Tekst: Bjørn G. Iversen, overlege

Kirsten Lyche Baastad har vært opptatt av Dent-O-Sept-saken siden 2002 da det ble avdekket at til sammen minst 231 pasienter var smittet med bakterien Pseudomonas aeruginosa; 71 av disse døde mens de var innlagt i sykehus. I en ordrik artikkel i Norsk Farmaceutisk Tidsskrift nr. 3/2010 tar hun opp saken nok en gang, nå som en firesiders kommentar til min doktoravhandling.

Lyche Baastad har med sine mange spørsmål og kommentarer opp gjennom årene stimulert meg til å lære en del om farmasøytisk produksjon, inklusive lov- og regelverket. Det er for eksempel interessant å merke seg at det er strengere krav til mikrobiologisk renhet i tannpasta og hudkrem enn det er til medisinsk utstyr i klasse 1. Men når det gjelder vitenskapsfilosofiske kausalitetsteorier – som er et hovedtema i en av artiklene som inngår i avhandlingen – viser hun manglende innsikt. Innen vitenskapsfilosofien vil det farmasifaglige være sammenfallende med medisinske og andre naturvitenskapelige teorier. Lyche Baastad og jeg vil nok aldri ble enige om hvem som har hovedansvaret og skylden for utbruddet. Mens jeg mener det er produsenten, mener hun det er helsemyndighetene, og hun antydet allerede sommeren 2002 at ansvaret burde plasseres hos helseministeren Dagfinn Høybråten. Jeg ser ingen hensikt i å polemisere videre om dette nå.

Mer interessant er det å prøve å finne ut hvordan bakterien Pseudomonas aeruginosa kunne overleve i produksjonsanlegget og i penselpakkene. Dette kan gi oss innsikt som kan hjelpe oss i å hindre at liknende skjer igjen. Min teori er at bakteriene overlevde fordi de fantes i en biofilm som beskyttet dem mot virkningen av konserveringsmidler i fuktvæsken. Lyche Baastad har argumentert for at bakteriene overlevde fordi et konserveringsmiddel i fuktvæsken, nemlig natriumbenzoat, ble inaktivert som følge av pH-økning og binding til materialene i munnpinnen eller emballasjen. Ingen av teoriene våre er verifisert, men jeg vil kort forklarer hvorfor jeg mener Lyche Baastads teori ikke kan være korrekt.

Vi har vist at planktonisk Pseudomonas aeruginosa tilsatt en nylaget væskeløsning raskt ble drept. Natriumbenzoat fantes i fuktløsningen i konsentrasjoner (beregnet til 0,18 %) som er mer enn tilstrekkelig til å inaktivere Pseudomonas aeruginosa – men bare under den forutsetningen at pH er lav. Det var den ikke. Natriumbenzoat har best konserverende effekt ved pH 2,5-4 og svak effekt over 4,5. Ved Folkehelseinstituttet målte vi pH til 6,8 i en nylaget fuktvæske som ikke hadde hatt kontakt med munnpinner eller emballasje. Ingen har målt pH til å være i nærheten av det området hvor natriumbenzoat har konserverende effekt. Dermed kan det konkluderes med at natriumbenzoat var inaktivt allerede før væsken kom i kontakt med penselen i emballasjen. Natriumbenzoat har dermed aldri vært noe viktig konserveringsmiddel i Dent-O-Sept.

Det må ha vært andre stoffer enn natriumbenzoat som drepte pseudomonas-bakteriene. Andre mulige, kjente konserveringsmidler i løsningen var etanol og glycerol, men ingen av dem i store nok konsentrasjoner til å ha baktericid effekt. Munnskyllevannet Vademecum var en av ingrediensene i løsningsvæsken, tilsatt for å gi god smak. Den fullstendige innholdsfortegnelsen i Vademecum er hemmelig, men den kan inneholde andre konserveringsmidler.

I doktoravhandlingen erkjenner jeg at vi ikke vet hvorfor planktonisk Pseudomonas aeruginosa ble drept i Dent-O-Sept-løsningen samtidig som den samme bakterien kunne påvises flere steder i produksjonsanlegget og i en rekke munnpenselpakker. Men natriumbenzoat er ikkekonserveringsmiddelet, og Lyche Baastads teori kan dermed ikke være svaret.

Referanser

  1. Baastad KL. Årssakssammenheng og ansvar i forbindelse med munnpenselsaken. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 2010;118:17-20 (http://www.farmatid.no/id/3626)
  2. Iversen BG. Pseudomonas aeruginosa infections in Norway (Doktoravhandling). Oslo, Universitetet i Oslo 2009.
  3. Lassen J, Lingaas E. Vurdering om produksjonsprosessen for DENT-O-SEPT munnpensel er forsvarlig. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2002.

(Publisert i NFT nr. 5/2010 side 35.)