Stein LyftingsmoPensjonsordningen for apotek­virksomhet, POA, holder folk ute fra arbeid. Dette skjer på to måter. Den ene skyldes pensjonsforliket fra 2011 og kalles samordningsfella. Den innebærer at for hver dag du er ansatt etter fylte 67 år, så krymper ­tjenestepensjonen. Hvis du står i jobb til du er 72 år, er du helt nede på null og har bare alderpensjonen i folketrygden tilbake. Selv var jeg så «heldig» at jeg fikk et akutt dårlig kne da jeg var 70 år. Og siden man ikke får sykemelding eller sykepenger når man er over 70, så hadde det liten hensikt i å ha noen fast ansettelse. Dette drar også i feil retning. Men det at jeg hadde jobbet de tre årene etter fylte 67, medførte at min årlige tjenestepensjon er redusert med 60 000 kroner (!). Så herved advares alle som er født i 1962 eller før. Det koster å jobbe etter 67!

Men POA gjør mer. Som pensjonist kan du tjene så mye penger du vil, hvis det bare ikke er innen ­farmasi. For ­farmasøytisk arbeid kan du ikke jobbe mer enn 20 prosent på månedsbasis. Hvis du ­bommer, så får du trekk i pensjonen. Hvis du jobber null timer i juli og 35 timer i august, får du trekk. Hvis det er travelt en dag, slik at du ikke får tatt matpause, så må du passe på at ­apotekeren ikke plusser på en halvtime, for da kan du få trekk. Men postbud kan du være, og kassehjelp på Kiwi. Det bryr POA seg ikke med. Men faget du har studert ved universitetet i fem år, og jobbet med i 40 år, det skal du absolutt ikke befatte deg med.

Det er ikke bare oss i apoteketaten som er rammet av dette. Det gjelder hele Statens pensjonskasse. Og POA og SPK kan ikke selv endre på situasjonen. Dette er en situasjon som er vedtatt av Stortinget. Det er nok en utilsiktet bivirkning i en større sak. Men det hadde vært fint om fagforeningene i dette ­området kunne gå sammen om å belyse og endre denne ­kontra­produktive og urettferdige situasjonen.