Apotekeren i Afghanistan

Tekst: Trond Methi, farmasøyt og major, Forsvarets feltapotek,
Camp Nidaros, Mazar-e-Sharif, Afghanistan

Kabul, mai 2008

Vi har flydd gjennom hele natten og lander i Kabul om morgenen. Klokken har knapt tikket forbi ni, men temperaturen nærmer seg ­allerede førti. En gjeng blekansikter vimser lettere forvirret ned flytrappen og avslører i løpet av sekunder at de er ­nybegynnere her. Luften vibrerer over ­rullebanen. I det fjerne kan vi se de snødekte toppene til den ­mektige fjellkjeden Hindu Kush, den vestlige delen av Himalaya. Lukten av drivstoff ­henger tungt over området. Vi myser mot solen, mot byen. Den varme vinden smaker sand og støv. Pistolen hviler på låret. Den skudd­sikre vesten kjennes ukomfortabel. Automatgeværet ligger i bagen. I bak­grunnen høres helikoptere som lander eller ­letter.

Slik er møtet med den militære fly­plassen i Kabul, skildret i lett melo­dramatiske ordelag. En norsk farmasøyt har vervet seg til for­svaret, og jobben som feltapoteker i Afghanistan for seks ­måneder. Dette er et land preget av væpnede konflikter gjennom århundrer. Inntrykkene er mange. Vi vandrer inn på transittområdet, et lappeteppe av ulike nasjoners militære forlegninger og ­personell. Containere, telt, ledninger, rør, hangarer og bomberom, alt i et tilsyne­latende kaos. Kjøretøy snirkler seg frem gjennom et ­nettverk støvete gater. Det er underlig å tenke på at Alexander den store marsjerte akkurat her i 329 f.kr. Britene i 1840. Sovjet i 1980. Taliban i 2001. Så USA, og nå NATO. Resten er, som man sier, historie.

Dagens ISAF-styrke består av om lag 53 000 mann fra 43 nasjoner. Styrken er ­invitert til Afghanistan av den folkevalgte ­presidenten Hamid Karzai, og er støttet av resolusjoner i FNs sikkerhetsråd fra 2001 og 2003. ISAF har som mål å skape ­stabilitet og fred i et land uten infrastruktur, preget av korrupsjon, kriminalitet og krig. En nesten uoverkommelig oppgave.

Fra «Pharmacy street» utenfor Balkh sykehus.

Camp Nidaros

Mazar-e-Sharif (MeS) ligger i Balkh-­provinsen, nord i Afghanistan. Solen er util­givelig her. Når man lander for første gang i Mazar tror man at man står i ­varmlufts­strømmen fra en flymotor. Man går noen meter for å komme seg ut av bakerovnen, men forstår gradvis at det ikke er noen fly­motor som varmer. Det er rett og slett bare slik det er her. Temperaturene går opp mot 50 grader midtsommers. Dette er et sted hvor vinden ikke nødvendigvis kjøler ned, men i stedet kjennes ut som en hårføner på maks effekt.

Et stykke utenfor byen ligger den norske leiren Camp Nidaros som huser 120 ­nordmenn. Når den norske hurtig­reaksjons­styrken var operativ her inntil juli 2008, var det bortimot 400 mann her. De fleste fasilitetene består av telt, og det gjelder også sykestua som huser felt­apoteket.

Feltapoteket består av kontor og lager for medisinsk forbruksmateriell, samt fire kjølecontainere for lagring av sanitets­materiell, medisinsk utstyr, oksygen og legemidler. Her går det i solkrem med høy faktor, malariatabletter, desinfeksjons­midler, anti-myggmidler, og fete fuktighetskremer til tørr ørkenhud. Vi finner ­intravenøse væsker i de fleste volum og typer, Ringer, NaCl, glukose, mannitol og kolloider. Spekteret av medikamenter er bredt, og reflekterer behovet for både ­allmenn- og akuttmedisin. Smertestillende, fra paracetamol til morfin.Antibiotika, fra benzylpenicillin til ceftriaxon. Gluko­kortikoider, fra hydrokortison til dexa­metason. Adrenalin, atropin, dopamin. I kategorien sanitets­materiell finner vi bandasjer, kompresser, plaster, gasbind i alle typer og størrelser. Kategorien ­medisinsk utstyr spenner seg fra oksygenflasker, larynxtuber, endotrachial­tuber, ­thoraxdren, kanyler, katetere, vene­floner, skalpeller, sutursett, trakeostomisett, laryngoskopblader, og alt som hører til. Feltapotekets lager er omfattende, og ­farmasøyten har ansvar for etterforsyning av alle norske styrker i Afghanistan. Det inklu­derer den kirurgiske enheten, heli­kopter­bidraget, evakueringslagene og sykestuene.

