Espen Skarstein Kolberg, cand.pharm.,
tjenesteavdelingen, Sykehusapoteket Oslo

Det knytter seg sterke følelser til temaet, og polemikken har til tider preg av en religionsdebatt hvor spesielt en av ­partene føler seg krenket når deres ståsted – eller livssyn, om man vil – blir utsatt for kritikk. Dette til tross for at alternativ­bransjen selv har tatt i bruk ­vitenskapelig terminologi for å forklare sin tilnærming til sykdom og behandling, og dermed implisitt burde omfavne grundig ­analyse og etterprøving av resultater. På den ene siden ønsker man å hevde forankring innen naturvitenskapen, mens man på den andre beveger seg i et metafysisk ­landskap hvor vitenskapelig metode som regel kommer til kort.

Men hva skyldes egentlig denne lett schizofrene omgangen med vitenskap i alternativbransjen? Og hvorfor er frontene så steile mellom den såkalte «skole­medisinen» og «naturmedisinen»? Er noe av kritikken som rettes mot «skole­medisinen» faktisk legitim, og er det slik at alternative behandlingsformer, til tross for at de feiler i dobbelblindede forsøk, likevel har noe for seg?

For å undersøke disse problemstillingene bør man ta utgangspunkt i to ­disipliner en vanligvis ikke beskjeftiger seg mye med innenfor medisin, nemlig ­religionsvitenskap og språkfilosofi. For er det ikke slik at mye av vår verdens­anskuelse reflekteres i ­språket vi bruker? Og er det ikke slik at vår subjektive følelse av ve og vel også henger sammen med vår verdensanskuelse, og konteksten vi setter vår egen lidelse i? Kan konvensjonell medisin gi oss denne konteksten? Og kan alternativ medisin fritt shoppe i ­språket som vanligvis har vært reservert naturvitenskap?

Konflikten mellom «skolemedisin» og «naturmedisin» må ses i lys av religionsdebatten som har rast siden opplysningstiden; en konflikt hvor det er skapt et ­motsetningsforhold mellom vitenskap på den ene siden, og religion på den andre. En debatt hvor ­vitenskap og vitenskapelig metode har erobret stadig mer ­terri­torium, og hvor vitenskapen plasseres som et naturlig sluttsteg i en lang evolusjonskjede hvor religion kun har vært et tidlig, ­ikke-­fullkomment utviklingstrinn. Denne ­opp­fatningen ble blant annet hevdet av den skotske antropologen James George Frazer, som mente at all religion egentlig er spede forsøk på vitenskap med den hensikt å manipulere og endre verden til menneskets fordel. Her tar en altså utgangspunkt i at man kjenner intensjonen bak en religiøs handling, og at den alltid er, på sett og vis, rasjonell.

Og selv om Frazers teorier i dag er modifisert – og delvis ­forkastet – innen religionsvitenskap, kan en finne igjen mange av hans holdninger hos eksponentene for naturvitenskap. Religion oppfattes som irrasjonell overtro, dog med en rasjonell hensikt som underliggende ­drivkraft, mens vitenskapen er det eneste som kan lyse opp i vårt ellers mørke ­univers. Med dette følger det at menne­sket og alt menneskelig kan reduseres til rent biologiske prosesser, og dermed også at religion og ritualer er anakronistisk ­vrakgods i en moderne verden. Sjelen hører ingensteds hjemme i dette mekanistiske synet, eller som André Bjerke så ­treffende sa det, fritt etter hukommelsen, «medisineren tror ikke på sjelen fordi han ikke har sett den».

I den vestlige verden har organisert religion mistet sin posisjon, noe som ­gjenspeiles i glisne kirkerom under søndagsguds­tjenestene og den stadig minskende andelen i befolkningen som ser på seg selv somreligiøse. Men det ­åndelige behovet, behovet for å finne mening og kontekst i verden er der stadig. Likevel, kravspesifikasjonen til det ­gud­dommelige og det åndelige har ­endret seg; vi er vant til å leve i en verden hvor våre behov ­tilfredsstilles umiddelbart og lidelse reduseres til det minimale. Samtidig har vi blitt oppfostret, direkte eller indirekte, i en sekulær tradisjon hvor nettopp Frazers syn på religion som ­primitivt og gammeldags er gjennom­gående. Og det er i dette «post-­religiøse» vakuumet at den alternative medisinen finner sin plass, som meningsbærende i en ellers kald og meningsløs mekanistisk verden. Den oppfyller både ønsket om noe «større enn en selv», samtidig som det lover umiddelbar effekt.

