Tekst: Nina Osmundsen, farmasistudent, Senter for farmasi,
Universitetet i Bergen

Det er i utgangspunktet ingen grunn til at vi skal svare ja på dette spørsmålet. Men ­hvorfor er da Norge fremdeles på det stadiet England var for 10 år siden, med ­hensyn til hvordan vi benytter oss av farma­søyter og deres ­kunnskap? Det finnes flere studier som viser at farmasøyter avdekker flere ­legemiddelrelaterte problemer enn noen annen gruppe1, og at farmasøyter på ­sykehus bidrar til å bedre ­pasientens legemiddelbruk, adherence og kunnskap2.

Jeg har nå vært sju uker på University of East Anglia i Norwich og tatt del i farmasi­utdanningen her. Som en del av under­visningen har vi obligatoriske utplasseringer på et sykehus. Gjennom disse besøkene har jeg fått et inntrykk av hvor mye vi som ­farmasøyter har å bidra med på sykehuset. Dette har fått meg til å lure på hvorfor vi ikke har samme praksis i Norge. Hvorfor ­brukes ikke norske farmasøyter aktivt på de forskjellige avdelingene på syke­huset? Er vi fornøyde med å gjemme oss bak skranken på apoteket, og å snakke kun når vi blir snakket til? Vi ser stadig undersøkelser som viser at vi har noe å bidra med som kan hjelpe mange mennesker1,2. Faglig sett er det ingen grunn til at vi i Norge skal være mindre flinke enn farmasøytene i England. Å jobbe på sykehus er en ypperlig mulighet for oss til å få brukt kunnskapen vår, utfordre oss selv og ikke minst hjelpe mennesker. I tillegg til at dette er veldig interessant, mener jeg også at vi som helse­personell burde føle et visst ansvar. Vi bør bidra med det vi kan, når vi ser at det har så positive konsekvenser for ­pasientene.

Hvis vi ikke endrer holdning, vil vi ikke få utnyttet kompetansen vår fullt ut. Vi må tørre å stå frem med den kunnskapen vi ­sitter på, ta mer ansvar og være synlige. Vi er også helt avhengige av at vi har en forening i ryggen som kan, og er villig, til å fortelle ­verden hva vi som farmasøyter kan bidra med og hvilke konsekvenser dette kan få for samfunnet. Og her er jeg tilbake til utgangspunktet mitt; ja, engelske farmasøyter er ­flinkere enn oss, i alle fall på ett punkt. De er flinkere til å stå sammen og å jobbe for best mulig å utnytte den kunnskapen vi som ­farmasøyter har. De er ikke redde for å ta på seg det ansvaret som er nødvendig, og har klart å bli synlige og respekterte i det ­engelske samfunnet. Her har vi virkelig noe å lære! Vi har minst like godt faglig utgangspunkt i Norge, så hvorfor kan ikke vi også bruke kunnskapen vår utenfor apotek? På denne måten får vi brukt kunnskapen vår til å ­hjelpe pasienter, og ­samfunnet får full ­valuta for pengene de har investert i å ­utdanne ­farmasøyter.

1Phansalkar S, Hoffman JM, Nebeker JR, Hurdle JF. Pharmacists versus nonpharmacists in adverse drug event detection: a meta-analysis and systematic ­review. American journal of health-system ­pharmacy 2007 Apr 15;64(8):842–9.

2Kaboli PJ, Hoth AB, McClimon BJ, Schnipper JL. Clinical pharmacists and inpatient medical care: A ­systematic review. Archives of internal medicine 2006 May 8;166(9):955–64.

(Publisert i NFT nr. 11/2008 side 29.)