Tekst: Espen Skarstein Kolberg, farmasøyt, Sykehusapoteket ved Radiumhospitalet

Arketypen av en apotekansatt var lenge en person kledd i hvit frakk som duftet av kamfer og hostesaft; en mystisk skikkelse som svirret rundt blant tabletter, klyster, kremer og stikkpiller. Hva som egentlig foregikk bak disken på et apotek var stort sett ukjent for menigmann, man hentet sin medisin, betalte og gikk ut igjen. Heldigvis har denne situasjonen endret seg mye de siste årene; farmasøyten er trukket ut av halvmørket i resepturen, og apotekene er blitt synlige som kompetanseinstitusjoner.

Også sykehusapotekene har lenge levd adskilt fra omverdenen, som et anonymt medisinlager hvor sykepleierne kunne hente legemidler til pasientene. Men også for vårt vedkommende er tilstanden i dag en annen. Gjennom apotekstyrt legemiddellager, klinisk farmasi og andre tiltak har vi knyttet oss tettere til sykehuset og synliggjort oss som en del av det kliniske miljøet i Helse-Norge. Vi er stadig ute på post og har etablert et godt forhold til de ansatte på avdelinger og sengeposter.

Men er dette kun en enveisprosess? Apoteket er synliggjort, vel og bra, men er sykehuset synliggjort for apoteket? Vi trekker opp en cytostatikakur og leverer den ut til post, men hva skjer så? Det å få et innblikk i hverdagen til sykepleier, lege og pasient er ikke bare viktig for å kunne yte bedre service, det vil også bidra til en økt forståelse for hverandres arbeidssituasjon. Det vil dessuten også kunne sette apotekarbeidet i kontekst og dermed forvandle det en lett kan oppfatte som monotont tilvirknings- og lagerarbeid, til noe meningsbærende og verdifullt.

Nettopp disse momentene var utgangspunktet for at de ansatte på Sykehusapoteket ved Radiumhospitalet fikk muligheten til å hospitere på post C2, en sengepost hvor kreftpasienter med sarkom- og lymfomdiagnose behandles. Et svært hjelpsomt personale tok imot oss på kort varsel og tilbød hospitering til samtlige ansatte ved apoteket, dette tross en hektisk hverdag ute på avdelingen.

«Kjempespennende!», var farmasøyt Siri Morks umiddelbare respons etter å ha fulgt arbeidet til sykepleier Vigdis. «Selv om jeg har jobbet på sykehusapoteket i mange år, er det veldig mye jeg ikke vet om 'livet på sengepostene'. Når vi vet hvordan sykepleierne og legene jobber er det lettere for oss å vite hvordan vi kan gi god service og hvordan vi kan bidra til at inneliggende pasienter skal få best mulig behandling.» Sammen med sykepleieren har hun fått følge cytostatikakuren fra apotek til pasient, med særlig fokus på hvilke rutiner som eksisterer for å ivareta en sikker behandling.

Stativ med infusjonsposer og flasker. Foto: Espen Skarstein Kolberg

Det kreves høy kompetanse for å drive med cellegift som sykepleier. De har ansvar både for egen og pasientens sikkerhet. For å redusere faren for komplikasjoner, utføres det dobbeltkontroll i alle ledd - dette er gullstandarden ved Radiumhospitalet. Slik minskes sjansen for feilmedisinering, feildosering, ekstravasasjon og så videre. Mange cytostatika gis via sentralt venekateter, noe som kompliserer rutinene ytterligere; en skal jobbe sterilt og samtidig holde orden på alle infusjonsslangene og posene!

Fordi mange cellegifttyper kan gi allergiske reaksjoner og/eller alvorlige bivirkninger hos pasientene, erpremedikasjon og overvåking en viktig del av de terapeutiske regimene. Eventuelle spesielle tiltak av denne typen er behørig beskrevet i dokumentasjonen som følger med hver individuelle kur. Alle cytostatikakurer på Radiumhospitalet rekvireres gjennom datasystemet Cytodose, noe som gir et robust verktøy for å sikre at nødvendig pre- og postmedikasjon gis, samt at kurene administreres på riktig måte. Sykepleierne har gjennom arbeidsskjemaet som følger kurdefinisjonen en sjekkliste hvor all nødvendig informasjon er satt opp punktvis.

Hospitering ute på sykehusposten har vært en svært positiv opplevelse, også for de ansatte og pasienter på C2. Det at apotekpersonalet viser interesse for hvordan sykepleierne jobber er et svært positivt signal, mener avdelingssykepleier Sigri Hageberget Wintherbro. Apoteker Ragnhild Holtskog er svært begeistret over den gode mottakelsen personalet har fått oppe på post. «Gjennom å følge hverandre i hverdagen kan vi lære mye og utveksle erfaringer og kunnskap. Dette har vært en utrolig fin opplevelse!». Pasientenes reaksjon på apotekets tilstedeværelse på post har vært udelt positive. I deres øyne er det gode samarbeidet mellom de ulike aktørene som driver behandlingen et uttrykk for seriøsiteten og den faglige integriteten hos de involverte.

Det å være «sykepleier for en dag» har gitt oss et fint innblikk i rutinene ved cytostatikaadministrasjon og hvordan de arbeider ute i klinikken. Det har gitt oss muligheten til å se pasienten som noe mer enn bare et navn og en fødseldato på en rekvisisjon. Dette er svært verdifullt - det understreker den menneskelige dimensjonen ved det å arbeide i et sykehusapotek. Vi er ikke bare et medisinlager, vi er en viktig del av den kliniske hverdagen.

(Publisert i NFT nr. 1/2008 side 24–25.)