Veterinærlegemidler
Faglig kommentar
I mange år var planen min å bli veterinær. Arbeidsuken på veterinærkontor i 8. klasse var opplevelsesrik. Jeg var med på haleamputasjon på katt, avhorning av kalver, vaksinering av sauer, katter og hunder, mange kastreringer av katter og så utallige infeksjoner i ører og sår. Jeg utviklet stor respekt for arbeidet dyr-legene gjør: de må være generalister i bred forstand, ha kirurgiske ferdigheter, og kunne håndtere vanskelige pasienter og pårørende. Etterlevelse er en sak for seg selv. I diskusjonen om hva som skal gjøres for pasientene er ofte økonomi en avgjørende faktor, og de vet at hvis de sender en dyreeier av gårde med en resept, er det slett ikke sikkert at vedkommende tar seg råd til å hente medisinene – selv når det dreier seg om vitale smertelindrende eller antibiotika etter en operasjon. Spekteret av pasienter er ganske mye bredere enn det en typisk allmennlege møter.
«Mens vi bruker år på å lære oss farmakologien til én enkelt art, må veterinærene ha oversikt over mange.»
Flere år senere, i gang med farmasistudier og under en kort forelesning om veterinærfarmakologi, ble jeg nok en gang slått av kompleksiteten. Mens vi brukte år på å lære oss farmakologien til én enkelt art, må veterinærene ha oversikt over mange. De må vite at katter har en langsom hepatisk fase II glukuronidering, og derfor har langsom clearance av legemidler som er avhengig av denne biotransformasjon. Mens både katter og hunder skal ha doser på cirka 10mg/kg av acetylsalisylsyre, fordi de har cirka samme distribusjonsvolum, er halveringstid hos hund 8,6 timer, mens den er 37,6 timer hos katt. Forskjeller i farmakodynamikk gjør at mens morfin gir CNS-demping (søvnighet og sedasjon) hos hunder og primater, opplever katter, hester og griser CNS-stimulering og kan bli maniske. Mens morfin fører til at pupiller trekker seg sammen hos hunder, rotter, kaniner og mennesker, utvides de hos katter, hester, sauer og apekatter (1). Legemidler som er helt trygge i én dyreart, kan være dødelige i en annen; permetrin (Exspot) som brukes til hund, kan gi alvorlig forgiftning hos katt (2).
Kan vi som farmasøyter nok om veterinære legemidler? Kanskje ikke. Rundt 40 prosent av husholdninger i Norge har kjæledyr. Det ble anslått at det var cirka 500 000 hunder i Norge i 2012, og cirka 750 000 katter i 2011, og antallet er stigende. En masteroppgave skrevet av Andrea Haugan Kvalvik ved UiT – Norges arktiske universitet – fant at det ble gjort 827 630 utleveringer av legemidler til dyr i norske apotek 2014, en økning på 60 prosent i forhold til 2004. Av disse var 89,5 prosent til katt eller hund (3). Med god kunnskap om farmakologiske forhold hos ulike dyrearter, kunne vi gi bedre rådgivning omkring bruk til dyreeiere som kjøper medisiner hos oss, og rådgivning om valg av legemiddel til veterinærene som forskriver. Hos VETLIS har veterinærer i mange år kunnet søke råd fra blant annet farmasøyter om riktig legemiddelforskrivning. I dette temanummeret skriver Marit Bangen fra VETLIS om bruken av antiparasitære midler i Norge, en legemiddelgruppe de fleste dyreeiere kommer borti (4). Veterinærer Lisbet Holtet og Pål Skagseth skriver om bruken av antibiotika i smådyrpraksis, og gir et nyttig innblikk i noen av utfordringene de møter i sin praksis (5).
Også utenfor apotekverden kan farmasøyter trenge viten om veterinærmedisin. For alle som tenker å bruke dyremodeller i legemiddelutvikling er detaljert kunnskap om farmakologiske forskjeller mellom artene essensielt. I Holtet og Skagseths oversiktsartikkel påpekes viktigheten av egnede legemiddelformer for å fremme riktig legemiddelbruk – som farmasøyter kunne vi være med på å utvikle egnede legemiddelformer som er lettere å administrere. Alle som har prøvd å gi tabletter til en motvillig katt vil være enig i at det er et marked for det. Tonje Høy fra Legemiddelverket gir oss en innføring i regelverket rundt godkjenning og bruk av legemidler til dyr (6).
Fiskeoppdrettsindustrien er et enormt marked i Norge, og de siste årene har flere av våre farmasistudenter ved Universitetet i Bergen skrevet masteroppgaver innenfor fiskehelse. Christine Børnes og Rune Tjøsvoll skriver om Mattilsynets kampanje på akvakulturområdet (7).
Vi håper at dette temanummeret kan gi faglig påfyll om et legemiddelområde i vekst – og så må vi som utdanner de neste generasjoner av farmasøyter ta ansvar for at disse får grunnlaget de trenger til å føle seg faglig trygge, også når de håndterer veterinærresepter.
(Publisert i NFT nr. 3/2018 side 14–15)