Leserbrev: Er engelske farmasøyter flinkere enn norske?
Tekst: Nina Osmundsen, farmasistudent, Senter for farmasi,
Universitetet i Bergen
Det er i utgangspunktet ingen grunn til at vi skal svare ja på dette spørsmålet. Men hvorfor er da Norge fremdeles på det stadiet England var for 10 år siden, med hensyn til hvordan vi benytter oss av farmasøyter og deres kunnskap? Det finnes flere studier som viser at farmasøyter avdekker flere legemiddelrelaterte problemer enn noen annen gruppe1, og at farmasøyter på sykehus bidrar til å bedre pasientens legemiddelbruk, adherence og kunnskap2.
Jeg har nå vært sju uker på University of East Anglia i Norwich og tatt del i farmasiutdanningen her. Som en del av undervisningen har vi obligatoriske utplasseringer på et sykehus. Gjennom disse besøkene har jeg fått et inntrykk av hvor mye vi som farmasøyter har å bidra med på sykehuset. Dette har fått meg til å lure på hvorfor vi ikke har samme praksis i Norge. Hvorfor brukes ikke norske farmasøyter aktivt på de forskjellige avdelingene på sykehuset? Er vi fornøyde med å gjemme oss bak skranken på apoteket, og å snakke kun når vi blir snakket til? Vi ser stadig undersøkelser som viser at vi har noe å bidra med som kan hjelpe mange mennesker1,2. Faglig sett er det ingen grunn til at vi i Norge skal være mindre flinke enn farmasøytene i England. Å jobbe på sykehus er en ypperlig mulighet for oss til å få brukt kunnskapen vår, utfordre oss selv og ikke minst hjelpe mennesker. I tillegg til at dette er veldig interessant, mener jeg også at vi som helsepersonell burde føle et visst ansvar. Vi bør bidra med det vi kan, når vi ser at det har så positive konsekvenser for pasientene.
Hvis vi ikke endrer holdning, vil vi ikke få utnyttet kompetansen vår fullt ut. Vi må tørre å stå frem med den kunnskapen vi sitter på, ta mer ansvar og være synlige. Vi er også helt avhengige av at vi har en forening i ryggen som kan, og er villig, til å fortelle verden hva vi som farmasøyter kan bidra med og hvilke konsekvenser dette kan få for samfunnet. Og her er jeg tilbake til utgangspunktet mitt; ja, engelske farmasøyter er flinkere enn oss, i alle fall på ett punkt. De er flinkere til å stå sammen og å jobbe for best mulig å utnytte den kunnskapen vi som farmasøyter har. De er ikke redde for å ta på seg det ansvaret som er nødvendig, og har klart å bli synlige og respekterte i det engelske samfunnet. Her har vi virkelig noe å lære! Vi har minst like godt faglig utgangspunkt i Norge, så hvorfor kan ikke vi også bruke kunnskapen vår utenfor apotek? På denne måten får vi brukt kunnskapen vår til å hjelpe pasienter, og samfunnet får full valuta for pengene de har investert i å utdanne farmasøyter.
1Phansalkar S, Hoffman JM, Nebeker JR, Hurdle JF. Pharmacists versus nonpharmacists in adverse drug event detection: a meta-analysis and systematic review. American journal of health-system pharmacy 2007 Apr 15;64(8):842–9.
2Kaboli PJ, Hoth AB, McClimon BJ, Schnipper JL. Clinical pharmacists and inpatient medical care: A systematic review. Archives of internal medicine 2006 May 8;166(9):955–64.
(Publisert i NFT nr. 11/2008 side 29.)