NFT omtalte initiativet til de to driftige damene i nr. 12/2012, og siden den gang har det i stor grad dreid seg om venting for Monsen og Evjen.
— Det tok HOD omtrent et halvt år å videresende saken til Helsedirektoratet, og ytterligere tid før vi endelig fikk et svar, ­forteller Monsen.
Målet var å hente støtte til å gå videre med ­prosjektet, men fra direktorats- og departementshold ser man så langt saken fra en annen side.
— De potensielle samfunnsmessige besparelsene som ligger i prosjektet blir ikke hensyntatt, påpeker hun.

Vanskelige å tolke

Mens kolleger i helsevesenet kommer med konstruktive innspill og lykkeønskninger for prosjektet, ser det ut til at Helsedirektoratet, som er instansen som til slutt svarte på ­henvendelsen, har plassert seg trygt på gjerdet.
— Svaret fra direktoratet er litt ­vanskelig å tolke. Etter at HOD først brukte seks måneder på å ­videresende saken, fikk vi til svar at det ikke var budsjett­rammer for støtte til prosjektet inneværende år, og at Helsedirektoratet mente de strukturelle rammene rundt et slikt prosjekt måtte undersøkes nærmere. Vi har ikke fått noen tilbakemelding på hva som skal til for å komme videre med prosjektet, sier Monsen.
Verken Evjen eller Monsen hadde ­forventet å bli kastet penger etter i samband med søknaden, men en litt mer tydelig ­tilbakemelding på hvorvidt en slik tjeneste er ønsket av myndighetene mener de hadde vært på sin plass.
— Samarbeidsprosjekter som dette er dokumentert å ha best effekt, og vi mener derfor det må prøves ut i praksis slik at ­samfunnsnytten kan synlig­gjøres. Vi har begge erfaring fra apotek, og vet hvor ­vanskelig det er å gjøre noe effektivt med legemiddel­behandlingen på denne ­arenaen. Tiden er knapp, kunden er ­kanskje ikke ­innstilt på en veiledningssamtale og det er i ­tillegg knapphet på farmasøyter i ­apotekene. Man må våge å tenke nytt og snu litt på flisa for pasientens beste, mener Monsen.
Hun oppfatter seg mer som en ­observatør i apoteket, hvor hun opplever å ikke få benyttet kompetansen som legemiddel­ekspert på en effektiv måte.

Økseskaft?

Vi spør i hvilken grad de føler at HOD og Helsedirektoratet har tatt henvendelsen på alvor.
— Vi sitter med en følelse av at ­verken departementet eller ­direktoratet har lest og satt seg inn i prosjektbeskrivelsen, det blir en «god dag, mann – økseskaft»-­opplevelse. Da vi spurte ­konkret om hva som kreves for å få prosjektet i gang, fikk vi svar, men ikke på spørsmålet. Dette er en litt for billig løsning etter min mening. Man hører mye om byråkrati og hvor vanskelige det er å nå ­igjennom. Dette føyer seg fint inn i rekken av slike opplevelser, slår ­Monsen fast.
— Når det er sagt, er vi ikke overrasket, og det er blitt litt humor av det hele oss ­i­mellom, legger hun til.
 ­­— Hva gjør dere videre?
— For oss var forespørselen til HOD mest ment som et signal til myndighetene at farmasøytene må brukes i større grad i primærhelsetjenesten for å redusere ­legemiddelrelaterte problemer. Vi er klare til å gjøre en større innsats, så bruk oss! For å gå videre med dette samhandlings­prosjektet må det jobbes videre med å utvikle en­ ­detaljert prosjektplan, og med søknader om midler og samarbeids­partnere. Å etablere en ny arena for samarbeid mellom fastlege og farmasøyt, uavhengig av apotek, vil være nødvendig for å lykkes. 
— Og det går med litt tid til dette?
— Vi har ikke store forventninger til at dette skal gå raskt, men håper på at en slik tjeneste vil komme i fremtiden, understreker Monsen.

Praktisk tilnærming

— Per i dag finnes det mye dokumentasjon, bade nasjonalt og ­internasjonalt, på nytteeffekten av legemiddelsamtaler/-gjennomganger av farmasøyter i sykehus. Vårt mål er altså å omsette all forskning som er gjort på dette området til samfunnsnyttig ­praksis. På et tidspunkt må man velge å legge forskningen til side og ­iverksette ut fra resultatene man har forsket frem.
Farmasøyten forteller at det er lyst ut to stipendiatstillinger ved Universitetet i Tromsø, som skal følge opp hjertepasienter i primærhelsetjenesten. 
— Det er bra, og man vil få mer data knyttet til norske forhold. Men, dette er igjen fra en akademisk innfallsvinkel – vi ønsker en praktisk tilnærming. Det er på tide å sette i gang, så får man heller ta evalueringen underveis, mener Monsen.
— Hva med Apotekforeningens fremstøt Oppstartsveiledning?
— Nye blodfortynnende 2013 har jeg selv vært med på i apoteket, og føler ikke at det har vært spesielt vellykket. Det har å gjøre med hvordan man møter pasienten. I enkelte tilfeller møter man pårørende som henter ut resepten, andre utfordringer er at samtalen er kort, og at det er farmasøyten som styrer samtalen. Det kan jo godt hende pasienten ikke er interessert i noen samtale i det hele tatt. I tillegg mangler apotek­farmasøyten bakgrunnsopplysninger om pasienten, sykdomshistorie, andre legemidler pasienten bruker og så videre, slik at det er begrenset hvilken informasjon farmasøyten kan gi pasienten på apoteket. Når det er sagt, vil jo en oppstartssamtale være bedre enn ingenting. Men, man må se på muligheten for å ha en god, lang ­konfidensiell samtale i apotek. Der ligger ikke forholdene til rette per i dag. Det må bygges om og bemannes opp dersom dette skal ha den ønskede effekten.
Monsen synes apotek må følge samfunns- og teknologi­utviklingen på en bedre måte enn i dag.
— Det er andre løsninger som vil være mer gunstige i tiden ­fremover. Valget står mellom å kjempe for det som var eller å omfavne det som kommer. Etter mitt syn er ikke dagens ­apotekmodell en absolutt ­nødvendighet. Legemiddelproblematikk er derimot enkelt å gjøre noe med ved å bruke de rette og ­tilgjengelige verktøyene, sier Maja Anette Flønes Monsen, som sammen med Tove Julie Evjen vil kjempe videre for en plass til farmasøyten hos fastlegen.

(Publisert i NFT nr. 11/2013 side 26–27.)