Da den nye apotekloven trådte i kraft for tolv år siden, opplevde vi en bransje­omstilling nærmest uten sidestykke på norsk jord. Små og spredte privateide bedrifter ble samlet inn under en håndfull store internasjonale konserner, og med ett så landskapet ganske annerledes ut. Det var ryddet plass for kjededrift.

Og kjedene tok grep. Utøvelse og formidling av apotekfaget er nå virkelig satt i ­system. Det rulles ut kampanjer bredt og tungt, med en imponerende presisjon. Apotekene er langt mer ensartet og samkjørte enn før liberaliseringen. Fremdeles ­skårer de høyt på tillitsbarometre i samfunnet. Slik skal og bør det være.

Er det mulig å fortsette å kultivere ekspertise og utvikle faglige tilbud uten å få noe igjen i form av klingende mynt? Nei. Kompetanse koster.

Enn så lenge skorter det ikke på vilje og kreativitet fra apotekbransjens side. Men skal dette arbeidet opprettholdes, for ikke å si finansieres, kreves det at man parallelt retter fokuset mot det uomtvistelige ordet dokumentasjon. Det er ingen vei utenom. For å bevise apotekenes innsats som betydelig aktør i å spare samfunnet for helseutgifter gjennom riktig legemiddelbruk, må det legges frem dokumentasjon. Verktøy i denne sammenheng er apotekrelatert forskning og Apokus.

Og myndighetene bør bokstavelig talt sette pris på tiltakene som utarbeides for å styrke apotek som lavterskeltilbud innen primærhelsetjenesten. Refusjon for tjenester, som for eksempel legemiddelsamtaler og -gjennomganger, er ikke annet enn rett og rimelig. Men de som styrer vår nasjonale pengesekk må mest sannsynlig ha tall og fakta før sekken snøres opp.

«Den blir sent rik som bare lønnes med godord», heter et dansk ordtak. Det må være lov å håpe at apotekene snart får lønn som fortjent.

(Publisert i NFT nr. 3/2013 side 5.)