Årets farmasøyt: Nysgjerrig på møtet mellom menneske og medisin
Verden bruker enorme summer på helse og legemidler, men er ikke alltid like flink til å se eller høre på brukerne av legemidlene. Det pirrer Anne Gerd Granås’ umettelige nysgjerrighet.
Professor ved seksjon for galenisk farmasi og samfunnsfarmasi på Universitetet i Oslo (UiO), Anne Gerd Granås, ble kåret til Årets farmasøyt 2019 av Norges Farmaceutiske Forening. Hun fikk prisen for sitt store engasjement for samfunnsfarmasi og pasientene. Spesielt trakk juryen frem evnen til, og gleden av, å formidle faget til allmennheten og studentene.
Prisvinneren strålte under utdelingen på Verdens farmasøytdag og slo fast at det var en ære å få prisen.
Når vi møter henne på kontoret noen dager senere, legger hun til at det er mange som gjør en stor innsats for farmasifaget både i og utenfor arbeidstid, og det er ikke alltid den ekstra innsatsen blir belønnet.
— Da er det kjekt å få en anerkjennelse for det som går ut over den vanlige arbeidsbeskrivelsen, sier hun.
Smertefull formidling
Formidlingsarbeid er en del av stillingen for alle vitenskapelig ansatte, men undervisning og, ikke minst, forskning verdsettes høyere, og det er ikke alltid en givende opplevelse å vise frem forskningen til folk utenfor faget.
— Skal man nå frem litt i denne enorme støyen fra medieverdenen, så må man forenkle og forenkle og forenkle, og det er direkte smertefullt å ikke være pinlig nøyaktig, smiler hun.
— Hvorfor utsetter du deg da for det?
— Jeg tror det er så enkelt som at jeg opplever en formidlingsglede, sier hun og legger til at hun selv også har stor glede av å lære seg nye ting selv, både innen farmasien og ellers.
— Jeg liker å lære nye ting og skjønne hvordan ting fungerer.
Hennes vitebegjær og formidlingsglede får noen ganger mer eller mindre heldige utslag, som at hun gir barna miniforelesninger om hvordan stemplene i bilen fungerer og hvordan de peiler olje når de skal ha kjøretimer.
Samfunnsansvar
Samtidig føler Granås et visst samfunnsansvar for å formidle forskningen sin.
— Jeg synes det er viktig når vi bruker mange millioner kroner på forskning, å spre kunnskapen fra forskningen til flere enn de få hundre som eventuelt leser eller siterer en enkelt artikkel.
— Har du brent deg i møte med media?
— Jeg synes ikke jeg har brent meg, men man gjør seg noen erfaringer om at ting blir tatt veldig bokstavelig eller ut av den sammenhengen det sto i. Iblant blir resultatet en overskrift eller en ingress hvor du tenker: aah ... det var ikke helt det jeg mente.
I det store og hele har hun hatt positive opplevelser med media, og hun har forståelse for at media og popularisering må fungere annerledes enn vitenskap.
— Jeg har stor respekt for at journalistene setter overskriften. Det er de som har utdanningen om hva folk klikker på og leser. Man må som farmasøyt tillate seg selv en buffer for hvor presist det blir, sier hun.
Leken pedagog
I tillegg til å formidle ut til allmennheten setter Granås pris på å undervise og finne nye pedagogiske metoder for utdanningen.
— Der har jeg lekt meg ganske mye med forskjellige måter for formidling.
Noe av det hun har gjort er å spille inn forelesninger på video, så studentene kan få med seg det de går glipp av eller repetere stoffet.
— De videoene er basert på en anerkjennelse av at folk lærer på forskjellige måter, og at repetisjoner er veldig viktig.
Hun har også vært med på å teste omvendt undervisning – å se korte videoinnspillinger før diskusjonsforelesninger – og gruppearbeid via Skype.
Kan lite om alt
Prisvinneren er spent på hvordan utdanning vil utvikle seg fremover. Hun ser at teknologien vil bli enda viktigere, men tror det fortsatt vil være behov for forelesninger og aktiv deltakelse og samarbeid mellom studentene.
Når hun ser på utviklingen, stiller hun seg dog spørsmål om farmasiutdanningen i Norge er for kort.
— Jeg ser en utfordring for oss nå når kunnskapen øker så veldig. Hvert fagfelt eser ut som en bolledeig, sier hun og påpeker at Nederland har 3 + 3 år utdanning og noen stater i USA har 4 + 4 år.
Alternativt bør utdanningen differensieres mer. I Frankrike, som også har seks års utdanning, velger de mellom tre retninger: sykehus, apotek og industri.
— Men i Norge og mange andre land, har vi hatt en klokkertro på at du skal ha en veldig bred utdanning hvor du kan litt om alt. Og lite om alt.
Hun påpeker at ved UiO har de nå prøvd seg på litt mer spesialisering på masternivå, men at det er langt unna slik det gjøres i Frankrike.
