Tekst: Anne Markestad, Leder i Norges Farmaceutiske Forening

Debatten Erik Pomp har reist i NFT om behov for forskning omkring for­skrivningsfeil og andre forhold knyttet til utvikling av apotekpraksis er viktig. Han reiser flere grunnleggende spørsmål om ­hvordan arbeidet organiseres i ­norske apotek. Vi skal alltid sette ­spørsmålstegn ved om etablerte rutiner fortsatt er ­hensiktmessige og vurdere om ny ­kunnskap og teknologi kan utnyttes bedre.

Status i dagens apotekbransje er at vi mangler kunnskap om kvaliteten i de ulike rutinene for ­reseptekspedisjon som praktiseres i norske apotek. Det er all grunn til å tro at kvaliteten i resept­ekspedi­sjonen har en sammenheng med måten man velger å organisere arbeidet på, men vi vet for lite om dette og vi trenger mer ­kunnskap. Målet må være en sikker ­reseptekspedisjon som ­av­dekker klinisk relevante legemiddel­relaterte problemer og pasientens behov for veiledning i ­riktig bruk av lege­midlene.

Gode elektroniske støttesystemer vil bidra til å øke kvaliteten i resept­ekspedisjonen, men vi må ikke glemme den ­individuelle faglige vurderingen av ­farmasøyt. Det er denne som skiller ­farmasøyten fra ekspedisjonsroboten.

«Gi apoteket ekspedisjonsrett og norsk farmasi vil få en ny vår», skriver Erik Pomp i nr. 5/2008 og henviser til Nederland. I Nederland er det ­apoteket som har ekspedisjonsretten og det er apotekeren som har ansvaret for kvaliteten i reseptekspedisjonen. ­Farma­søyten må ikke være involvert, men skal kontrollere resepten i etterhånd og er forpliktet til å kontakte pasienten ved behov. Farmasiforbundet vil gjerne at apotekteknikere skal ha rett til å re­ekspedere resepter på ­egen hånd. Reekspe­di­sjon av resepter er ikke en teknisk ­operasjon. Det kan ha skjedd mye etter ­forrige ekspedering som gjør at de faglige ­vurde­ringene av resepten endrer seg. Pasienten kan ha fått ­forskrevet andre legemidler, det kan oppstå nye uheldige interaksjoner og ­pasienten kan gi nye ­opplysninger som endrer bildet. Disse vurderingene er ikke apotekteknikere utdannet til å håndtere og skal derfor ikke yte denne formen for ­helsehjelp. Hvordan kan apotekteknikere med sin svært ­begrensede kunnskap om lege­midler oppfylle helsepersonellovens krav til faglig forsvarlig yrkesutøvelse?

I Europa har vi hatt ulike måter å løse farmasøytmangelen på. I Sverige, Norge og Finland løste man det med å opprette reseptarutdanningene for 50 år siden. Danmark og Nederland har valgt en annen vei ved å utdanne apotek­teknikere på et høyere nivå og gi ­apoteket ekspedisjonsretten. Er motivasjonen til Erik Pomp å løse farma­søytmangelen eller er det å lage en bedre ekspedisjonspraksis?
Jeg har vanskelig for å forstå at den norske modellen skal være til ­hinder for å lage en faglig god modell for ­reseptekspedisjon som ­ivaretar dagens krav til kvalitet og ­dokumentasjon. Potensialet for ­auto­mat­i­­serings­proses­sen må utnyttes slik at fokus til ­farmasøyten vil være på ­kom­mun­ikasjon med kunden og faglig vurderinger av forskrivningen og å avdekke klinisk relevante legemiddel­relaterte problemer.

Datasystemer kan kun være et ­­­hjelpe­middel; men det er farmasøyten som skal gjøre den individuelle ­vurderingen.Dette påpeker Tone Westergren og Hanne Stenberg-Nilsen fra RELIS Sør i sitt ­leserbrev «'Rødt ­flagg' – en ny ­­diag­nose?» i nr. 4/2008. Vi har behov for bedre data­systemer i apotek, vi har behov for å «journalføre» de vurderinger vi gjør i resept­ekspedisjonen og vi har behov for FEST, Legemiddelverkets prosjekt for­ for­skriver­støtte, som på en enkel måte vil gi oss tilgang til mer ­informasjon om ­legemiddelet som ­forskrives.

De som henter medisinene sine på apoteket har behov for å bli møtt med sikker ekspedisjonspraksis, kunnskapsbasert veiledning og individuelle råd fra farmasøyt tilpasset sine behov.

(Publisert i NFT nr. 6/2008 side 22.)