— Greta Torbergsen beskrev meg som veldig aktiv i farmasien. Enkelte i Storbritannia ville nok brukt andre ord for å beskrive meg, sa Mark Koziol, leder av The ­Pharmacists' Defence Association (PDA) ­spøkefullt, da han holdt foredrag om ­farmasøyters ­utfordringer i ­Storbritannia under Apotekerdagen 2018 som ble arrangert 29. august i Oslo.

Kutt i helsebudsjettet

Koziol dro frem hvordan PDA jobber med den strategiske utviklingen av farmasien og ­farmasøyters yrkesrolle i det britiske samfunnet.

— Greta fortalte om pensjon, og om hvordan dere må gjøre endringer nå for å sikre frem­tiden deres. Det samme prinsippet gjelder for farmasiens fremtid, konstaterte han.

Ifølge PDA-lederen har farmasien i ­Storbritannia endret seg mye de siste 30–40 årene. Og Koziol brukte den offentlige helsetjenesten i England som et bakteppe.

— National Health Service (NHS) i Stor­britannia har et årlig budsjett på 125 ­milliarder pund. Alt er betalt gjennom skatt, og er en stor del av det britiske nasjonalbudsjettet. NHS er den tredje største arbeidsgiveren i verden, kun etter den kinesiske hæren og det indiske jernebane­vesenet. Ingen politikere tør å tulle med NHS, sa Koziol.

For tre år siden ønsket britiske myndigheter å kutte NHS-budsjettet med 20 milliarder pund.

— Forklaringen, som bare politikere kan komme med, var at vi nå hadde fått en 6 ­prosent økning i midler dette året. Alle ­lønninger for NHS-ansatte ble frosset i de fem neste årene til tross for kraftig inflasjon.

Farmasøyter inn for legene?

Ifølge Koziol ble det etter hvert klart at Stor­britannia og NHS ikke lenger hadde råd til det de kaller en «medically led model» i helsevesenet.

— Et eksempel: Du føler deg litt ­deprimert fordi det er noe feil med døren din. Og er du deprimert, så går du til legen. Den ­faktiske­ ­løsningen er jo å få noen til å fikse døren din. Men allikevel føler legen at han må skrive ut resept til denne pasienten, trolig for ­antidepressiva. Dette er kanskje et dårlig eksempel, men vi ser mange eksempler på at pasienter ofte går til legen først uavhengig av hva problemet er, og vi som samfunn har ikke råd til den medisinske modellen, sa han, og la til:

— Det finnes ikke nok leger nå, og da er det logisk å se på hvem andre som kan gjøre noe av jobben leger i dag gjør. Vi jobber alle veldig hardt innenfor helsevesenet, men jobber vi smart?

Lederen for PDA i England understrekte at det ikke er noen «quick fix» at ­farmasøyter i dag skal kunne ta over disse oppgavene.

— Om en pasient i dag kommer innom ­apoteket og ønsker å rådføre seg med en ­farmasøyt, er dette nesten ikke mulig å få til, fordi farmasøyten er opptatt bak resepturen med det store antallet resepter som stadig skrives ut. Samtidig tar det altfor land tid å få legetimer, og kapasiteten på sykehusene er sprengt. Så hele systemet begynner så smått å falle fra hverandre, påpekte Koziol, som videre viste til forskning som tilsier at britiske ­pasienter årlig kaster bort omtrent 750 ­millioner pund på resept­belagte legemidler som ikke blir brukt.

Startet fagforening for farmasøytene

Koziol fortalte de fremmøtte farmasøytene at man frem til nylig ikke har hatt en egen forening som kun har representert farmasøytene.

— I dag er 97 prosent av farmasøytene i Storbritannia ansatte. Det kan være de er ­apotekere eller mellom­ledere, men i ­motsetning til tidligere, så eier de ikke ­lenger ­apotekene selv. Det er en viktig forskjell. ­Historisk sett har man representert stemmen til eierne, ikke til de ansatte.

Dette er noe av bakgrunnen for at Mark Koziol sluttet i Royal Pharmaceutical Society (RPS) for å starte The Pharmacists' Defence Association.

— Jeg var i RPS i seks år, og skjønte etter hvert at viktige beslutninger ikke ble tatt av RPS, men av hovedkontorene til de store ­apotekeierne. Og da jeg forsto hvor sterk stemmen til arbeidsgiverne var i forhold til arbeidstakerne, sluttet jeg for å starte opp denne fagforeningen for farmasøyter.

I Storbritannia eies omtrent 40 prosent av apotekene av de store grossistene.

— Vi har ikke noe direkte imot dette, men hvis ikke farmasøytene selv får en stemme i utviklingen, vil forretningsmodellen alltid handle om å flytte på bokser og tjene penger. Hvis vi ønsker at utviklingen skal gå mer i retning av tjenester levert i apotek av den enkelte ­farmasøyt, så ser vi at dette blir vanskeligere og vanskeligere. Med dagens eierskapsmodell får man full kontroll på forsyning og farmasøytisk praksis, og for å holde forretningsmodellen profitabel blir det færre ansatte, samtidig som det blir flere resepter og lengre arbeidsdager. Dette ­setter press på profesjonen, poengterte Koziol.

