Hvorfor organtransplanterte personer bør takke ja til vaksinering
KRONIKK: Niels Christian Geelmuyden har valgt å ikke ta koronavaksine, til tross for at han er nyretransplantert og dermed har høyere risiko for alvorlig sykdomsforløp. Gjør han egentlig så lurt i det, spør vaksineforsker Even Fossum.
Vaksinering er valgfritt
Geelmuyden skriver om sitt valg i Norsk Farmaceutisk Tidsskrift nr. 2/2022. Vaksinering er frivillig i Norge, så Geelmuyden er i sin fulle rett til ikke å ta covid-19-vaksinen. Problemet er at valget hans virker å være forankret i en del misforståelser rundt effekten av vaksinene og behandlinger som hjelper mot covid-19. Det vil være svært uheldig hvis andre utsatte personer velger bort covid-19-vaksinene på bakgrunn av Geelmuyden sin kronikk. Jeg ser det derfor som nødvendig å komme med et par oppklaringer.
Les også: Hvorfor jeg takket nei til vaksinering
Risiko for alvorlig sykdom
Som Geelmuyden skriver, så er ikke covid-19 like farlig for alle. Det ble tidlig klart at eldre er mer utsatt for alvorlig sykdom og død, mens spesielt barn og unge sjelden blir alvorlig syke. Tall fra desember 2020 antydet at dødelighet for nyretransplanterte kunne ligge så høyt som 25 prosent, hvilket gjør denne pasientgruppen til en av de mest utsatte i løpet av pandemien (1, 2). Når Geelmuyden viser til en dødelighet på 0,12 prosent, så gjelder dette for hele befolkningen og reflekterer i liten grad hvor alvorlig covid-19 kan være for den enkelte. For transplanterte kan risiko for død ligge 200 ganger høyere. Å bare fokusere på dødelighet viser heller ikke risiko for innleggelse, intensivbehandling og påfølgende senskader av smitte som igjen er høyere hos de som opplever mer alvorlig sykdom (3). Å undervurdere hvor farlig covid-19 kan være er derfor svært risikabelt for enkelte grupper.
Selv om transplantasjonspasienter responderer dårligere på vaksinen, vil majoriteten danne immunresponser etter tre doser med vaksine.
Vaksinene gir effektiv beskyttelse mot alvorlig sykdom
Geelmuyden uttrykker skepsis rundt effekten av mRNA-vaksinene, og viser til tidligere påstander om at tusenvis av mistenkte covid-19-tilfeller ble utelatt fra fase 3-studiene for å gi vaksinene en beskyttende effekt på 95 prosent (4, 5). Geelmuyden omtaler disse mistenkte covid-19-tilfellene som «ubekreftet positive PCR-tester», selv om negative PCR-tester nok er en mer treffende beskrivelse. Her er det altså snakk om personer med luftveissymptomer som testet negativt for SARS-CoV-2 med PCR. Siden vaksinene kun testes for beskyttelse mot covid-19, så er det urimelig å skulle inkludere tilfeller av luftveisinfeksjoner som ikke kan bekreftes med PCR. Uansett hvor god en covid-19-vaksine er, så vil den ikke beskytte mot andre luftveisinfeksjoner.
En annen innvending fra Geelmuyden er at fase 3-studiene ikke undersøkte vaksinenes evne til å redde liv. I Pfizers studie ble det observert 10 alvorlige tilfeller av covid-19, der 9 var i placebogruppen og 1 var i vaksinegruppen (4). For Modernas vaksine forekom det 30 alvorlige covid-19-tilfeller, der alle var i placebogruppen (5). Når studiene ikke kunne si noe om vaksinenes evne til å redde liv, så var det på grunn av for få dødsfall til å trekke en konklusjon. Den reduserte forekomsten av alvorlig sykdom antydet likevel at vaksinene også ville forhindre dødsfall. Data fra Israel som ble publisert våren 2021, bekreftet den beskyttende effekten av Pfizers mRNA-vaksine utenfor en klinisk utprøvning, og viste i tillegg at vaksinen gav over 95 prosent beskyttelse mot alvorlig sykdom og død (6). Siden da har de ukentlige rapportene fra Folkehelseinstituttet om koronasituasjonen gjennomgående vist at covid-19-vaksinene beskytter mot alvorlig sykdom og død, også her i Norge (www.fhi.no/publ/2020/koronavirus-ukerapporter/).
