Farmasøyter som yrkesgruppe har i årevis slitt med en anonym tilværelse. Profesjonen har så å si levd i skyggen av mang en annen helsepersonellgruppe.

Hvis du spør Ola Nordmann om hva en farmasøyt er og gjør, blir han trolig litt flakkende i blikket, før han nølende svarer: «Apotek … medisiner … industri?» Hadde spørsmålet gått ut på å beskrive en lege, sykepleier eller endog hjelpepleier, ville Ola derimot vært snar og tydelig i sin redegjørelse.

Uvitenheten om farmasøytprofesjonen strekker seg også delvis inn i helsevesenet og hos myndighetene, men i 2009 begynte det å skje saker og ting. Yrkesgruppen ble for alvor «oppdaget». Den midlertidige rekvireringsretten for Tamiflu og Relenza banet vei for en større forståelse for og tillit til at farmasøyter både kan og vil ha nye arbeidsoppgaver. Og i Trondheim ble landets første kommunefarmasøyt ansatt.

Cand.pharm. Astrid Gilje Hageler har allerede virket som kommunefarmasøyt i et halvt år. Takket være en visjonær arbeidsgiver, får hun anledning til å vise frem og bruke en spisskompetanse som er unik i kommuneteamet. Norges Farmaceutiske Forening omfavner initiativet og håper at flere kommuner vil følge etter. Det er kort sagt knyttet store forventninger til hva Hageler kan utrette, og hun har manges øyne rettet mot seg. Pioneren føler presset, men liker det, innrømmer hun overfor NFT: «Det skal mye til for ikke å lykkes. Behovet er jo soleklart til stede!»

Kast sikkerhetsbeltene, farmasøyter. Eksponeringstiden er i gang!

(Publisert i NFT nr. 2/2010 side 5.)