Filmanmeldelse: «Dødsårsak: Ukjent»

Et tilsynelatende tilfeldig dødsfall på et sykehus i Tromsø er utgangs­punktet for dokumentarfilmen Dødsårsak: Ukjent. Anniken Hoel forstår ikke hvorfor søsteren har dødd, bare 35 år gammel. Hun filmer tingene som står igjen. En ubevisst handling, sier hun. Det neste hun gjør, er å undersøke hvilken behandling søsteren fikk. Søsteren brukte flere ulike legemidler, mot schizofreni. Zyprexadosen er satt opp, til 20 mg daglig. I pakningsvedlegget er ­plutselig, uforklarlig død nevnt som bivirkning. Men psykiateren sier at han ikke kjenner til denne bivirkningen. Hvordan er det mulig, at ­psykiateren ikke vet om en så alvorlig konsekvens av antipsykotika? 

Spørsmålet setter i gang et gravearbeid som varer i 11 år. En annen person har dødd plutselig, på samme sykehus, bare noen uker før søsteren. Hoel finner mange, mange flere. Hun finner ut at dødsfall har vært en kjent bivirkning av antipsykotika i mange år, men at de få dødsfallene som er rapportert, bare er toppen av isfjellet. ­Farmasøyt ­Kirsten Myhr fra RELIS sier i filmen at bare 5 prosent av hendelser som dette blir ­rapportert, og hun anslår at det reelle tallet er over 2000 dødsfall i Norge siden 80-tallet. Hoel ­graver i systemet for utvikling og regulering av legemidler, og er sterkt kritisk til det hun oppdager. Hun kontakter legemiddelfirma i USA, Food and Drug Administration (FDA) og European Medicines Agency (EMA), uten å lykkes i å stille dem til ansvar. Hun møter familier som har mistet ellers friske, unge mennesker. Hun finner informanter fra ­innsiden som kritiserer systemet, og hun ­finner folk som trekker seg fra intervjuet i siste liten. Hun får trusler. 

En scene som gjør meg kvalm, er når en lege leser fra en barnebok om bipolar lidelse, der helt normale følelser hos barn helt tydelig sykeliggjøres, medikamentell behandling presenteres som en god ­løsning, og der muligheten for at du kanskje aldri kan bli frisk stadfestes. 

Filmen er for kort til å gå til bunns i en så omfattende problemstilling. Legemiddel­myndighetenes nytte-risikovurdering av lege­midler beskrives for fort og enkelt. Dette temaet kunne fått en egen ­dokumentar, for implikasjonene av sånne regne­stykker er uoverskuelige. Allikevel er makt­kritikk av den kaliberen Hoel presenterer ­nødvendig, og den bør ikke feies under teppet. ­Spørsmålene hun stiller er relevante. Kan vi stole på ­legemiddelforskningen, ­legemiddelindustrien, legemiddelmyndig­hetene, legene? Er syst­emet godt nok? Har vi ­kontroll på lege­middelbruken? I ­psykiatrien? I andre deler av helse­vesenet? ­Oppfølging av legemiddelbruk har lenge vært en ­forsømt oppgave i det norske helsevesenet, og konsekvensene for pasienter og pårørende kan være helt forferdelige. At helse- og omsorgsminister Bent Høie har stilt krav om at alle helseforetak skal tilby medikamentfri psykiatrisk behandling, er et tegn på at ­problemene blir tatt på alvor, og at det finnes rom for endringer. 

Et meget sterkt berørt publikum på førpremieren takket Hoel for at de hadde fått et verktøy i en kamp de lenge hadde slitt med. De vil bruke filmen i møte med både politikere og helsepersonell. Anniken Hoel har forhåpentligvis lyktes med å skape en felles ramme for en debatt som kan bidra til en bedre og riktigere legemiddelbruk. 

(Publisert i NFT nr. 4/2017 side 21)