norge hvor ­farmasøyten tok fatt på stipendiat­stilling i sykehusfarmasi med base på Ullevål ­sykehus og dels på Rikshospitalet.
— Der var det ingen stilling ledig da stipendiatperioden gikk ut, og jeg ble hanket inn av Nycomed.
Ja, vi kaller det like gjerne Nycomed for enkelhets skyld, særlig ettersom Andrew ble der i 24 år i ulike stillinger.
— Jeg hadde gjerne blitt der lenger, om det ikke hadde vært for at Svein Aaser kom inn som konsernsjef og solgte ut arvesølvet, understreker han.
— Konsernsjefer forvalter ikke fag, legger Andrew til.
— Enn valget av farmasøytisk industri, var det bevisst?
— Nei, det var nok en tilfeldighet. Jeg ønsket å jobbe innen ­farmakologi, og dermed ble det klinisk avdeling i Nycomed hvor jeg senere ble sjef. Dette var en fantastisk tid, jeg var der i selskapets glansdager. Fra tidlig på 70-tallet og utover tok det av, og vi utviklet oss først til å bli et nordisk selskap og så videre til et internasjonalt firma takket være kontrastvæskene. I så måte er jeg litt historisk, da jeg har vært med på å utvikle seks nye legemidler og vært med på og delvis hatt ansvar for like mange fase I-studier. Totalt ble det 53 doktorgrader i Norden som følge av denne forskningsinnsatsen, og det sier seg selv at det var et privilegium å få ta del i Norges største private forskningseventyr.
På det meste besto avdelingen for klinisk forskning og utvikling av 110 personer i tretten land rundt om i Europa, og Andrew satt altså på toppen.
— Det var en utfordring å holde styr på tretten forskjellige ­portemoneer med ulik valuta da jeg reiste rundt, dette var jo lenge før vi fikk euro. Samtidig var det en travel tid med to små barn og en hardtarbeidende kone. Vi fant derfor ut at vi begge skulle ta en dag hjemme i uken for å få tid til familien. Det måtte jeg jobbe hardt med min kvinnelige sjef for å få til, innrømmer Andrew.
Samtidig bød det seg mulighet til å ta fatt på doktorgraden.
— Jeg jobbet to dager per uke hos Nycomed, fikk stipend til å arbeide to dager i uken med doktorgraden og hadde en dag fri. Det ble mye jobbing på natten for å gjennomføre doktorgraden, så på denne tiden var kaffeinntaket på topp, forteller farmasøyten.
Så dukket altså nevnte Aaser opp, og med tiden ble Nycomed solgt til Amersham, hovedkontoret flyttet til London – slik man skulle på denne tiden – og Andrew så det norske farmasøytiske arvesølvet glippe.
— Gullet var solgt, og vi klarte ikke fornye oss. Det meste av grunnlaget for suksess var allerede langt høsten 1978.
— Hvilken fremtid ser du for ­farmasøytisk industri i Norge i dag?
— Jeg blir vel først og fremst trist av å se at industrien fjernes fra landet. Det har selvsagt med kostnadsnivå å gjøre, men også at vi ikke er flinke nok. Nycomed hadde sjansen, men lite har skjedd siden. Myndighetene har heller ikke evnet å legge til rette, etter mitt syn.
— Hva med Solberg-regjeringen som skal satse på innovasjon?
— Jeg tror det ikke før jeg ser det. Det er fint hvis man kan ­oppmuntre og bistå innovasjon, men her handler det om at det må bygges et miljø fra bunn av. Da Nycomed hadde det som verst, før gjennombruddet, tok ikke eierne i Blix-familien ut utbytte for å hjelpe selskapet. Nå er det kun kapitalen som styrer, mens Blix viste genuin interesse for faget og forskningen.

Med utgangspunkt i industrien har Andrew også vært med på å utforme de første retningslinjene for klinisk utprøving i Norge.
— Vi hadde ikke etikkomiteer og ­liknende på den tiden, men jeg tror allikevel vi var både etiske og lovlydige. I Nycomeds ­samarbeid med sykehusene var det ­doktorgradene som var drivkraften, ikke penger. Samtidig var dette god markedsføring for selskapet da legene som deltok fikk eierskap til legemidlet som ble utviklet.
Utstrakt reisevirksomhet til tretten ulike land krevde også en del på kutymesiden fra Andrew.
