3 + 2-modellen for farmasistudiet – fra en faglærers ståsted

Stig Pedersen-Bjergaard
Professor, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo

I denne kronikken vil jeg utdype dette og gi en del gode råd til alle faglærere og ansvarlige for de ulike farmasiutdan­ningene i Norge. Etter denne vårens ­diskusjoner og uenighet er det viktig at det gjøres tiltak for å sikre fremtidens kvalitet for alle som gjennomfører 3 + 2 = 5 års utdanning i farmasi, og her har vi et stort ansvar!

Hvilke fag skal være med i farmasiutdanningen?
Det første spørsmål som dukker opp er hvilke fag som skal undervises i farmasiutdanningen. Fra mitt ståsted er svaret på dette spørsmål ganske enkelt – her må vi følge Europaparlaments- og ­rådsdirektiv 2005/36/EF for ­gjensidig ­godkjenning av ­utdanning som farmasøyt i Europa. Fag­områdene eller utdanningsplanen som direktivet krever som minimum er listet i tabell 1.

Det betyr at uansett hvilken studieplan som følges i Norge må alle disse fag­områdene være dekket. Direktiv 2005/36/EF sier også at et ­kvalifikasjonsbevis som farmasøyt krever minst fem års utdanning, med minst fire års teoretisk og praktisk ­heltidsstudium og med seks måneders ­praksis (på apotek eller på sykehus under tilsyn fra sykehusets farmasøytiske avdeling).

Jeg mener det er helt sentralt at vi ­følger ­direktiv 2005/36/EF som også er ­implementert i norsk ­lovverk. ­Farmasøytene vi utdanner i Norge må ha en utdanning som kan godkjennes i resten av Europa og som kan ­brukes internasjonalt. ­Mobilitet av arbeidskraft vil stå helt sentralt i ­fremtiden, også for våre ­norske ­kandi­dater. ­Utdanningsplanen i direktiv 2005/36/EF ­sikrer en bred fagportefølje og det er dette som ­kjennetegner kompetansen til ­farmasøyter. Arbeidsmarkedet i Norge vil helt ­sikkert ­forandre seg i fremtiden, men holder vi oss til undervisnings­planen i direktiv 2005/36/EF (og fremtidige ­revisjoner) vil vi utdanne ­farmasøyter med bred fagportefølje, og bredden vil sikre at ­kandidatene alltid vil kunne tilpasse seg de ­forandringene som skjer i arbeidsmarkedet.

Hvor mye skal det være av hvert fag?
Neste spørsmål blir hvor mye vi skal ­undervise av hvert fag. Dette er i utgangspunktet et litt ­vanskeligere spørsmål. Fra mitt ståsted må vi her benytte oss av en ­kombinasjon av overordnede krav om ­kunnskaper og ferdigheter fra direktiv 2005/36/EF (se tabell 2) og ­innholdet i internasjonale lærebøker i de ulike fagområdene.

Kunnskaper og ferdigheter listet i ­direktiv 2005/36/EF er et godt utgangspunkt for å sette opp mer detaljerte læringsmål for farmasiutdanningen, og dette har i stor grad vært gjort ved utdannings­institusjonene de seinere år. Læringsmål er viktige for å tydeliggjøre hvorfor studentene skal ­gjennomføre de ulike undervisnings­elementene. Læring­smålene skaper motivasjon og retning, og konkrete ­læringsmål har kommet inn i moderne utdanninger for å bli. Men, læringsmål sier ikke noe om hvor mye ­studentene må lese for å nå disse lærings­målene. Derfor er det helt avgjørende at omfanget av hvert fagområde ­defineres og tydeliggjøres i ­forhold til konkrete lærebøker. Disse lære­bøkene bør, kanskje med delvis unntak for ­lovverk, være internasjonale lærebøker. Dette er viktig for det faglige nivået, og viktig i forhold til at våre ­kandidater også skal kunne jobbe ­internasjonalt. Det finnes gode internasjonale lærebøker i de fleste av ­fagområdene listet i tabell 1, og disse brukes ved farmasiutdanningene ­internasjonalt og delvis også i Norge. Ved gjennomgang av bøkene som brukes ved Universitetet i Oslo, ble antall ­lære­boksider summert for alle ­fag­områdene i tabell 1 ­funnet å tilsvare omtrent 9000 sider. Det er nok klart at studentene ikke trenger å lese alle disse sidene, men hvor mye bør de lese?

Lærebøkene er ofte grovt sett delt i tre «deler». «Del 1» er vanligvis en ­generell introduksjon til helt grunn­leggende ­prinsipper, og denne «delen» må ­studentene lese for å forstå resten av lære­boken. Dette bør absolutt ikke ­undervurderes. Vi som ­faglærere kan «del 1» godt fordi vi har undervist den tidligere, men ­studentene våre er nye hvert år og har ikke dette ­grunnlaget. «Del 2» er ­vanligvis en ­gjennomgang av de temaer som vi anser som viktige for ­farmasøyter, og denne «delen» må ­studentene selvfølgelig lære. ­Innholdet i «del 2» er ofte direkte knyttet til kravene og ­ferdighetene i tabell 2. «Del 3» er ofte litt mer avanserte tema, og alle disse er ­kanskje ikke nødvendige å lese og undervise. Her bør faglærerne gjøre sine vurderinger i ­forhold til relevans og omfang. Uansett, for å få den faglige forståelsen og dybden i hvert ­fagområde må studentene lese store deler av hver lærebok. Det er ­nettopp ­dybdeforståelsen og grunnlaget i hvert fagområde som er ­viktig når ­farmasøyter seinere skal gjøre faglige skjønn, vurderinger og ­anbefalinger, og hvis ikke grunnlaget er på plass blir dette ­vanskelig. Vi må gi studentene dybden, slik at vi unngår ­kandidater som «vet litt om det meste», fordi slike kandidater vil komme til kort ute på arbeidsplassene. Det er derfor helt avgjørende at farmasi­utdanningene både er ­definert i forhold til pensum i ­internasjonale lærebøker («slik man gjorde det i gamle dager») og i forhold til ­læringsmål («slik man gjør det i dag»), og at hvert ­fagområde underviser grundig «del 1 og 2» i den beste ­internasjonale læreboken. Skal man få til en fornuftig ­samkjøring av de ulike utdanningene i Norge, må dette på plass.

