I rekken av NFTs saker hvor ­farmasøyter anonymt ­forteller om vanskeligheter i arbeidslivet har vi også vært innom ­ovennevnte problematikk. Bjerke, som er seksjonssjef i seksjon for ­forvaltning, ønsker ikke å kommentere den aktuelle saken, men mener den er fremstilt på en måte som ­illustrerer at en presisering er nødvendig.
— Mitt ønske er å korrigere inntrykket av hvordan dette ­fungerer, det er viktig å være klar over hva som faktisk gjelder, sier Bjerke, som tar utgangspunkt i regelverket.

Skal være jevngod

Det er Legemiddelverket som vurderer ­søknader om ­driftskonsesjon for apotek, mens det er Statens ­autorisasjonskontor for ­helsepersonell (SAK) som vurderer ­hvorvidt en utenlandsk farmasøyt skal gis ­autorisasjon i Norge og på hvilket nivå ­autorisasjonen skal gjelde.
— Kravene til driftskonsesjon er ­kumulative. Man skal ha en ­
cand.pharm.-grad, eller master etter det nye systemet, eller ­tilsvarende. Problemet er at dette er en norsk grad, og i helsepersonel­loven går det frem at det skal gjøres en ­jevngodhets­vurdering. Denne ­vurderingen vises det også til i apotekloven som vi ­forvalter i ­forbindelse med driftskonse­sjoner, ­forklarer Bjerke.
Apotekloven er klar på at man må ha autorisasjon som ­provisorfarmasøyt for å kunne få driftskonsesjon, og her mener Legemiddelverkets mann det har oppstått problemer i forbindelse med inndelingen av farmasøyttittelen i provisor og reseptar.
— Inndelingen ble gjennomført i 2007, noe som ga en stor arbeidsbyrde for autorisasjonskontoret. Tusenvis av ­søknader måtte gjennomgås på nytt, og det ble gitt provisorautorisasjon også etter ­helsepersonelloven § 48 tredje ledd, ­bokstav c, det vil si på grunnlag av ­«nødvendig kyndighet». 
I denne fasen hevdet en av apotek­kjedene overfor Helse- og omsorgs­departementet at farmasøyter heretter kun ville trenge ­autorisasjonsbevis, noe Legemiddelverket valgte å ta opp med departementet.
— Som følge av dette ble det krav til både provisorautorisasjon og at utdanningskravet skulle være oppfylt (cand.pharm., master i farmasi eller utenlandsk utdanning som er jevngod med norsk utdanning), understreker Bjerke.

Arbeide og drive

Legemiddelverkets syn er at masternivå alltid må ligge til grunn når man vurderer søknader.
— Ved konsesjonssøknader må vi ­vurdere om begge ­kravene er oppfylt, altså utdanningsnivå og autorisasjon. Dette er ­selvfølgelig for å sikre det faglige nivået i apotek, og for at farmasøyten skal forstå hva som er tenkt. I forbindelse med ­revisjon av apotekloven ble dette diskutert, og det var bred tilslutning i fagmiljøet til at ­utdanning som cand.pharm. / master i farmasi skulle legges til grunn for å få driftskonsesjon, påpeker Bjerke.
Vi kan ikke fri oss helt fra at dette ­virker unødvendig komplisert. Vil det ikke være nok at SAK vurderer om en ­farmasøyt er godt nok kvalifisert – hvorfor skal ­Legemiddelverket gå denne vurderingen etter i sømmene?
— Jeg synes ikke dette er ­komplisert, det er derimot logisk bygget opp. Farmasøyten skal ha en utdanning som er jevngod med den norske, og får ­provisor­autorisasjon ­(helsepersonelloven § 48 tredje ledd ­bokstav a eller b) ut fra dette. ­Legemiddelverket ­forholder seg som sagt til apotekloven når det gjelder driftskonsesjon, og vi ­forholder oss til søkeren i denne prosessen. Når SAK gir en ­autorisasjon, opplyser de ikke etter hvilken bokstav i helsepersonel­lovens § 48 tredje ledd ­autorisasjonen er gitt. Som sagt kan det også gis provisor­autorisasjon også på grunnlag av ­«nødvendig ­kyndighet» ­(bokstav c), som for eksempel kan ­innebære at vedkommende har så lang praksis at dette forholdet ifølge Statens autorisasjonskontor skulle oppveie for ­manglende utdanning. En slik tilnærming kan ikke Legemiddelverket legge til grunn. Her er det et klart skille ­mellom hva som skal til for å være ­autorisert for å kunne arbeide som ­farmasøyt, og ­kvalifikasjonene ­Legemiddelverket ­vurderer – nemlig om man er kvalifisert for å drive et apotek, avslutter Martin Bjerke.

(Publisert i NFT nr. 3/2014 side 23.)