Mange av dem som jobber for Forsvaret i Afghanistan er spesialister innen sine fagfelt, det være seg anestesi eller kirurgi, og de har ofte bred erfaring både fra det sivile liv og internasjonalt fredsarbeid. Som feltapoteker jobber man opp mot kirurger og aneste­si­leger, operasjonssykepleiere, aneste­si­sykepleiere og intensiv­syke­pleiere, og videre til medic'er med ­forsvarets sjuukers nivå-3-kurs som medisinsk­-faglig bakgrunn. Man arbeider tett sammen i det daglige, og dette er et svært givende, lærerikt og utfordrende samarbeid, både faglig og personlig.

Balkh sykehus, juni 2008

Bakgatene gjennom Mazar-e-Sharif er ­humpete og trange. Vi kjører kolonne med et geværlag fra Sverige, og vi skal besøke det største sykehuset i regionen. Balkh sykehus brant ned i 2006, men har blitt bygget opp igjen med fasiliteter til pediatri, ortopedi, ­vaksinasjon og kirurgi. Vårt besøk er i regi av et norsk anestesiprosjekt hvor målet er å bedre kompetansen og utstyret til anestesi­avdelingen sykehuset.

Det er tre kjøretøy i kolonnen, og støvet virvles opp bak oss. Barna smiler når de ser oss, og vinker. Slik er det ofte her. Folket er vennlige, gjestfrie og høflige. Vi kjører ut på en hovedvei, og kan se den blå moskeen nederst i gaten. Endelig asfalt. Kvinner i burka er et vanlig syn, men tolken vår for­teller at folk ikke er veldig religiøse her i byen. Det er mer innbitte forhold på landsbygda. Vi ser en gjeng med små­jenter som kommer ut fra en skole. Jentene går på skole om ­morgenen, ­guttene på ettermiddagen. Vi blir fortalt at det går fremover i Afghanistan. På noen områder går det raskt, på andre ­områder ­saktere. Sikkerhetssituasjonen i landet er vanskelig. Fattigdom og dårlig ­helse­tilstand er utbredt. Administrasjon og ­myndigheter er plaget av korrupsjon. Kriminalitet og krig har vært normen her gjennom mange år.

Sykehusområdet ligger midt i byen, og består av fem-seks hus, hvert på en ­etasje. Pårørende og pasienter ligger ute under ­trærnes skygge og venter på svar eller behandling. Folk her er stort sett vennlig ­innstilte. De smiler og hilser høflig. Noen er mer skeptiske, og man kan ikke bebreide dem når vi ankommer med våpen og skuddsikre vester. Dog er de vant til verre fra ­tidligere tider. De tar seg til hjertet og hilser «salam». Vi hilser tilbake, og forsøker enkel kommunikasjon på ­engelsk. Det blir primært med smil og ­gestikuleringer. I løpet av tre dager på Balkh opplever vi ingen uvennlige eller fiendtlig innstilte mennesker.

Vi blir med inn på sykehuset og hilser på leger, kirurger, sykepleiere og farmasøyt. Disse snakker alle godt engelsk, og viser oss rundt. Forholdende er langt under hva man er vant med franorske forhold, men innstillingen positiv. Legene her er dyktige, men de ­mangler medisinsk utstyr. Forsvaret har gitt tre anestesiapparater, samt propaquer og pulsoksymetere til den kirurgiske avdelingen. Tankegangen er å gi utstyr som er lett å bruke og vedlikeholde. Kvaliteten på anestesien har blitt betydelig bedre det siste året, hvilket gjør at man kan gjennomføre lengre operasjoner med bedret pasientsikkerhet.

Jeg blir med en tur på medikament­lageret. Det meste av preparatene kjøpes via Pakistan fra India. Det virker som om de har et bra utvalg av legemidler, men et raskt overblikk avslører at mye er gått ut på dato. På enkelte ampuller er holdbarhetsdatoen rett og slett skrapet bort, en ­original tilnærming til problemet. De for­teller meg at effekten av prepartene er­ ­veldig variabel, og at de ofte må titrere opp dosen til ønsket effekt. Det overrasker meg ikke.

