Spontanrapportering av bivirkninger: En viktig brikke i et stort puslespill
De største styrkene til spontanrapporteringssystemet er at det er billig i drift, at det dekker alle legemidler på markedet og at det dekker hele livslengden til legemidlene.
Tekst: Olav Spigset, leder i Bivirkningsnemnda
Spontanrapporterting som et system for å kartlegge legemiddelbivirkninger så dagens lys på 1960-tallet. Dette skjedde i kjølvannet av thalidomid-skandalen, der det på verdensbasis var mer enn 10.000 barn som fikk misdannelser i armer og ben etter at mødrene hadde brukt thalidomid som et søvninduserende og kvalmestillende middel under graviditeten. Norge har hatt et spontanrapporteringssystem for legemiddelbivirkninger siden 1971. Med årene har systemet blitt utvidet både i forhold til hva som skal rapporteres (dødsfall m.v.), hva som kan rapporteres (bivirkninger på naturmidler etc.) og hvem som kan rapportere (farmasøyter er fra 2005 blitt oppfordret til å rapportere, egenrapportering fra pasienter er i ferd med å bli etablert).
Poenget med å ha et spontanrapporteringssystem er å oppdage bivirkninger som er så sjeldne at andre metoder ikke kan brukes. Siden det i regelen bare er noen få tusen pasienter som har vært inkludert i kliniske studier før et legemiddel kommer på markedet, er det ikke mulig å identifisere bivirkninger som forekommer noe særlig sjeldnere enn 1:100 – 1:1000 ut fra denne typen studier. I tillegg er pasienter som er i risikosonen for å få bivirkninger (gamle, syke, de som bruker andre legemidler, rusmisbrukere o.a.), gjerne ekskludert fra kliniske utprøvninger. Forsøkene går dessuten over så kort tid at det ikke vil være mulig å oppdage langtidsbivirkninger. Derfor er et spontanrapporteringssystem et uvurderlig supplement til kliniske studier og andre systematiske studier av legemiddelsikkerhet. I tillegg kan systemet brukes for å overvåke mer vanlige, alvorlige bivirkninger.
De største styrkene til spontanrapporteringssystemet er at det er billig i drift, at det dekker alle legemidler på markedet og at det dekker hele livslengden til legemidlene. I tillegg dekker det alle pasienter som behandles med et legemiddel, også de som tilhører ulike risikogrupper for å få bivirkninger. Den viktigste svakheten med systemet er at det er en ukjent og til dels betydelig grad av underrapportering. Dermed kan ikke systemet si noe om hvor ofte en bivirkning forekommer sett i forhold til den totale bruken av et legemiddel, og heller ikke brukes for å sammenlikne ulike legemidler med tanke på bivirkningsforekomst.
Internasjonalt finnes det en rekke eksempler på at data generert via spontanrapportering har ført til tilbaketrekking av legemidler eller til innføring av nye forsiktighetsregler og kontraindikasjoner. Noen slike eksempler er cisaprid og hjertearytmier, cerivastatin og rabdomyolyse, enalapril og angioødem, olanzapin og hyperglykemi/diabetes, fluorkinoloner og akillesseneruptur, alendronat og spiserørsskader, bupropion og kramper, samt isotretinoin og psykiske bivirkninger. Dette viser at systemet virker!
Selv om Norge er et lite land i verden, er også norske rapporter verdifulle. For det første overføres alle norske rapporter til den internasjonale WHO-databasen for bivirkninger i Uppsala, dit mer enn 90 andre land også rapporterer. Dette fører til at det blir lettere å oppdage uventede, sjeldne bivirkninger. Både den norske databasen og WHO-databasen danner nå et grunnlag for systematisk statistisk bearbeiding for å identifisere legemiddel/symptom-kombinasjoner som er vanligere enn det man ville forvente bare ut fra tilfeldigheter. Dette har bidratt til å heve nytteverdien av databasene ytterligere.
For det andre bidrar systemet med rapportering til deRegionale legemiddelinformasjonssentrene (RELIS) til at kvaliteten på norske rapporter er høy, siden RELIS raskt kan kontakte melder og be om ytterligere informasjon. Man kan dermed få mer informasjon ut av hver enkelt rapport enn man klarer i mange andre land. I tillegg er RELIS viktig for å skape nærhet mellom rapportør og mottaker, noe som bidrar til en lavere terskel for å sende inn en bivirkningsrapport – det oppleves vanligvis lettere å rapportere til en kollega på det lokale RELIS enn til en sentral myndighet.
Farmasøyter har en særlig rolle når det gjelder å rapportere mistenkte bivirkninger på reseptfrie midler og naturpreparater. Personer som opplever ugunstige effekter av slike midler oppsøker gjerne ikke lege, og uten farmasøytrapportering er det derfor fare for at bivirkninger på disse midlene ikke blir kjent i samme grad som på reseptpliktige midler. Det er viktig å minne om at man absolutt ikke trenger å være sikker på at det er en sammenheng mellom bruk av et preparat og et symptom for å rapportere. Satt på spissen kan man si at jo mer søkt sammenhengen ser ut til å være, jo viktigere er det å rapportere, for jo større er sjansen for at dette er noe som ingen andre har tenkt på før og som det derfor er viktig å fange opp.
Konklusjonen blir derfor: Rapporter – og gjør det på mistanke!
(Publisert i NFT nr. 11/2009 side 17.)