Hvor mye spesialisering skal tilbys fra universitetene?
Neste spørsmål som dukker opp er hvor stor grad av spesialisering utdanningene skal tilby. Om vi tar utgangspunkt i at pensum utgjør 75 prosent av de 9000 sidene nevnt over, blir dette omtrent 6750 pensumsider. I «gamle dager» regnet man 1000 pensum­sider per semester, og det betyr at det kreves sju semestre for å tilegne seg dette. Hvis man komprimerer dette i tid vil studentene ikke få nok tid til ­faglig ­modning (husk at de møter all teorien for ­første gang!). Da er det tre semestre igjen, og ett av disse går med til praksis, ifølge ­direktiv 2005/36/EF. Da er det to semestre igjen. Direktiv 2005/36/EF stiller i utgangspunktet ikke krav om en forskningsoppgave (masteroppgave eller «hovedfagsoppgave i gamle dager»), men jeg mener denne er meget ­sentral i forhold til kunnskap- og ­ferdighetskravet i direktiv 2005/36/EF knyttet til «vurdering av vitenskapelige data». For å kunne ­forstå og vurdere ­vitenskapelige data, er det helt ­nødvendig at studentene gjør en egen forskningsoppgave med en varighet på minst ett semester. Forskningsoppgaven gir også en forståelse for forskning og en respekt for kunnskapsbyg­gingen som hele farmasi­faget hviler på.

Da er det ett eller under ett semester igjen til spesialiseringskurs. Det betyr ut fra mitt ståsted at kandidatene våre må utdannes med liten grad av spesialisering. Det er ­prisen vi må betale for å gi dem skikkelig faglig bredde og tyngde ut fra direktiv 2005/36/EF! Litt ­spesialiseringskurs er det plass til, og en del av disse bør gis i tett ­samarbeid med eksterne aktører i farmasiområdet. ­Vitenskapelige ansatte på universiteter og høyskoler må ­forventes å kunne gi god grunnleggende utdanning i fagområdene i tabell 1, men kan ikke forventes å kunne gi god undervisning i praktiske farmasøytiske spesialområder som de ikke arbeider med i det daglige. Universiteter og høyskoler kan gi studentene en god ­grunnutdanning. Denne kombineres med ­praksis og gir et godt utgangspunkt for yrkeslivet. Resten av spesialiseringen og ­opplæringen må skje i arbeidsmarkedet eller ved etterutdanning.

Hva skal opptakskravene være?
Opptakskravene har det vært mye ­diskusjon om denne våren. Ut fra vurderingene mine over er det ikke mye tid til overs i farmasi­studiet for å gi grunnleggende undervisning i kjemi, fysikk og biologi på videre­gående ­skole-nivå. ­Spørsmålet bør egentlig ­forankres i hvilket nivå det ­kreves for å lese og forstå de første lærebøkene ­studentene møter i kjemi, biokjemi, ­anatomi og fysiologi når de ­begynner på farmasi­studiet. Dette bør være en vurdering som gjøres av de ulike ­faglærerne i disse grunnleggende fagene, og her bør det være nasjonal enighet. Krever disse kjemi, fysikk eller biologi på et visst nivå, så må vi stille dette som inntakskrav. Jeg har ikke et godt svar på hvor nivået skal ligge, fordi det er ikke mitt fagområde, men en god del kjemi fra videregående skole synes umiddelbart helt nødvendig.

De siste ord med på veien …
Jeg håper og tror at utdanningsinstitusjonene i Norge som tilbyr 3 + 2 = 5 års utdanning i farmasi tar oppsummeringen under med seg videre i deres arbeid for å sikre den faglige kvaliteten til morgendagens farmasøyter. Det hviler et tungt ansvar på oss, og hvis vi ikke får det til blir studentene våre den tapende part:

• Farmasistudiene må være forankret og i tråd med direktiv 2005/36/EF.
• Farmasistudiene må være definert med læringsmål i tråd med direktiv 2005/36/EF.
• Farmasistudiene må være definert i forhold til pensumsider i internasjonale lærebøker i de fagområdene direktiv 2005/36/EF foreskriver, og store deler av disse bøkene må være pensum.
• Opptakskravene må være definert i ­forhold til hva som kreves for å lese de første ­internasjonale lærebøkene ­studentene møter på farmasistudiet.

I hvilken grad det er mulig å samkjøre alle ­farmasiutdanningene i Norge skal jeg ikke ­vurdere her, men skal dette arbeidet ­videreføres må man ta utgangspunkt i ­punktene over, og med særlig vekt på de to siste!

(Publisert i NFT nr. 7–8/2014 side 24–25.)