«Mennesket er det eneste vesen som må oppdras», har den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) uttalt.

Fra det øyeblikk vi fødes inn i denne verden er vi avhengige av fostring. I våre første leveår er vi totalt prisgitt andre menneskers godhet. Det vil ikke være mulig å leve opp uten at noen tar vare på oss. Etter hvert er det læring som står i fokus – vi skal skoleres og kultiveres. Som unge voksne bør vi være i stand til å stå på egne bein. Men proses-sen stanser ikke her. Hele livet skal vi utvikle oss, omsette teorier i praksis. I alderdom-men er ringen sluttet. Igjen er vi avhengige av andres omsorgsevne og vilje til å gi oss livskvalitet med innhold.

Det er ikke kun foreldre og foresatte som befinner seg i oppdragerrollen. Vi er alle hverandres oppdragere. Alt etter hvilken situasjon eller sak det gjelder, kan vi benytte oss av råd og assistanse fra enten kjæresten, venner, kolleger, fagekspertise eller myndigheter. Kunnskap er til for å deles.

Farmasøyten er «programmert» til å rettlede legemiddelbrukere. Med sin viten om og innsikt i legemiddelspørsmål er hun en gedigen kunnskapsbank og bør konsulteres deretter. Her er farmasøyten rett og slett uovertruffen som læremester.

I temaartiklene i NFT denne gang beskrives i hovedsak data og statistikk om den norske befolkningens legemiddelbruk. Flere av artiklene bygger på informasjon hentet fra Reseptregisteret. Dette er viktig empiri som bør fange farmasøytens interesse. Kunnskapen er dessuten godt egnet i dannelsesarbeidet på vei mot det store målet: optimal legemiddelbehandling og -bruk.

(Publisert i NFT nr. 4/2011 side 5.)