Farmasøytisk forskning i Mikke Mus-skala
Det gjøres lite farmasøytisk forskning i Norge, men de vitenskapelige arbeider som blir publisert er av høy kvalitet. Det kunne jo høres OK ut, hvis det ikke var for at resten av budskapet er at mengden av farmasøytisk forskning i Norge er så langt under kritisk masse at det ikke kan forventes å resultere i noe av stor betydning. Dette er essensen i evalueringen av farmasøytisk forskning i Norge. Skal vi like godt la være?
Tekst: Ole Kristian Hjelstuen, forskningssjef Formuleringsutvikling, GE Healthcare og førsteamanuensis II, Universitetet i Tromsø
Realiteter
Evalueringen av farmasøytisk forskning i Norge ble gjennomført av en nordisk komité på oppdrag av Forskningsrådet. Den ble rapportert ut i desember 2006 og nylig fulgt opp med et høringsmøte. Evalueringen gjaldt de tre farmasøytiske universitetsinstituttene i Oslo, Bergen og Tromsø. Komiteen fant følgende styrker i den farmasøytiske forskningen:
Styrker:
- God studentkvalitet
- Godt motiverte PhD-studenter
- Nye ledelsesstrukturer
- Ordning med halvårlige forskningsopphold
- Publikasjoner på/over verdensnivå
- Bra utstyr
Evalueringen bekrefter altså det vi vet om å drive forskning i Norge; norske forskere er flinke, motiverte, har relativt lavt lønnsnivå og har godt med utstyr.
Listen over svakheter som er verd å nevne peker på kritisk masse og hvordan forskningen organiseres på tvers av utdanningsinstitusjonene.
Svakheter:
- Nasjonal strategi for farmasøytisk forskning mangler
- Ingen koordinering mellom utdanningsinstitusjonene
- Få eksterne kilder for finansiering
- Mange av forskningsgruppene består av få personer og uten planer om utvidelse
- Mangel på postdoc-stillinger
- Få relevante PhD-kurs
- Lite utveksling på PhD-nivå med utenlandske institusjoner
- Fragmentert forskning - ikke helhetlig farmasøytisk utvikling
- Utdanning kommer først
- Benchmarking nasjonalt, ikke internasjonalt
Fragmentert forskning
Er dette beskrivelsen av et miljø hvor den enkelte forsker jobber med sitt lille spesialfelt og som ikke vil samarbeide med andre forskere? Hvis det er tilfelle, så er det en ubetydelig del av hele bildet.
Det som evalueringskomiteen peker på er det som miljøet i Bergen er fremste eksponent for, at en stor andel av det som kan defineres som farmasøytiske forskning utføres av andre miljøer enn de farmasøytiske. Det er for så vidt OK, men bidrar egentlig bare til å fragmentere forskningen ytterligere når det ikke skjer etter en felles strategi med andre farmasøytiske grupper. Det er supert å ha samarbeid med andre fagområder – ja, en absolutt nødvendighet - men farmasøytene må vokte seg for å bli et service-fagfelt som mest av alt bidrar til at andre oppfyller sine forskningsstrategier. Det er heller ikke noe galt i det, bortsett fra at det ikke vil levere noe til Norge i form av betydelige farmasøytiske gjennombrudd.
Langsiktig planarbeid og investering
Men før vi går videre i tankerekken, la oss stille oss selv spørsmålet om vi virkelig trenger en slagkraftig farmasøytisk forskning i Norge. Og har vi potensialet til å levere store gjennombrudd?
Norge er et rikt land og består av mange flinke og arbeidssomme mennesker. Vi har gjennom oppbyggingen av oljeindustrien vist at vi kan mestre høyteknologisk utvikling. Men vi er også et praktisk folkeferd og går etter avkastning på kort og middels lang sikt. Oppbyggingen av olje- og energinæringen i Norge var mulig kun fordi vi bestemte oss for det på nasjonalt plan; vi hadde en overordnet strategi. Vi kan ikke forvente at en tilsvarende satsing skal skje innen farmasøytisk forskning.
Likevel, Norge har nå store midler til rådighet som bør investeres i framskritt innen nøkkelområder som bådeskal sikre progresjon og gi framtidig avkastning.
For et velutstyrt land som Norge, med varige ressurser innen natur og hav, er det sterk logikk å investere deler av vår nåværende rikdom i farmasøytiske framskritt. Men dersom det skal gi resultater må det være en kraftig opptrapping av innsatsen og skje planmessig.
Skal andre gjøre jobben for oss?
Er vi da garantert «return on investment»? Det er mange eksempler på at tung og fokusert satsing innen et område vil gi resultater, mens Mikke Mus-satsing blir som å spille lotto.
Vi har altså potensiale til å levere store gjennombrudd. Men hva taper vi egentlig på ikke å ha forskning og utvikling?
Man må ha tro på at veien framover består av framskritt for å tro på forskning og utvikling. Er man fornøyd med dagen i dag og ikke tror at verden utvikler seg videre, så er det ingen mening i å investere i forskning og utvikling. Skal vi vente på at andre gjør de farmasøytiske framskrittene og at de blir tilgjengelige for oss, så kan vi konsentrere oss om spesialisering innen andre områder?
Norge i førersetet innen diagnostisk medisin
Norge har utviklet seg til å bli en stor og betydelig aktør innen diagnostisk medisin gjennom Nycomed Imaging/Amersham Health/GE Healthcare. Fortsatt ser man effekten av den store oppbyggingen som skjedde i 1989–91 og det er nå rundt 300 forskere i Oslo-regionen som fungerer som verdens navle innen innovativ farmasi på billeddiagnostiske produkter. Og knoppskyting i beslektede områder har skjedd hos bl.a. Photocure og Algeta. Denne utviklingen har skjedd utenom det offentlige forskningsrom, dvs. med i hovedsak private midler. Men den innebar en strategisk og fokusert satsing på farmasøytisk forskning ved hjelp av mange ulike yrkesgrupper.
Private og offentlige midler sammen
Det er overraskende å se at det på en måte tas for gitt at det kommersielle miljøet i Norge skal være her. I Stortingets legemiddelmelding heter det da også at Forskningsrådet skal støtte forskning innen områder som ikke dekkes av farmasøytisk industri. Evalueringen av farmasøytisk forskning peker på at forskningen er fragmentert; hvorfor ikke da samles om de områdene man er sterk på og sikre at knoppskytingen fortsetter å skje derfra. Det handler om å binde opp private og offentlige midler ved å flette interessene inn i hverandre. Sammen er man sterke, svakere hver for seg.
Håp for framtiden?
Dersom Norge skal oppnå betydelige framskritt innen farmasøytisk forskning som gir framtidig avkastning, må vi gjøre det følgende:
- Forskningsrådet må opprette et eget program for farmasøytisk forskning
- Vi må få en forskningsstrategi for farmasøytisk forskning som samler de tre utdanningsinstitusjonene om et felles mål
- Satse på noen få områder
- Stillingstallet må økes, inkludert en satsing på postdoc-posisjoner
Først da blir det konsentrasjon om farmasøytisk forskning og gjennombrudd kan forventes.
(Publisert i NFT nr. 11/2007 side 17–18.)