Bakgrunnen for dette innlegget er at det i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 1/2009 omtales synspunkter som kom frem på 20-årsjubileet for klinisk farmakologi i Norge. Gisle Roksund, leder i Norsk forening for allmennmedisin, advarte angivelig mot en utvikling der farmasøyter, apotek og legemiddelindustri i samarbeid skulle klare å få fotfeste som en del av primærhelsetjenesten og derved blant annet å svekke fastlegeordningen. Denne konspirasjonsteorien var ny for oss, skriver E. Pomp og P. Samuelsen i Tidsskriftet.
Dersom han er sitert rett, ønsker Roksund å demme opp for «en uheldig utvikling» der farmasøyter blir en del av primærhelsetjenesten. Hvilken utvikling, og uheldig for hvem? spør de.

Farmasøytbegrepet i Norge og Norden er ikke ensartet. Det omfatter utdanninger som er kortere eller på lavere nivå enn universitetsutdanning av internasjonal eller europeisk standard. Den internasjonale standarden Good Pharmacy Practice (vedtatt av Verdens helseorganisasjon og Den internasjonale farmasøytføderasjonen) sier at all legemiddelforskrivning bør få en rimelighetsvurdering av en «pharmacist» (provisorfarmasøyt). Nordisk apotekpraksis blåser i dette kravet, og det er nok grunnen til at apotekenes råd til pasienter stort sett er av praktisk-teknisk art.

Universitetsutdannede provisorfarmasøyter, som vi ønsker å representere, kjenner godt til farmakologiske prinsipper og har god allmenn legemiddelkunnskap. Den danske kliniske farmakologen og overlegen Kim Brøsen oppfordret i samme jubileum kliniske farmakologer til å gjøre seg gjeldende innen legemiddelfeltet. Han fremhevet forskjellen i grunnkompetanse mellom leger og farmasøyter, og det er flott. Brøsen er også hovedpådriver i etableringen av et studium i klinisk farmasi ved Syddansk Universitet.