Arbeidsgiver utnytter regelverket

For to år siden ble det gjort en lovendring i Storbritannia som ga ansvarlige farmasøyter lov til å ­forlate ­apoteket i opptil to timer. Bakgrunnen for endringen var at farmasøytene skulle kunne bruke denne tiden til farmasøytiske tjenester ute i lokalsamfunnet, for eksempel til lege­middelgjennomganger ved sykehjem.

— Men hvis du jobber for en av de store arbeidsgiverne i apotekene i Storbritannia, blir du fortalt at du må signere et papir som sier at ditt profesjonelle ansvar starter klokken sju på morgenen, til tross for at du ikke må på jobb før klokken ni. I praksis betyr det at de to timene du skulle brukt på å utvikle ­farmasøytiske ­tjenester utenfor apoteket, blir tatt av din arbeidsgiver. Årsaken er at dette sparer arbeidsgiver for kostnader, som ­dermed ikke trenger å betale deg for de to første timene på jobb.

PDA-lederen påpekte også at man som farmasøyt i Storbritannia aldri under noen omstendigheter må finne på å gjøre en utleveringsfeil til kundene.

— Arbeidsgiverene i UK kan nemlig gjemme seg bak at det ikke er deres ansvar. Dette står svart på hvitt i våre Standard Operating Procedures (SOP). Og det har ingenting å si om det ikke var nok folk på jobb, om kjøleskapet ikke fungerte som det skulle eller andre hensyn. Farmasøyten har brutt SOP-en.

Kjemper imot negativ utvikling

I Storbritannia finnes det legemidler bak ­kassene som bare farmasøyter kan selge til kundene, en ordning som likner på det man her i Norge kaller «farmasøytutlevering».

— Myndighetene ønsket å se hvordan det ville gå dersom disse legemidlene ble solgt ute i selvvalget. Kan du se for deg hvordan man skal kunne si til en pasient at de ikke burde kjøpe dette legemidlet, når de har sett reklame på fjernsyn for at de nettopp skal kunne gjøre det? Det fungerer ikke, og vi fikk derfor fjernet denne endringen ved å argumentere for pasient­sikkerheten, forklarte Koziol.

Britiske helsemyndigheter publiserte i fjor en rapport der konklusjonen var at primær­apotekene burde kunne holde åpent med bare apotekteknikere til stede.

— Dette kommer vi ikke til å la skje! Men dette er bare noen eksempler på hva slags utfordringer profesjonen vår står overfor.

En annen stor utfordring for Koziol og PDA har vært at flere og flere britiske apotek har begynt å få tittelen «Pharmacy & Beauty».

— Det eierne da gjør, er å registrere det lille området i apoteket som er resepturen som apotek, mens resten av apoteket blir registrert som en skjønnhetsbutikk. Det som da skjer, er at det blir introdusert ledere som ikke er farmasøyter. Denne lederen blir leder for det området i apoteket som ikke er apotek, og får også ansvaret for å fortelle farmasøytene blant annet når de skal jobbe. Så selv om loven ­tilsier at kun farmasøyter kan være ansvarlige for salg av legemidler, må disse farmasøytene nå ­rapportere til en leder som ikke er ­farmasøyt i apoteket. Dette forårsaker stort press, sa Koziol, som forklarte nærmere:

— Disse lederne uten farmasøytisk ­utdanning får salgsmål fra sine ledere som de må nå. De ser ikke på apotekdriften som en helsetjeneste, kun som en forretning. Og når man i Storbritannia begynte med ­legemiddelgjennomganger med pasientene i apotek, som apoteket fikk 28 pund per ­samtale for å gjennomføre, så begynte kravene å komme fra lederne om å utføre et visst antall slike gjennomganger daglig, uavhengig om behovet var der eller ikke.

Endrer synet på apotekene

Allikevel mener Koziol at det største problemet er hvordan offentlighetens syn på apotekene i Storbritannia har forandret seg over tid.

— Vi gjennomførte fokusgrupper, og et av spørsmålene til deltakerne var når de hadde følt seg dårlig behandlet av legen sin. Og svarene var ofte dersom legen ikke ville bruke mer enn fem minutter på å møte dem. Men da vi spurte hva som gjorde at de følte dårlig behandling fra ­farmasøyt i apotek, svarte de at de følte misnøye dersom det tok mer enn to minutter å få hentet ut resept­belagte ­legemidler på apoteket. Det dette forteller oss, er at vi har endt opp med at kundene kun ser på apoteket som en butikk der de ønsker varene sine raskt. De ser ikke på apotekene som en del av helsetilbudet.

(Publisert i NFT nr. 8/2018 side 38-39)