Hva så med kritikken mot alternativ­bransjen, er denne uberet­tiget sett fra en religionsforskers ståsted? Profittering på syke mennesker på leting etter håp er ­selvfølgelig helt uakseptabelt, men dette er også bare deler av bildet. Når en person oppsøker en healer, er det ikke også et uttrykk for et ønske om å finne noe mer enn bare lindring for sine lidelser? Ligger det ikke også i dette en lengsel etter å tre inn i en verden hvor det finnes mer enn materie og biologi? Mennesket søker mot mening, og hvis ­mennesket ikke finner mening i den etablerte verdensanskuelsen, må det finne det andre plasser. Slik sett kan den økende opp­slutningen rundt alternative behandlingsformer ses på som et utslag av «The empire strikes back», et motangrep på ­vitenskapen som har trådd over sine grenser og beveget seg inn i religionens territorium.

Men hvorfor ønsker eksponentene for alternativ behandling å presentere seg som en naturlig forlengelse av skole­medisinen når en samtidig ønsker å stå frem som en motpol mot en tilsyne­latende kald og kynisk legevitenskap? Hvorfor denne hangen til å ta i bruk begreper fra naturvitenskapen når så mye også ­handler om «troen alene»? Her kommer språkfilosofen Ludwig Wittgenstein oss til unnsetning.

Ifølge Wittgenstein bruker vi språket for å kommunisere like mye med oss selv, som med andre. Vi bruker språket for å ­konkretisere vår egen indre tilstand og ­tilegne den en mening som gir resonans innenfor det kulturelle systemet vi befinner oss i. På denne måten er ikke språket bare et verktøy for å karakterisere rene fakta i verden rundt oss, men også et uttrykk for vårt indre – sjelelige om man vil – vesen. Våre ord er en direkte forlengelse av vårt subjekt. Dette vil også si at vårt indre jeg skapes i interaksjon med andre snakkende vesen, fra hvor vi lærer å sette språklige merkelapper på objekter, følelser og så videre.

I et samfunn hvor vitenskap og teknologi så å si har en seman­tisk forkjørsrett når det gjelder å beskrive verden, er det ­derfor ikke rart at en innenfor en semi-religiøs medisinsk kontekst finner igjen mange av de samme termene som også de harde vitenskaper benytter. Det er disse som resonnerer best med vår egen ­selvforståelse, selv om de her er tatt helt ut av sin sammenheng. For det moderne mennesket virker det lettere å forholde seg til manipulering av energinivåer, til vann med hukommelse og kvantemedisinske apparater enn til åndemaning og ­sjamanistiske ritualer. Dette til tross for at vi egentlig befinner oss innenfor det samme metafysiskeuniverset.

Men hvordan skal en da konkludere med hensyn til alternativbransjen? En ting er i hvert fall sikkert, den oppfyller et ­stadig ­tilstedeværende åndelig behov for det moderne mennesket, et behov som skolemedisin, eller annen naturvitenskap, vanskelig kan fylle. Om dette er en fullgod erstatning for organisert religion når det gjelder eksistensiell mening er en annen sak. Hovedpoenget må være at bruken av alternativ medisin kanskje ikke handler så mye om den spesifikke kliniske effekten brukerne oppnår, men mer det meningsbærende i å få omgi seg med mystikk i en gjennomsekularisert hverdag. Forutsetn­ingen om at det alltid ligger en rasjonell intensjon, altså et ønske om et helt konkret resultat bak et besøk hos healer eller andre alternativ­terapeuter bør modifiseres. En trenger ikke med dette hengi seg til læresetningen om at «det er mer mellom himmel og jord», en kan heller slå fast at et menneske rommer mer enn strikt ­karakteriserbare logiske impulser.

Alternativ medisin må utfordres på sin omgang med vitenskapelig terminologi. Alle forsøk på kynisk markedsføring ­overfor ­alvorlig syke mennesker må slås hardt ned på. En må likevel ­anerkjenne at denne type terapeutisk tilnærming kan gi mer enn fysisk målbare resultater, nemlig et koherent verdensbilde for det indre mennesket. Dette er noe alternativbransjen selv bør fokusere på; heller bygge på det åndelige i stedet for satse på det ­naturvitenskapelige. «Skolemedisinen» på sin side bør fokusere på at de representerer en disiplin som ikke står i noe mot­setningsforhold til menneskets religiøse behov. Selv anbefaler undertegnede en ukes retrett i fransiskanerkloster fremfor healing til 1200 kroner, skulle en ­eksistensiell krise oppstå.

(Publisert i NFT nr. 12/2012 side 36–37.)