I kjølvannet av årtusenskiftet ble Norge skueplass for en oppsiktsvekkende bransjetransformasjon. Landets apotekvesen, som i 400 år hadde levd en relativt anonym og lukket tilværelse, opplevde en total forandring. I påvente av den varslede dereguler-ingen gikk internasjonale aktører på frierføtter til enkeltmannsforetakene, og mang en apoteker lot seg lokke av fristende oppkjøpstilbud. Da myndighetene åpnet opp for fri etableringsrett 1. mars 2001, ga de samtidig startsignal for aktørene som hadde posisjonert seg. Kjededrift med konkurranse- og kapitalfokus var et faktum.

Gjennom å tillate blant annet vertikal integrasjon mellom grossist- og detaljistledd og salg av reseptfrie legemidler utenom apotek, har lille Norge i dag intet mindre enn en av Europas mest liberale apoteklovgivninge.

Hvordan har det egentlig gått i løpet av disse ti årene? På mange måter helt utmerket. Lovens intensjoner om større tilgjengelighet gjennom flere apotek og lengre åpnings-tider, må sies å være oppfylt. Statens utgifter til legemidler er redusert. Det er blitt profesjonell drift med kvalitetssystemer, og farmasøytene har langt mer kundekontakt.

Alt såre vel? Nei. Konkurransesituasjonen har skapt en barriere for farmasøytkontakt på tvers av kjedene. De farmasifaglige miljøene har blitt utvannet og redusert. «Ytringsfriheten» er blitt innskrenket på grunn av mektige eiere. Farmasøyter med cand.pharm.-grad/mastergrad har vanskelig for å finne interessante stillinger i dagens apotek, bortsett fra apotekerrollen. Kravet til inntjening er stadig større og presset på mersalg øker. Inntektene går i en jevn strøm ut av landet, rett i lommen på europeiske kjedeeiere.

Hva kan så apotekene gjøre for å utvikle farmasien som fag? Ett grep er å samarbeide kjedene imellom på konkurransenøytrale områder, et annet grep er å legge forholdene bedre til rette for uavhengig apotekforskning. Det vil profesjonen, bransjen og apotekkundene – det norske folk – tjene på.

(Publisert i NFT nr. 2/2011 side 5.)