Å drive idrettslige aktiviteter har mennesket gjort til uminnelige tider. De gamle ­kinesere skal ha syslet med slikt allerede for 6000 år siden, ifølge leksika. Konkurransepreget idrett lar seg spore helt tilbake til antikkens Hellas, flere hundre år før Kristi fødsel. Det finnes imidlertid aktiviteter som er langt eldre; ­menneskets hang til å praktisere uærlig spill.

Grunntanken med idrett er nobel. Det skal tevles på like vilkår, for bare slik vil en ­verdig vinner kunne kåres. Hvorfor faller de så for fristelsen, disse såkalte sporty menn og kvinner, å jukse seg til seier? Hvilken glede gir det? Åpenbart mye. Berømmelse og stor økonomisk gevinst trigger tragisk nok viljen til å bli taskenspiller.

For å oppdage og felle bløffmakerne, kreves det høykompetente personer. I spissen for det nasjonale arbeidet finner vi en farmasøyt (og lege), Per Wiik Johansen, medisinsk ansvarlig i Antidoping Norge. Han forteller til NFT at blodprofiler er et sentralt redskap i kampen for å avsløre uredelige utøvere. Han tipper – og frykter – at ­gendoping blir neste sjakktrekk fra svindlerne og deres kumpaner. Wiik Johansen ­etterlyser nå tydeligere lovgivning og strengere straffer. Det må sterkere lut til enn kun to års utestengelse for å skremme risikovillige sjeler fra å begynne med doping.

Holdningsskapende arbeid blant juniorene er kanskje det aller viktigste kort man har på hånden. Verdien av sunn fornuft og god moral må prentes inn i de unge sinn, for å stagge dopingens utbredelse og rekruttering.

«Den som bedrar alle, bedrar også seg selv», ifølge den italienske skalden Luigi Pulci (1432–1484). Det trengs i grunnen ingen annen læresetning. Målet må være å få idrettsutøverne til virkelig å forstå budskapet.

(Publisert i NFT nr. 2/2013 side 5.)