Leserbrev: En verden i endring, hvor går farmasistudenten?
Tekst: Kjerstin Havnes, farmasistudent, Farmasøytisk institutt,
Universitetet i Oslo
I Norsk Farmaceutisk Tidsskrift nr. 9/2008 tar NFF-leder Anne Markestad for seg farmasiens endringsprosess i sin leder «En verden i endring, hvor går farmasien?». Der poengterer hun at «helsetjenester i apotek» er et viktig skritt i farmasiens utvikling, samt at det kan være et viktig bidrag til å fremme helse. Apotekforeningen kom med en rapport som omhandlet helsetjenester i apotek i januar 2008, der mulige tjenester blir lagt frem. Legeforeningens president Torun Janbu sier i Tidsskrift for Den norske legeforening i september 2008, som en kommentar til denne rapporten, at veien å gå for farmasøyter ikke er å ha selvstendige helsetjenester i apotek, men at man bør legge til rette for et samarbeid mellom leger og farmasøyter.
Som student på 4. året på masterprogrammet i farmasi ved Universitetet i Oslo, har jeg fersk erfaring i hva dagens farmasifaglige utdanning dreier seg om. Grunnstudiet er tverrfaglig og omhandler mange fagområder. Disse er blant annet farmakologi, farmakognosi, galenisk, produksjon, analyse og samfunnsfarmasi. Felles for disse er at det er legemidler som står sentralt. Hele kjeden, fra oppdagelse av substans via produksjon og ekspedisjon til de når frem til bruker og inntas, skal man inneha kompetanse om. I dette ligger det også et krav om kompetanse på lovverk og retningslinjer. I løpet av praksisperioden skal man utøve det man hittil har lært samt å tilegne seg andre ferdigheter som er nødvendige for å kunne ekspedere legemidler. Det er i mine øyne ingen tvil om at mastere i farmasi innehar en unik kompetanse og at man har en lang og verdifull utdanning som kan brukes til å fremme helse i samfunnet.
Mitt ønske for profesjonen og min egen karriere er, som Markestad også sier, at man skal videreutvikle og fremme farmasøytenes kompetanse. Jeg ønsker i tillegg at farmasi som profesjon skal klargjøres både for farmasøytene selv, men også i samfunnet for øvrig. Vi trenger å finne vår plass. Mitt inntrykk gjennom de kommentarer jeg får som farmasistudent, satt litt på spissen, er at mange ser på farmasøyter som apotekansatte medisinselgere, styrt av profittjagende kjeder. Men også at man er «til å stole på». Farmasøytene er dessverre lite synlige annet enn på apotek, og selv der er man ikke alltid bevisst sin rolle. Dette synes jeg er problematisk.
Vi ser imidlertid at farmasøyter i sykehus, som jobber klinisk, gjør et viktig nybrottsarbeid der de samarbeider med leger og annet helsepersonell og vinner innpass på nye områder. De setter en viktig standard for profesjonen. Mange av disse har imidlertid videreutdanning i klinisk farmasi fra andre land. Det er særs viktig at det planlagte masterstudiet i klinisk farmasi ved UiO kommer i gang for å kunne videreutvikle farmasøyters kompetanse, og dermed ha et bredere nedslagsfelt for farmasøytene i Norge. Farmasøyter gjør selvfølgelig også en viktig jobb på andre områder. Jeg håper at Norges Farmaceutiske Forening (NFF) er en forening som ønsker å fremme farmasøyters egenart og særegne kompetanse ved å vektlegge denne.
Apotekforeningen ønsker tydeligvis å gå i en annen retning. Med NFFs leder Anne Markestads velsignelse, ønsker man å bevege deler av farmasøytprofesjonen over i det legene ser på som sitt revir, åscreene og å foreta målinger som et supplerende lavterskeltilbud i helsetrappen. Astmaveiledning, legemiddelgjennomganger, folat i forbindelse med graviditet, apotekets tjenester til personer i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), diabetesveiledning, kolesterolmåling og røykesluttveiledning er områder som er fokusert på. Apotekforeningens utvalg mener at disse er en del av «kjerneområdene» i farmasien. Det er uklart for meg hvordan disse helsetjenestene har blitt farmasiens «kjerneområder».
Dette blir det trøbbel av. Legeforeningen ser på dette som uheldig. Det kommer ikke klart frem om de ser det som uheldig at farmasøyters virksomhet skal komme inn på deres domene, eller om det er bekymring for at tjenestene ikke skal være faglig forsvarlige nok og dermed gå utover pasientene som gjør at de er motvillige.
Apotekforeningens utvalg skisserer mange problemområder og også kriterier som bør være oppfylt før man igangsetter en slik tjeneste. Det innebærer blant annet at man mellom alle apotek må ha bransjestandarder som skal følges, samt at man sørger for at nødvendig kompetanse innehas før man kan innføre slike helsetjenester. Dette må på plass før man kan søke om offentlig dekning av tjenesten. Flere apotek har imidlertid innført ulike helsetjenester, som er mistenkelig like de ovenfor nevnte, som en del av sin merkevarebygging, med den forskjellen at det er kunden selv som betaler. Jeg lurer på om Apotekforeningen ikke ser på dette som problematisk?
Jeg synes det er prisverdig at man tenker utradisjonelt og er villig til å utfordre tradisjoner. Norges Farmaceutiske Forening burde være kritisk og evaluerende i denne prosessen. Man kan heller ikke la seg styre av andre profesjoner, men det er essensielt å ha gode samarbeidsforhold med spesielt legeprofesjonen, samt myndighetene. Og det er en selvfølge at kompetansen må være til stede før utøvelsen. Jeg er imidlertid redd for at kompetansehevingen for å kunne innføre et slikt prosjekt ikke er lett å gjennomføre. Kan man da se på farmasistudiet som helhet og bygge inn slike ferdigheter i studiet? For, som vi har blitt fortalt gjentatte ganger på studiet, flesteparten av studentene kommer til å «ende opp» i apotek. Derfor kan det være ønskelig å indoktrinere flere av disse ferdigheter i grunnstudiet. Masterstudiet i farmasi ved Universitetet i Oslo har vært gjennom mange endringer siden kvalitetsreformen, og det virker ikke som om endringene vil stanse med det første.
Jeg etterlyser en klar plan for hvordan denne kompetansehevingen skal foregå og jeg håper at denne er på plass i god tid før et eventuelt produkt tilbys det offentlige. Jeg etterlyser også en strategi for å sikre at de helsetjenester som allerede tilbys i apotek faktisk har en akseptabel standard. I dag synes det som mer tilfeldig om kompetansen er god nok til å tilby slike tjenester. Dersom man setter i gang med helsetjenester i apotek uten den nødvendige kompetansen, så vil man undergrave sin profesjon, samt at kunder/pasienter vil mistenke at det er profittanken som står sentralt og ikke helsehjelp.
Jeg venter i spenning.
(Publisert i NFT nr. 11/2008 side 30.)