Hvordan møtes medisin og mennesker
Også når det gjelder selve forskningen, er det menneskene utenfor faget og profesjonen som opptar tankene til Granås. Helt siden den unge studenten var på en konferanse i Sør-Afrika, som innebar et opplegg for pasientrådgiving, har det vært samfunnsfarmasien som har opptatt henne.
— Man snubler over forskjellige ting her i livet. Jeg tror jeg kunne interessert meg for mye forskjellige rart, sier hun.
Under mottakelsen av prisen tilsto hun at hun noen ganger savnet å jobbe med rotter, men slo fast at det er mennesker og menneskers uforutsigbarhet hun liker. Samtidig er det en viktig del av farmasien som hun mener fortjener mer oppmerksomhet.
— Jeg tenker at samfunnet bruker enorme ressurser på helse og legemidler. Historisk sett har farmasøytene vært mest opptatt av å lage legemidler. Det å finne opp nye legemidler har vært viktig. Tenk på vaksiner, antibiotika, insulin. Alle livreddende, ikke sant. Mens hovedparten av legemidler vi bruker i dag er jo for livsstilssykdommer, en konsekvens av vår usunne livsstil.
Samfunnsfarmasien fokuserer på hva som skjer når legemidlene tas i bruk i befolkningen. Mennesker som bruker medisinene er forskjellige fra de som tester ut legemidlene i kliniske utprøvinger, og mange faktorer spiller inn på legemidlenes effekt. Effekten påvirkes av alt fra hva folk spiser og hvilke andre medisiner de bruker til hva slags tanker og teorier de har om hvordan medisiner fungerer og skal brukes.
— Jeg tror det er viktig å få litt mer innsikt i hva folk tenker og hvordan de lever med sykdom. Allerede første året utfører våre farmasistudenter pasientsamtaler om hvordan vi som farmasøyter kan bidra til best mulig legemiddelbruk.
Og det oppsummerer i stor grad Granås' virke: gjennom forskning, undervisning og formidling bidra til best mulig legemiddelbruk i befolkningen.
Mange muligheter for avmedisinering
Av mer konkrete forskningsprosjekter har hun lenge forsket på legemiddelgjennomgang og avmedisinering av eldre.
— Jeg har spesielt forsket på polyfarmasi hos eldre. Når skal vi seponere? Når blir legemiddelbehandlingen uhensiktsmessig? Her synes jeg vi må tenke enda mer tverrfaglig enn det vi gjør i dag, altså inkludere ernæringsfysiologer, fysioterapeuter og andre, i tillegg til leger og sykepleiere.
Blant annet har forskningsgruppen hennes nylig sett på sammenhengen mellom fall og legemidler.
— Den vanligste årsaken til at eldre blir lagt inn på sykehus, er at de faller. Så hvilket bidrag vi kan gi som farmasøyter, er at vi prøver å seponere eller redusere dosene for legemidler med økt risiko for fall, og det gjelder mange legemidler.
Hun har også jobbet mye med generell legemiddelhåndtering i sykehus og hjemmesykepleien. Det er mange muligheter for at feil skal inntreffe fra legen foreskriver et legemiddel til pasienten svelger det.
— Nasjonale tall vi har fra sykehus bekrefter at det er et utall pasienter som får skader etter feil og avvik et eller annet sted i legemiddelhåndteringskjeden. Her bare må vi finne noen smartere måter å gjøre det for å redusere risikoen for at folk får alvorlige skader og død, slår hun fast.
Her ser hun for seg at teknologi vil være viktig for å lage bedre systemer, og hun skryter av sykehuset i San Diego, hvor hun nylig hadde forskningsopphold.
— De ligger jo 20 år foran oss i bruk av teknologi. De har nesten flyplassikkerhet når det gjelder legemiddelhåndtering, mens vi er i steinalderen. Strekkoder, skanning, legemiddelkabinett, aseptisk tilberedning, lukkede legemiddelsløyfer. De hadde verken medisintraller eller medisinrom.
Forskningen må være uavhengig
Det er ikke bare pasientenes trygghet som gjør at Granås stikker seg frem. I 2008 sluttet hun og Anne Marie Horn i Institutt for Apotekforskning (Apoforsk), fordi de følte at styret ville styre forskningen deres.
Hun mener det er mulig å ha mange forskjellige vinklinger på forskning. Apoforsk publiserte mange artikler og gjorde flere prosjekter i apotek, som viste de positive bidragene apotekene gjør i samfunnet. Hun mener heller ikke at det kommer mye godt ut av å eksplisitt grave etter negative resultater, men skal forskningen være uavhengig, så kan ikke forskerne grave ned negative resultater de finner heller.
— Når du driver med oppdragsforskning, så er det helt essensielt at forskere er bevisste på den etiske ryggmargsrefleksen. Apoforsk skulle ikke være et utstillingsvindu for apotekbransjen. Det ble for meg en følelse av at det her kan jeg ikke stå inne for.
De kunne ha gått stille, men valgte å si fra, blant annet gjennom en kronikk i NFT. Det var tøft mens det sto på, men hun angrer ikke og mener det var viktig å stå frem og vise at det er utfordrende å sikre uavhengig forskning.
(Publisert i NFT nr. 8/2019 side 18-19.)