I 2006 ble det gjennomført en evaluering av norsk farmasøytisk forskning i miljøene som har ansvar for profesjonsutdanningene i farmasi, det vil si universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Resultatet av dette er Fagplan for farmasøytisk forskning, som har som formål å styrke og utvikle farmasøytisk forskning i Norge.

Svein Haavik har som leder ved Senter for farmasi i Bergen og seniorforsker ved Institutt for apotekforskning (Apoforsk) bidratt i evalueringen.


Svein Haavik håper at farmasøytisk forskning i Norge vil utvikle seg i positiv retning som følge av den nye fagplanen. Foto: Vivian Fjeldstad

— Forskning krever ambisjoner og ressurser til å gjennomføre disse, sier Haavik.
— Derfor er denne planen er et godt redskap i arbeidet videre med å styrke forskningen, ikke minst er selve fokuset på fagområdet positivt da dette signaliserer vilje til en utvikling av farmasien.

— Når Forskningsrådet vier oppmerksomhet til dette, viser det at de tar oss på alvor. Det gir absolutt inspirasjon, påpeker lederen for farmasiutdanningen i kystbyen.

Uslepent utviklingspotensial i Bergen

Den nye fagplanen for farmasøytisk forskning består av både umiddelbare og langsiktige tiltak. I første omgang skal alle fakultetene i samråd definere fokusområder for forskningen, og det skal opprettes en koordinerende styringsgruppe, som skal etablere insentiver til samarbeid på tvers av institutter og fakultet.

— For oss her i Bergen, som er så unge som utdanningssted for farmasøyter, har dette betydning i den forstand at vi såpass tidlig kan fokusere på aktuelle områder innen farmasøytisk forskning og bygge opp kompetanse innen disse, sier Haavik.

— Senteret vårt er nytt og annerledes, blant annet på den måten at vi tar hånd om undervisningen. Seks institutt, som er tilknyttet to forskjellige fakulteter bidrar i profesjonsstudiet i farmasi her. Andre steder blir undervisningen i farmasi vanligvis drevet av egne farmasøytiske institutter eller fakulteter. At vi er nyetablerte med en utradisjonell organisering gir grunnlag for utvikling av en litt annen faglig profil enn de etablerte farmasøytiske lærestedene, forklarer han.

— Farmasistudiet i Bergen er dels basert på etablerte fag og dels på nye spesifikke farmasøytiske fag. De nye eller delvis nye farmasøytiske fagene samfunnsfarmasi, farmakologi, legemiddelkjemi og farmakognosi blir alle bygd opp i etablerte institutter. En vesentlig del av ideen er derfor å satse videre i de forskningsområdene som alle­rede finnes og fokusere på de farmasifaglige områder som er viktige, og som vi har ­spesielle forutsetninger til å bidra i. Å ha erfarne og dyktige folk i ryggen er selvsagt gunstig for oss som institusjon og det er et godt utgangspunkt å bygge videre på.

— Men dette gjør seg likevel ikke selv. Vi trenger kvalifiserte og motiverte mennesker til å utvikle en farmasøytisk profil på forskning og undervisning, og noen av forskningsfeltene krever kostbart vitenskapelig utstyr. Vi håper at Fagplanen og et styrket samarbeid både nasjonalt og internasjonalt kan bidra til denne satsingen, menerHaavik.

Øremerkede midler til ­satsingsområder

— Fagplanutvalget foreslår at det i første omgang utlyses fem finansieringspakker som er tilknyttet de enkelte institusjoner. Pakkene er av fem års varighet, der man satser innen tre forskningsområder som evalueringskomiteen mener burde styrkes, nemlig samfunnsfarmasi/klinisk farmasi, galenisk farmasi og «safety pharmacology» (toksikologi).

— I tillegg er det satt av midler til frie forskningsområder som er i samsvar med anbefalingen til evalueringskomiteen, altså områder som det er særlig grunn til å styrke, forklarer Haavik.

— Et av de langsiktige tiltakene er at det opprettes et program for farmasøytisk forskning, FARMFORSK 2020. Tiltaket er rettet mot Norges forskningsråd, samt de aktuelle departement innen helse og industri, Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Planen er at det skal bevilges 300 millioner fordelt på ti år, med oppstart i 2010.
Lederen ved Senter for farmasi forteller at et av strakstiltakene er en nasjonal forskerskole i farmasi, for de som tar sin PhD-grad.

— Forskerskoler finnes allerede innen visse fagområder. Her legges det opp til nasjonalt samarbeid, felles doktorgradskurs og nettverksmøter. Det holdes fagspesifikke møter der nasjonale så vel som inter­nasjonale fagpersoner deltar for å diskutere og utveksle kunnskap.

— Foreløpig er ikke så mye avklart, men vi må blant annet prøve å finne områder som vi kan samarbeide om, sier Haavik.

Styrke norsk forskning

— I forhold til andre nordiske land er norsk forskning relativt svak, mener han.

— Norge har havnet i bakevja fordi det har manglet tilstrekkelig politisk vilje til å satse på forskning. For å konkurrere i Norden og i verden for øvrig, må det satses mer.

— Som et strakstiltak foreslår Fagplan­utvalget at det opprettes 20 nye postdoc-­stillinger til instituttene over en periode på seks år. Stillingene fordeles ut fra kvalitet av prosjektsøknader.

— Vi ved Senter for farmasi her i Bergen har hele tiden hatt fokus på å sette av god tid til masteroppgavene og at studieplanen ellers skal gi et godt grunnlag for forskning. Nå gjelder det å kunne satse tilstrekkelig langsiktig, og å utvikle kultur for forskning. Jeg pleier å si at man vedtar ikke kompe­tanse, den bygges opp, påpeker Haavik.

— Forskningsvirksomhet er viktig for hele faget, ikke bare på universitetene, men i industrien, ved sykehusene og i apotek. Og i årene som kommer blir dette bare viktigere.

— Jeg tror vi spesielt vil se mer forskning innenfor området målrettede legemidler for eksempel innen kreftbehandling, men vi trenger også mer forskningsbasert kunnskap om menneskers bruk av legemidler. I fremtiden vil det bli større og større fokus på effektiv ressursbruk i samfunnet og derfor må både legemidlene og deres bruk optimaliseres.

— Satsing på farmasøytisk forskning vil tjene helsevesenet så vel som andre deler av samfunnet, mener Svein Haavik.

(Publisert i NFT, nr. 12/2008 side 10–11.)