Werner Frøynes, cand.pharm.

Apoteker Erik Pomp har i flere utgaver av NFT i 2008 argumentert for en oppmykning av ekspedisjonsretten i retning av den nederlandske modellen. Denne modellen innebærer etter hva jeg har skjønt at det tekniske personalet i apo­teket har anledning til å ekspedere legemidler etter resept uten at farmasøyten kontrollerer ekspedisjonen før utlevering, forutsatt at datasystemet ikke indikerer at det foreligger grunnlag for intervensjon. Farmasøyten foretar i ­stedet en etter­kontroll ved dagens slutt.

Pomp problematiserer også for­skjellene i grunnkompetansen til farma­søytene. FIP-WHO-dokumentet om Good Pharmacy Practice forlanger visstnok at forskrivninger vurderes av en pharmacist, tilsvarende en provisor­farmasøyt. Ikke overraskende forbigås dette i stillhet av NFF.

Jeg har ikke registrert at en eneste apotekarbeidende farmasøyt har flagget synspunkter i denne saken. Lederen for NFF gir til kjenne at hun er imot den foreslåtte endring. Det er ikke særlig overraskende. Det er mange år siden jeg var medlem i foreningen, men slik jeg fra utsiden ser foreningen står den ikke akkurat på barrikadene og kjemper for en faglig utvikling. Jeg har i det hele tatt ikke registrert noen særlig aktivitet i NFF foruten i spørsmål om lønns- og arbeidsavtaler. Foreningen har nettopp feiret sin 150-årige historie, sikkert uten mange kritiske røster. Kjenner det ­norske folk til NFF? Utvilsomt ikke. Men mange kjenner heismontørenes og ­flygeledernes talsmenn.

Siden undertegnede startet sin farma­søytiske løpebane på Blindern i 1987 har jeg undret meg over den farma­søytiske etat. Farmasøyter og apotekere synes for meg å være en yrkesgruppe som i særdeleshet kjennetegnes av ­myndighetslojalitet og bunnløs underkastelse av lov og forskrift. Prosedyrer og rutiner i apotekene har alltid vært lagt opp pietetisk korrekt, og farma­søytene stiller sjelden spørsmål om ­hvorvidt disse reglene og rutinene er hensiktsmessige eller burde vært ­gjen­stand for korrek­sjoner. Det er fristende å si at hele etaten lider av kollektiv «snill pike-syndrom».

Da jeg var i praksis på apotek, var det en selvsagt ting å ringe legen og gjerne sitte lenge og vente på denne for å få det etterlengtede «ja» til å skifte fra Apocillin til Weifapenin. En lege sa en gang til meg at farmasøytene kjenne­tegnes ved å være opptatt av det som er bak komma, mens legene er opptatt av det som er foran komma. Og legene skyter gjerne fra hofta. Hva gjør farma­søytene? Har man noen gang løsnet et skudd? Burde ikke NFF og farmasøyter for mange år siden stått på barrikadene og kjempet for farmasøytens plass i ­helsevesenet? Eller protestert på den endeløse rekken av avanse- og pris­reduksjoner som gjør at apotekene ikke tjener penger på sin kjernevirksomhet. Noe som i neste omgang fører til lav bemanning og ­derved at farmasøytene ikke får gjort den jobben de burde gjøre på apo­tekene. Eller man kunne pro­testert mot stadig nye refusjonsregler og annet byråkratisk dill fra Nav, som ­stjeler ressurser fra apotekene.

Heller ikke utdanningsinstitusjonene, med FI i spissen, bør gå klar av denne kritikken. Hva har de gjort for å over­bevise byråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet, Helsetilsynet og Lege­middelverket om at farmasøytens ­kompetanse ikke utnyttes godt nok i dagens norske helsevesen - både i ­apotek og påsykehus?

Norsk apotekvesen anno 2001 ble i løpet av få år solgt til utenlandske ­apotekkjeder, og farmasøytene i kjede­apotekene er tydeligvis for opptatte med andre ting (mersalg - 10 kr ekstra per kunde) enn å ha synspunkter på det Erik Pomp tar opp. Dette til tross for at temaet handler om hvordan farmasøytene faktisk bruker tiden sin på jobb. Hvor mange farmasøyter kaster hver dag bort tiden sin på å sette signaturen på hver eneste pakning som blir ekspedert? Hvor mange cand.pharm.er mener at de etter å ha jobbet i dagens apotek­system i la oss si ti år, fortsatt er ­kompetente til å redegjøre for meka­nismer og relevans av en interaksjon som datasystemet ­flagger?

Før jeg igjen begynte å jobbe i ­apotek for ett år siden jobbet jeg fire år i RELIS. Utredning av legemiddelrela­terte spørsmål i et tverrfaglig miljø med leger og farmasøyter var den daglige oppgaven. Til tross for dette kan jeg skrive under på at det ikke er lett å omsette det man burde kunne noe om, til matnyttige ­vurderinger i det øye­blikket kunden står foran deg med en lang «blåresept» med mange ordina­sjoner. Vi trenger data­systemer som gir oss en vekker når vi er sløve, og vi trenger tid og ressurser til å vedlike­holde og styrke kunnskapene slik at vi kan håndtere den faglige utford­ringen. Og det hadde jo vært kjekt om vi fikk støtte fra legene i at de faktisk ønsker at vi skal gjøre denne jobben.

At det utleveres rett legemiddel i rett dose nøyaktig som angitt på resepten, tar dyktige teknikere og et godt data­program seg av. For de som ønsker å gå grundig inn i problematikken finnes det mer enn nok av utfordringer i kunde­historikken ved det enkelte apotek.

Tallenes tale er klare. Veldig mange legges inn på norske sykehus på grunn av bruk av legemidler; det være seg ­feildoseringer, interaksjoner eller andre forhold. Og hvem har utlevert lege­midlene til disse pasientene?

(Publisert i NFT, nr. 1/2009 side 28.)