— Jeg måtte ha huskelapp om hvor mange klemmer og susser damene skulle ha på kinnet i de forskjellige landene, ­minnes han.
— Hvordan vil du beskrive deg selv som leder?
— Man må jo ha interesse for mennesker, og jeg er jo litt sosial av meg. Kombinasjonen av farmasøyten som er nøyaktig og strukturert og interessen for mennesker har fungert godt. De som jobbet med klinisk forskning i Nycomeds datterselskaper rapporterte i en periode direkte til meg, så det gjaldt å ha orden.
Men, industrieventyret tok altså slutt, også for Andrew.
— Jeg var heldig som kom meg ut sånn passe, og sa faktisk opp stillingen før jeg hadde ny jobb å gå til.
— Fortell om dobbeltlivet du har levet, altså kombinasjonen av jobben som sjef og underviser.
— Vel, jeg jobbet jo med klinisk utprøving, og det var ingen som underviste i dette på FI. Dermed endte det med at jeg inviterte meg selv, og startet opp i 82. Med tiden fant man ut at jeg burde ha professor 2-stilling, og en «fagtung komité» innstilte på det.
Det ble én dag med forelesninger og forskning i uken i en årrekke, frem til farmasøyten vendte industrien ryggen og gikk til direktør­stillingen i Giftinformasjonssentralen, som det het den gang.
— Da valgte jeg å si opp på FI, men det endte med at det igjen ble søkt om og innvilget professor 2, denne gang i toksikologi. På bakgrunn av dette har jeg startet opp to mastergradskurs, ett i klinisk utprøving og dokumentasjon og ett i legemiddeltoksikologi, men nå er stafettpinnen altså levert videre, understreker Andrew.

Mens vi er inne på utdanning ripper vi like gjerne opp i en gammel, avsluttet diskusjon. Vi ber om Andrews syn på etablering av farmasiutdanning utenfor Oslo og FI.
— Det var jeg skeptisk til da jeg fryktet at det ville bli for mye knoppskyting i forhold til det ­faglige fundamentet som må ligge til grunn. For meg var det ikke de distriktspolitiske ­hensynene som ble avgjørende, og jeg er frem­deles kritisk til at vi skal ha ­farmasistudier så mange steder som i dag. Og, jeg er kritisk til
3 + 2-løsningen. Etter mitt syn blir det for dårlig ballast om alle skal legge seg på reseptarnivå etter de tre første årene, sier Andrew.
— I dag ville jeg nok sagt at det var riktig å etablere studiet i Tromsø, selv om en rekke tidligere innlegg fra meg i NFT vil si noe annet. Min tankegang har hele tiden vært styrt av den faglige og forskningsmessige tilnærmingen, legger han til.
Professorbakgrunnen er noe farmasøyten setter ekstra pris på nå som han i prinsippet er over i pensjonistenes rekker.
— Det gjør at jeg kan kose meg videre med faget, slik er det ikke om man kun er leder, påpeker Andrew, som selv har vært veileder for femten studenter opp gjennom årene.
Et annet hett tema for Andrew er farmasøyters etter- og ­videreutdanning, samt spesialisering. Her har han erfaring fra ­lederposisjon som NFF-representant i Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse (KFFE), NFFs undervisningsutvalg og ­Spesialistrådet for farmasøyter.
— Jeg synes foreningen har taklet dette arbeidet dårlig videre. Det ble kun sykehusfarmasøytene som fikk sin spesialisering, mens det egentlig skulle være den første av mange. Det ble mange spesialister i sykehusfarmasi, men så sovnet de. Sykehusfarmasøytene har selv uttalt at de følte det ble for stor bredde på spesialiseringen. Da må man evne å tilpasse seg den nye tiden, og eventuelt opprette flere muligheter, mener han.
Farmaceutenes eget FEVU-system ­(Farmasøyters Etter- og ­VidereUtdanning) faller heller ikke i smak hos Andrew.
— Jeg har ikke særlig sans for ­FEVU-systemet, hvor man ­samler poeng ved kun å delta. Vi må forplikte oss ­sterkere enn dette innen etter- og videre­utdanning. Her var farmasøytene tidlig ute som ­profesjonsgruppe rett etter andre ­verdenskrig, men dette har ­forvitret med årene. Man må bruke spesialist­utdanningen også som et ­politisk virkemiddel, slik at ­farmasøyter får den posisjonen vi fortjener i samfunnet. Staten legger store ressurser i vår femårige utdanning, men det er et gap mellom denne investeringen og hva vi blir brukt til. Det må bli slutt på å se på ­farmasøyter som produsenter og ­distributører av legemidler, styresmaktene må se viktigheten av vår innsats for riktig legemiddelbruk. Myndighetene har selv sagt at vi er samfunnets legemiddeleksperter, da må vi også benyttes som det, påpeker Andrew.