Vaksineeffekt i immunsupprimerte
Siden transplantasjonspasienter går på immundempende medikamenter for å forhindre at kroppen støter vekk det transplanterte organet, så responderer de også dårligere på vaksinering. Etter to doser med mRNA-vaksine så hadde kun 37,5 prosent av de vaksinerte målbare nivåer med antistoffer mot overflatetaggen fra SARS-CoV-2-viruset (7). Geelmuyden konkluderer derfor med at vaksinering ikke har noen hensikt. Ved å gi en tredje dose så økte andelen med antistoffer til 61,2 prosent (7), og nyere studier har vist at mengden av antistoffer øker videre med en fjerde dose (8). Vaksinene aktiverer også andre deler av immunforsvaret vårt, deriblant T-celleresponser som kan bidra til beskyttelse mot alvorlig sykdom. Over halvparten av de vaksinerte hadde målbare mengder T-celler etter to vaksinedoser. Andelen økte til 70 prosent etter en tredje dose (7). Selv om transplantasjonspasienter responderer dårligere på vaksinen, så vil majoriteten danne immunresponser etter tre doser med vaksine. For transplanterte vil det være viktig å møte en eventuell infeksjon med et immunforsvar som er best mulig forberedt gjennom vaksinering.
Behandling kan ikke erstatte vaksinasjon
Vi har nå flere monoklonale antistoffer som kan brukes i behandling av de mest utsatte covid-19-pasientene. Når Geelmuyden avslutter sin kronikk med å hevde at det er bedre å behandle syke personer enn å vaksinere det store flertallet av friske personer, så ignorerer han et par viktige poenger:
1) Monoklonale antistoffer bør gis tidlig i infeksjonsforløpet for å ha en effekt. Behandlingen passer derfor best for utsatte grupper der behandling kan settes i gang kort tid etter at de får symptomer, og på den måten forhindrer alvorlig sykdom. For ellers friske personer så tar det det gjerne flere dager før de blir tilstrekkelig syke til å oppsøke legehjelp, hvilket kan redusere effekten av monoklonal antistoffbehandling betydelig. Vaksiner som minsker risiko for å bli alvorlig syk i utgangspunktet er derfor et langt bedre alternativ.
2) Monoklonale antistoffer er bare en virusvariant unna å være ubrukelige. Det monoklonale antistoffet sotrovimab har vist seg å være effektivt mot flere varianter av SARS-CoV-2, og er en av få antistoffer som fortsatt er effektiv mot omikron/BA.1 (9). Nyere studier har derimot vist at sotrovimab er mindre effektiv mot omikron/BA.2, som nå er på vei til å bli den dominerende virusvarianten i Norge (10). Siden de monoklonale antistoffene binder til et avgrenset område på overflatetaggen på viruset, så vil selv en liten endring i bindingsområdet kunne gjøre at antistoffet ikke lengre binder og derfor mister sin beskyttende effekt. Ved vaksinering dannes derimot antistoffer og T-celler som gjenkjenner større deler av overflatetaggen, og viruset må derfor gjennomgå langt flere endringer for at vaksinen skal miste beskyttende effekt.
Behandling av covid-19-pasienter med monoklonale antistoffer er derfor ikke et alternativ til vaksinering, men et viktig supplement for å forhindre alvorlig sykdom og død hos spesielt utsatte grupper.
Vaksinene mot covid-19 har vist seg å beskytte mot alvorlig sykdom og død. Selv om nye virusvarianter har medført økt risiko for smitte hos vaksinerte, så har beskyttelsen mot alvorlig sykdom vist seg å holde stand. Ved å velge bort vaksiner så er man mer utsatt for covid-19. Det gjelder for friske mennesker, men spesielt for personer i risikogrupper. Min oppfordring er derfor å ta vaksinen.
NFT har hatt et helt temanummer om vaksine. Les flere artikler her.
Referanser
(Publisert i NFT nr. 3/2022 side 36-37)