Tekst: Lars Erik Eng Eibak, stud.pharm., Farmasøytisk institutt, UiO

Forskrift om stønad til dekning av viktige legemidler og medisinsk forbruksmateriell ­ § 8 sier blant annet: «Medlemmet skal betale en egenandel på 36 prosent av resept­beløpet, men ikke mer enn 510 kroner per resept. Ved reitererte resepter skal det betales ny egenandel etter utlevering av et kvantum svarende til tre måneders forbruk.»

For tre måneders forbruk på én og samme resept, skal pasienten maksimalt betale en egenandel på 510 kroner. La oss rent hypo­tetisk tenke at en pasient kommer inn på apoteket for å hente medisinene sine, og betaler egenandelen på 510 kroner. Dosering på resepten angis med «brukes som avtalt med legen». Apotekansatte har da liten ­mulighet til å avgjøre hvilket kvantum som tilsvarer tre måneders forbruk. Hva når samme pasient kommer tilbake to og en halv måned senere og ønsker tilnærmet samme kvantum som ved forrige ekspedisjon, på samme egenandel? Bør det farmasøytiske skjønn anvendes, slik at folketrygdens ­ressurser kan forvaltes på en mer rasjonell måte når forbruket synes opplagt? Eller skal lovverket, som ikke gir tilgang til å begrense utlevering, følges slavisk slik at det potensielt er mulig å hente ut et forbruk for mer enn tre måneder på en og samme egenandel?

«Vi vet ikke hvor mye disse pasientene ­bruker, selv om man i noen tilfeller kan synes at mengdene ser urimelige ut, så finnes det ikke noen hjemmel til å begrense mengde­utleveringen i disse tilfellene.» Dette var ­svaret jeg fikk da jeg konfronterte Nav med problemstillingen. Med andre ord, så lenge uttaket skjer innen tre måneder etter betaling av egenandel og dosering angis med «brukes som avtalt med legen», skal apotekene blindt levere ut de mengder som pasienten selv ønsker.

Pasienter som bruker mye legemidler, som i dette tilfellet, vil som regel overstige ­grensen for frikort i løpet av inneværende år. Regningen vil til syvende og sist falle på ­folketrygden. Det jeg stiller spørsmål ved, er tankegangen bak et system hvor apotek­ansatte ikke gis mulighet til å utvise skjønn i tilfeller som dette. Er det slik våre økonom­iske ressurser bør forvaltes?

(Publisert i NFT nr. 10/2008 side 36.)