Han synes det er synd at det farmasøytiske miljøet ikke har utviklet en rekke spesialiteter, slik andre fagmiljøer med høy akademisk kompetanse har.
— Her burde Farmaceutene være en drivkraft, understreker han.
— Er nedleggelsen av VETT og det du beskriver som et raknende etter- og videreutdanningssystem følge av apotekreformen?
— Nei, dette har ikke bare med frislippet å gjøre. Men, nå er mye overlatt til kjedene med blant annet Apokus i spissen. En ­sterkere forening og bedre samhold/koordiering innen farmasien ville ­opprettholdt arbeidet med etter- og videreutdanning uavhengig av reformen, men det hører også med at vi lever i et stadig mer segmentert samfunn hvor samholdet ikke er hva det var tidligere. Nå er det Selskapet (Norsk Farmasøytisk Selskap, journ. anm.) og Farmasidagene som er limet i miljøet – det burde også være Farmaceutene.
— Hva må til for å øke engasjementet?
— Kanskje at man toner faget sterkere utad fremfor fagforeningsdelen. Da jeg var medlem av NFFs Organisasjonsutvalg på 1980-­tallet med Oddbjørn Solli som leder, fikk vi kjempet igjennom i formåls­paragrafen at foreningen både skulle være fagpolitisk og faglig. Da ville det kanskje være lettere å få folk til å engasjere seg. ­Utfordringen er å få alle farmasøyter som medlem av Farmaceutene. Da er det ikke på det fagpolitiske, men på det faglige feltet man kan vinne frem, og den gulroten er ikke utnyttet så langt.
Var han tretti år yngre, ville Andrew lagt krefter i å skape en egen forening for cand.pharm.er, eller mastere som det heter nå til dags.
— I den politiske kampen må vi stå sammen med andre ­profesjoner med høy akademisk utdanning. Dette høres kanskje snobbete ut, men det er på ingen måte hensikten. Farmasi har rett og slett ikke den tyngden i dag som faget hadde for femti år siden. Det kommer av at det er to grupper som kaller seg farmasøyter. Etter mitt syn ville det være lettere å oppnå makt og posisjon som en master­organisasjon, da selvsagt i godt samarbeid med reseptarer. Slik det er i dag er mange av dem som har mest faglig tyngde på undervisnings- og forskningssiden ikke organisert hos Farmaceutene ettersom man opplever dette som en reseptarforening, og man må ha med seg at det i stor grad er disse som legger holdninger i neste generasjon.
Et langt farmasi- og foreningsliv har også lært Andrew at ting tar tid, mye tid.
— Tidligere var vi en velorganisert og samkjørt profesjon, det har vi ikke helt klart å ta vare på. Ting tar forferdelig lang tid, sier han, og skotter opp på bildene av tidligere ledere av Farmaceutene. Det blir spennende å se om «ungdommen» får til mer enn vår generasjon av farmasøyter klarte.
— Allerede i -68 kjempet man for å få farmasøyter inn i ­helsevesenet, og det tar sin tid. Men det er veldig gledelig nå å se så mange kliniske farmasøyter ute på sykehusene. For meg er det viktig å se farmasien i et samfunnsperspektiv, altså hva man ­investerer i å utdanne farmasøyter og hvordan man benytter kompetansen man har vært med på å skape.

Ok, der setter vi strek for foreningspolitikken og vender ­tilbake til farmasøytens yrkesliv. Fra Nycomed gikk omsider turen til Giftinformasjonssentralen.
— Jeg var 54 år, en alder mange vil hevde det er ­vanskelig å få ny jobb. Min tanke var at jeg hadde jobbet med klinisk ­dokumentasjon i en årrekke, og at det slik sett var liten forskjell på å jobbe med dette knyttet til nye legemidler og eksisterende legemidler. I ­Giftinformasjonssentralen rapporterte vi den gang rett til ­departementet, noe det ble en endring på i 2002 som følge av helseminister Tore Tønnes reformarbeid med helseforvaltningen. Vi måtte bestemme oss hvor vi ville, og valget den gang falt på ­Helsedirektoratet fremfor de andre ­alternativene – Legemiddelverket, Folkehelseinstituttet og i et helseforetak. 
