I et lite land som Norge, med kun et fåtall millioner innbyggere, vil det stadig være behov for utenlandsk arbeidskraft. Mang en næring er avhengig av arbeidsinnflyttere for å holde hjulene i gang. Apotekbransjen er intet unntak.

Den desidert største andelen av utenlandske farmasøyter kommer fra Sverige. Til tross for at det svenske statlige ­apotekmonopolet falt 1. juli, og flere dermed er i ferd med å vende nesen hjemover, vil trolig «söta bror» toppe arbeids­innvandrerlisten i lang tid fremover. Det ligger i sakens natur, siden nabolandenes språk og kultur er så nær beslektet.

Men ikke alle farmasøyter som velger Norge som sitt nye hjemland har et like enkelt utgangspunkt som svenskene. Det norske språket kan være vrient å lære. Som apotekfarmasøyt er det spesielt viktig å beherske dagligtalen med alle dens nyanser, da kunderådgivning og veiledning står sentralt i yrkesutøvelsen. Hvis kommunikasjonen halter, kan det lett oppstå misforståelser. I sin ytterste konsekvens kan dette igjen føre til feilbruk av legemidler.

Arbeidsgiver har i dag ansvaret for at apotekpersonalet har ­tilstrekkelige språkkunnskaper. De store apotekkjedene gjør da også en hederlig innsats for å sikre at de utenlandske ­farmasøytene som behøver opplæring får det. Likevel er det betenkelig at det ikke foreligger formelle krav om språk­kompetanse i den eksisterende lovgivningen. Myndighetene bør snarest mulig få dette på plass.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2009 side 5.)