Hvem er du, og hva betyr etikk for deg? Hvilket forhold har du til etikk i arbeidshverdagen?

— Jeg jobber som apoteker ved Vitusapotek Stovner, i tillegg til 20 prosent som universitetslektor i apotekfarmasi på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo. Før jeg begynte på farmasi tok jeg en bachelorgrad i historie. I disse fagområdene dreier det seg gjerne om å stille spørsmål ved etablerte sannheter, så overgangen var stor til obligatorisk labundervisning og to streker under svaret.

Mye av undervisningsoppgavene mine omhandler etikk i apotekhverdagen. I det daglige handler etikk for meg om å se ­menneskene jeg møter. Men det dreier seg også om å kunne sette ord på de verdiene og ­vurderingene vi legger til grunn for handlingene våre.

I en vanlig arbeidsdag på apotek møter man mange og ofte like etiske problem­stillinger – vi håndterer dem rett og slett uten å tenke mye over det. For meg er pasienten det viktigste, og en farmasøyt bør strebe etter å finne gode løsninger for vedkommende. Jeg tenker ofte over løsningen min i ettertid; var den god eller ikke, kunne jeg gjort noe annerledes? Og jeg tenker at det er mye læring i slik refleksjon.

 

Kan du nevne et etisk dilemma du har opplevd i ditt arbeid og si litt om hvordan du løste situasjonen?

— For meg er de vanskeligste tilfellene de hvor regelverket er ganske konkret, men hvor jeg ikke opplever at disse tar hensyn til pasientrettigheter eller gjør meg i stand til å være et godt medmenneske. Motstridende verdier kan for eksempel være hensynet til samfunnet veid opp mot hensyn til enkelt­person, eller regelverk for apotek på den ene siden og for helsepersonell på den andre.

Et eksempel er pasienter som får forskrevet legemidler mot opioidabstinenser utenfor legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og henter selv på apoteket, uten at de har nedtrappingsplan eller utleveringsordning slik utleveringsforskriften og veiledere krever. Denne pasientgruppen har gjerne i sin tid ikke oppfylt krav til LAR, og ­pasient og lege(r) har funnet et annet behandlingsregime som passer og er vurdert som ­forsvarlig, for eksempel hjemhenting med en til to ukers mellomrom hvor pasienten selv betaler.

Det kan være flere årsaker til at disse pasientene ikke passer inn i LAR eller andre utleveringsordninger. De er gjerne stabile, det er minimal risiko for videresalg og rus, og legen har vurdert at risikoen for tilbakefall kan øke ved eventuell nedtrapping. Fra ­apotekets ståsted bør man i henhold til forskrift og veiledere kontakte lege, oppfordre til at ordningen kommer innenfor rammene og eventuelt kontakte fylkeslege.

Som helseprofesjon er jeg usikker på om vi gjør noen en tjeneste ved en slik handling – det er en stor inngripen i pasientens behandling og går potensielt utover dens helse og autonomi. På den ene siden vil pasienten kunne komme inn i et system med standardisert behandling og uten egen­betaling, men vil måtte inn i et nytt opplegg og med flere kontroller, i tillegg til å måtte forholde seg til nye leger.

Når jeg blir usikker, snakker jeg med pasient og eventuelt rekvirent og prøver å vurdere informasjonen jeg får. Virker opplegget forsvarlig? Hjelper det pasienten at jeg reagerer? Kan jeg avverge misbruk og eventuelt videresalg ved handlingen? I disse tilfellene har jeg for noen pasienter snakket med lege og oppfordret til LAR, og for andre har jeg utlevert etter ordningen de allerede har avtalt. Jeg oppfatter at denne behandlingen i mange tilfeller er det som holder pasientene rusfrie, og tenker at det er det aller viktigste hensynet jeg kan ta, så lenge videresalg ikke er sannsynlig.

For meg er det viktig at vi tilrettelegger godt for at rusavhengige skal kunne få mulighet til å få behandling, ikke nødvendigvis at behandlingen er lik for alle. I disse tilfellene er det etter min mening hensynet til ­pasienten som må veie tyngst.


Hva forventer/trenger du av Etikkrådet for farmasøyter i Norge, og hvordan kan Etikk­rådet bidra til å løfte etisk bevissthet for farmasøytprofesjonen?

— Først og fremst er det veldig fint at Etikkrådet har fått denne spalten! Det tror jeg er veldig nyttig.

Gjennom studiet lærer farmasøyter mye om regelverk og korrekt måte å håndtere situasjoner på. I praksis og i arbeidslivet må man forholde seg til at det medmenneskelige aspektet kommer inn. Kanskje Etikkrådet kunne hatt hyppigere temakvelder, eller delt caser? Gjerne hvor det kommer frem dersom det ikke har vært full enighet innad i rådet – det tror jeg bare er sunt. Jeg ønsker meg også at dere kan presentere ulike måter å se etiske problemstillinger på; at man kan lande på forskjellige konklusjoner avhengig av hvilken etisk retning man følger.

Jeg leser også mange flotte, reflekterte etikkoppgaver fra studenter hvert år – ­kanskje noen av disse hadde vært aktuelle for spalteplass òg?

(Publisert i NFT nr. 6/2021 side 23.)