Rett over gaten fra sykehuset ligger minst 50 apotek tett i tett. Det er i alle fall det jeg klarer å telle på stående fot, kanskje er det enda flere i sidegatene. De kaller det bare ­«pharmacy street». Når pasientene har fått sine diagnoser må de selv ­anskaffe lege­midlene til behandlingen. Dog forteller de meg at de har ordninger for de fattigste som ikke kan betale selv. Det er harde kår her, det er det ingen tvil om, og det fremgår tydelig av tilstanden til noen av menneskene som ligger utslått i varmen under trærne. Men det går ­fremover. Både behandlingstilbudet og ­helsetilstanden er blitt bedre her i landet.

En vanlig dag på jobben

Arbeidsdagen i Camp Nidaros starter ­klokken 0800 med morgenbrief. Briefen gir en opp­datering på situasjonen i området, og landet generelt, både med hensyn på etterretning og pågående militære ­opera­sjoner.

En god del av arbeidet som feltapoteker dreier seg om logistikk. Man bestiller, skaffer, lagrer og forsender apotekvarer til de norske enhetene i landet. Dette er en omfattende prosess, og veien fra NMD til feltapoteket, og videre til sluttbrukerne, er lang. Som farma­søyt får man rikelig ­anledning til å teste sine kunnskaper og ferdigheter. Det være seg innen råd­givning, undervisning, eller den daglige kontakten med brukerne av ­apotekets ­tjenester. Man driver jevnlig ­farmasøytisk tilsyn i avdelingene, og det er mange enkeltmenn med delegasjoner på lege­midler, også narkotiske. Beredskap i ­forhold til akuttsituasjoner er nødvendig, men det krever en del jobb å sikre ­forsvarlig legemiddelbruk og håndtering.

Det er et interessant tankekors å skulle holde kontroll på morfinampuller og ­autoinjektorer på detaljnivå i et land som ­produserer 93 prosent av verdens opium.

En nyttig og lærerik erfaring

Hvordan er så livet og jobben som ­­felt­apoteker i Afghanistan? Hvordan er fremtiden til menneskene i landet her? Hvis man er interessert i nye opplevelser i et ut­fordrende og krevende arbeidsmiljø, så kan dette være jobben. Man må være innstilt på mye reising, jobbing, og uvante problem­stillinger, både av medisinsk-faglig og logistisk karakter. Man lever under relativt ­kummerlige forhold i telt, man dusjer og går på do i containere, man lever tett sammen med andre mennesker, medtemperaturer opp mot 50 grader om ­sommeren og -20 om vinteren. På den andre siden får man anledning til å jobbe med svært kompetent helsepersonell i et tverrfaglig team. Man får servert mat som er farlig god tre ganger om dagen, og det er bare å levere skittentøyet i en pose, så kommer det tilbake vasket og pent brettet neste dag. Det er ikke lov å ­drikke noen form for alkohol mens man tjenestegjør i Afghanistan, og det kan jo være postitivt i mange henseender. Ikke bare ­sparer man en god slump penger, men man har også en god unnskyldning til å komme i god form med utmerkede treningsfasiliteter bare noen skrittlengder unna. Bekjempelse av alkohol ved konsum får man desto mer tid til på de 2x2 ukene med permisjon man får hvert halvår.

Å arbeide for Forsvaret er nok anner­ledes enn å jobbe for andre organisasjoner under fremmede himmelstrøk. Oppdraget i Afghanistan har et humanitært fundament, men mentaliteten i Forsvaret er formet av militær tankegang på godt og vondt. I denne typen jobb er det en fordel med erfaring fra Forsvaret fra tidligere, både fordi man da har en bedre forståelse av hvordan organisa­sjonen fungerer, men også fordi man er bedre skikket til å ­håndtere våpen og kritiske situasjonen hvis de skulle oppstå. Sikker­heten står i høysetet til enhver tid ­hvilket gir trygghet, samtidig er det begrensende i forhold til kontakt med lokalbefolkningen. Man går i uniform og er bevæpnet til alle tider. Det sistnevnte krever disiplin, og man må være mentalt forberedt på hva som kan skje i ytterste konsekvens. Afghanistan er et land preget av mye uro, og slik har det vært i flere tiår. Den 11. august ble en latvisk soldat drept og tre skadet av en veibombe i Meymaneh by. Alle jobbet i den norske ­stabiliserings- og gjenoppbygningsstyrken i Meymaneh. Dette minner om at man befinner seg i et krigsområde, og til­værelsen ikke er risikofri.

Å jobbe som feltapoteker i Afghanistan er en svært nyttig og lærerik erfaring å ta med seg videre. Hvis man er interessert i en ­spennende utfordring under et ­fremmed ­himmelstrøk, så kan denne ­jobben absolutt anbefales for farmasøyten som ønsker en annerledes utfordring i hverdagen.

(Publisert i NFT nr. 10/2008 side 17–19.)