Trond Methi, cand.pharm., PhD, apoteker, Afghanistan

Farmasøyter er en særegen yrkesgruppe. Når man diskuterer med dem, gjerne etter noen bayere, er det gjerne to saker som ofte ­kommer opp: A) Klinisk farmasi: Hvorfor blir ikke farmasøytenes ekspertkompetanse innen legemidler utnyttet bedre innen ­helsevesenet? (gjerne iblandet indignasjon over legers antagonisme, og eget ønske om å bidra mer aktivt i den farmakoterapeutiske beslutningsprosessen (og helst på et litt ­tidligere stadium enn apoteket hvor det meste allerede er utspilt)) og B) Forholdet mellom høyskoleutdannede reseptar­farma­søyter (bachelorstudium i farmasi), og universitetsutdannede provisorfarmasøyter (master­studium i farmasi): Er dette et profesjonelt samspill som gir gunstige synergi­effekter, eller et klamt ekteskap hvor man tråkker hverandre på føttene og frykter for egen yrkesberettigelse?

Et viktig spørsmål er om det fremdeles er nødvendig og fornuftig å opprettholde to separate utdanninger som begge gir auto­risasjon som farmasøyt, eller om det er mer rasjonelt å satse alle ressursene på et av utdannelsesforløpene for dermed å bedre rammevilkårene for dette. Hvis man skal satse videre på kun ett utdannelsesforløp, er det ikke gitt hvilken pott man skal legge pengene i. Sett i et historisk perspektiv, hvor et av apotekets primæroppgaver var produksjon, fremstilling og magistrell tilberedning av legemidler, er det lett å forsvare nød­vendigheten av en langvarig akademisk utdannelse for kvalitetssikring av arbeidet. I dagens normalapotek har dette unike ­farmasøytiske håndarbeidet forsvunnet, dog til «fordel» for en mer kompleks farmakologi som krever høyere kompetanse. Likevel er realitetene at arbeidsoppgaven på apoteket primært består av kontroll av resepter. Hvorvidt det er nødvendig med en femårig utdannelse for denne jobben, er et spørsmål som bør drøftes.

Er apotekjobbing egentlig noe annet enn avansert lagerarbeid hvor den akademiske yrkeskompetansen har blitt en anakronisme, eller bidrar man aktivt og ­positivt i behandling av pasienter? Dette spørsmålet avgjøres av kvaliteten på det arbeidet farmasøytene tilbyr i apoteket. De fleste reseptekspedi­sjoner er forholdsvis uproblematiske, hvilket tilsier at en relativt kort utdannelse er tilstrekkelig for jobben. Et kritisk mindretall av ekspedisjonene er ­likevel mer kompliserte, hvilket kan underbygge behovet for en full akademisk ­bakgrunn. Dette spørsmålet handler ikke bare om rasjonell legemiddelbruk og for­svarlig legemiddelhåndtering, men også om samfunnsøkonomi. Kan provisorfarma­søytene påberope seg en signifikant fordel i et bredere perspektiv, hvor kostnadene ved en lengre utdannelse skal oppveies av den effekten man får ut av den økte ­kompe­tansen?

Reseptarstudiet er en nedskalert utgave av farmasistudiet, med noen færre studiepoeng innen enkelte fagområder, og uten en ­forskningsbasert hovedfagsoppgave. Hoved­poenget med opprettholdelsen av reseptarstudiet er å tilføre ekstra arbeidskapasitet til apotekbransjen. På tross av autorisasjonen som farmasøyt kan reseptarer dog ikke bli apotekere – eller driftskonsesjonærer som det heter nå til dags (hvorfor ikke bruke en gammel og respektert yrkestittel mer aktivt i bransjen?). Fremdeles er det altså slik at det overordnede faglige ansvaret på apoteket hviler hos apotekeren, som er provisor­farmasøyt. Det er rimelig å tolke dette dit hen at reseptarene har selvstendig ekspe­disjonsrett, men kun under forutsetningen av atarbeidet kvalitetssikres indirekte av apotekeren. Hvis en slik tolkning er feilaktig ser jeg lite i veien for at reseptarer også kan bli apotekere, og det er i realiteten mange reseptarer som har både de personlige ­kvalifikasjonene, erfaringen og den tilstrekkelige faglige dyktighet til å ta på seg dette ansvaret. I et slikt scenario er det ikke ­reseptarene som må vurdere berettigelsen av sin profesjon, men provisorfarmasøytene. Sett i lys av dette er det ikke rart at de ­akademiske kandidatene ønsker å pløye seg ny mark som kliniske farmasøyter, men her må man rendyrke og raffinere den ­kompetansen man ønsker å tilby, og trekke opp klare skillelinjer mellom arbeids­oppgavene i et tverrfaglig team. Begrepet tilsynsfarmasi fører tankene over på en ­kontroll- og konsitusjonskomité, og kan med fordel revurderes hvis man ønsker å bidra mer konstruktivt i en klinisk setting. Akkurat som i apotekerbransjen bør fokuset være pasientens farmakologiske behandling, og ikke korrekturlesing preget av funksjonærsyke.

Nettopp spørsmålet om hvorvidt reseptarer skal kunne bli apotekere kommer opp fra tid til annen blant bekymrede provisor­farmasøyter som frykter for sin odelsrett. Det spørs om dette i det hele tatt er en ­aktuell og realistisk problemstilling, men det kunne vært interessant med en drøfting om temaet fra NFFs side hvor fagforeningens prinsipielle holdning fremkommer. Per­sonlig stiller jeg nok i den motsatte leiren, og mener autorisasjonen som farmasøyt bør heves opp på masternivå. Dette vil gjøre at man oppfyller standarden for Good Pharmacy Practice i internasjonal sammenheng, og tydeliggjør profesjonens rolle over pasienter og yrkesutøvere i helsevesenet for øvrig. Når dette er sagt er jeg ikke sikker på om den faglige og økonomiske synergien ved å ha både provisor- og reseptarfarma­søyter i apoteket er så ueffen, men i den ­kliniske dialogen med leger er ofte den ­akademiske grunnkompetansen nødvendig for å bli tatt på alvor. Ser man på apoteket isolert sett er nok realiteten at en del reseptekspedisjoner er rutinemessig etterkontroll av legenes forskrivning, men behovet for en dypere forståelse av farmakologi er økende i takt med at stadig mer komplekse mole­kylære årsakssammenhenger kartlegges, og at flere legemidler dermed introduseres. Dette synet er ikke ment som en nedvurdering av reseptarenes arbeidsinnsats, men som en prinsipiell grunnholdning til at behovet for akademisk spesialkompetanse øker i en mer komplisert farmakotera­peutisk hverdag.

(Publisert i NFT nr. 5/2009 side 23.)