— Giftinformasjonen jobber kun med akutte forgiftninger, noe som er et ­interessant og greit avgrenset område. ­Giftinformasjonen har en dedikert gjeng med medarbeidere, de fleste er ­farmasøyter, men også andre på minst mastergradsnivå som veterinærer, medisinere og ­toksikologer. Som eksperter på informasjon og ­krisekommunikasjon gjør de en ­kjempejobb for samfunnet 24 timer i døgnet. ­Giftinformasjonen lager også ­anbefalinger for behandling av forgiftninger til alle ­sykehus i landet, og for ­ interessert helsepersonell finnes disse under ­helsebiblioteket.no.
Selv opplevde han Giftinfor­masjonen som en midt i blinken-­arbeidsplass for en farmasøyt.
— Her har vi jo med farmakologi å gjøre i tillegg til farmakognosi og en del kjemi. Og ikke minst, det dreier seg om formidling, understreker han.
— Og nå blir det bok, også ­knyttet til gift?
— Ja, det er god pensjonist­terapi å skrive seg ut. Samtidig er det svært interessant, og nå har jeg jo endelig god tid til å gå inn i materien.
«Forgiftninger i Norge» er arbeidstittelen så langt, og Andrew har ingen planer om å forhaste seg.
— Boken ser forgiftninger i et samfunnsperspektiv, og er i så måte interessant for alle som er opptatt av farmakologi og toksikologi. Ja, for helsepersonell generelt vil jeg si. Planen er å jobbe med boken tre dager i uken, men det får du ikke skrive.
Nei vel. Vi røper i alle fall såpass som at Andrew koser seg med arbeidet.
— Det har også blitt nærmere 90 vitenskapelige arbeider med din signatur. Er vi vitne til noen medfødt skrivekløe?
— Nei, snarere tvert imot. Mine norskstiler ble alltid korte, og jeg bruker fremdeles lang tid på å formulere meg. Slik sett er jeg nok litt «flink gutt», altså glad i å planlegge og strukturere arbeidet. Det sier vel sitt at jeg laget en prosjektbeskrivelse da jeg skulle gå løs på å skrive bok. Men, jeg står fremdeles ved at jobben er gjort når planen er ferdig.
— Ellers da, blir det tid til noe annet?
— Jeg har alltid vært interessert i å komme meg ut i naturen. Der samler jeg krefter, så jeg har alltid vært en utegutt. Bruk av naturen og fysisk aktivitet har vært min overlevelsesstrategi i harde ­arbeidstider. Via Hafslund-Nycomed International Management School, som jeg fikk i 1992–93, lærte jeg hvorfor Erik er der han er i dag. Speideren og skolen står frem som hovedårsaker, hjemme var det ikke så mye å hente i den retning. I speideren fikk jeg tidlig ledererfaring da jeg allerede som 13–14-åring skulle være leder for sju–åtte andre gærne gutter på tur.
— Hva med å slappe av hjemme, er det noe du mestrer?
— Ja, nå har jeg jo tid til å se litt mer tv, selv om det ikke blir stort av det. Litt lesing og reising blir det, og barnebarn er livets dessert. Men, jeg er blitt stadig mer opptatt av historie og dokumentarer. Som lokalhistorisk interessert har jeg samtlige viktige bøker som er utgitt om Nordmarka, i alle fall den siden som vender mot Nittedal. Ut over det er jeg kulturinteressert, og innser at kulturen kan være en viktig drivkraft for å få folk ut i naturen – det er ikke alle som liker å komme ut kun for å svette og se seg om. 
Derfor har Andrew engasjert seg i styret i den nye lokalforeningen til Turistforeningen i Nittedal og i Venneforeningen for Norges siste svartkruttverk, Nitedals Krudtværk.
Farmasøyten Erik Andrew ser seg selv som privilegert.
— Jeg har jo vært med på en klassereise, både privat og i ­jobbsammenheng, og oppfatter meg som privilegert som har fått være med på utviklingen i etterkrigs-Norge. Jeg er ikke sikker på at neste generasjon vil føle det på samme måte, avslutter han.

(Publisert i NFT nr. 12/2014 side 34–38.)