Førstemann ut under konferansen «Legemidler og pasientsikkerhet i 2020 – utvikling, bruk og mangel på legemidler» var klinisk farmasøyt ved Sykehusapoteket i Namsos, Terje Halbostad, som holdt innlegget «Pasientsikkerhet ved overføring mellom omsorgsnivå – det er i vekslingene det går galt». Ved Sykehusapoteket i Namsos ble det i 2019 utført rundt 5000 legemiddelsamstemminger. Halbostad arbeider daglig med legemiddelsamstemming og samtaler mye med pasienter rundt hvilke legemidler de faktisk bruker og hvordan de egentlig tar disse. Ikke alle pasienter har like god innsikt i hva de bruker, blant annet er det mange ektemenn som stoler veldig på sine koner: «Nei, hvilke legemidler jeg tar, har jeg ikke peiling på. Det er det kjerringa som styrer med.» Og fordi ikke alle pasienter har oversikt over hvilke legemidler de bruker, gav han eksempler på andre kilder som benyttes og hvor lite omforente disse kan være. 

I fremtiden håper man dette løses når Helseplattformen innføres, slik at man får en felles elektronisk pasientjournal for hele helsetjenesten i Midt-Norge. Avslutningsvis viste han legemiddellisten som pasientene får ved utreise fra sykehuset i Namsos. Denne er utformet slik at den er lett å klippe inn i epikrisen. Listen informerer blant annet om hvilke legemiddelendringer som er gjort under innleggelsen, slik at det er lett for blant annet fastlegen/sykehjemslegen å få informasjon om hvilke legemidler som eventuelt er seponert, ikke glemt, og hvilke som faktisk brukes fast og/eller ved behov ved utskrivelse.

 

Smakebiter på forskning

Etter Halbostad fulgte en serie med mini­foredrag der farmasøyter som forsker ved Fakultet for sykepleie og helsevitenskap foredro om resultater fra sine forskningsprosjekt. Førsteamanuensis Eirik Johansson Solum tok for seg utvikling av nye legemidler med CDK8-inhibitorer mot kreft. Han var også innom utfordringen med at mange ­forsker på samme virkningsmekanismer, og at det gjelder å være raskt ute med å publisere.  

Førsteamanuensis Daniel Zeiss snakket om hvorfor knusing av tabletter ikke alltid er lurt. Riktignok er det kun cirka 10 prosent av tablettene som ikke skal/kan knuses, men det er opptil 40–60 prosent av eldre på institusjon som av ulike årsaker har svelgevansker. Flere andre pasienter kan også ha manglende etterlevelse fordi de ikke klarer å svelge tablettene – og ikke alle informerer helsepersonell om dette. Zeiss snakket videre om at knuse/dele-lister bør ha begrunnelser for hvorfor tablettene ikke skal knuses/deles og at man bør være observant på at disse listene ikke er fullstendige.

Stipendiat Ivana Bojanic tok for seg resultater om legemiddelbruk fra SHoT 2018 – Studentenes helse- og trivselsundersøkelse. Undersøkelsen er uført av Folkehelse­instituttet og 50 054 studenter har svart. 40 prosent av studentene bruker minst én medisin ukentlig, og medisinbruken øker med økende alder. Smertestillende legemidler uten resept og allergimedisin er blant de tre grupperingene som er mest brukt. Den aller største grupperingen er «annen medisin på resept», og fordi antikonsepsjonsmidler ikke er spesifisert i egen gruppering, er tallene for disse inkludert her.

 

Behovsmedisinering og legemiddelinformasjon

Stipendiat Marianne Kollerøs Nilsen snakket om bruk av legemidler ved behov. Hun har sett på hva som påvirker behovsmedisinering i omsorgsboliger for eldre, samt hvilke kunnskapskilder helsepersonell bruker for å foreta beslutninger angående behovsmedisinering. Faktorer som helsepersonell mener påvirker behovsmedisinering er: type legemidler, type beboere, hvilke helsepersonell og hvordan organiseringen er. For eksempel krever nye pasientgrupper som rus og demens ny kunnskap om behovsbruk. Omfattende bruk av vikarer og ufaglærte som kjenner beboerne dårlig og har lavere kompetanse gir et dårligere utgangspunkt, og man ser tendens til at behovsmedisineringen (for eksempel sove­medisin, beroligende) øker.  Av kunnskaps­kilder er det utstrakt bruk av erfaringskunnskap, og da gjerne at man deler erfaringskunnskap med andre kolleger. Noen få oppgir at de slår opp i for eksempel Felleskatalogen. Fra salen var det også kommentar om at man ofte ser glidende overgang fra behovsmedisinering mot fast medisinering – selv når det strengt tatt kanskje ikke burde være det.

Førsteamanuensis Hege Sletvold avsluttet bolken med å snakke om fremmedspråklige legemiddelbrukere. Vi vet lite om hva fremmedspråklige synes om informasjonen de får på apoteket. I Midt-Norge er det mange syriske flyktninger/innvandrere, og 18 av disse deltok i fokusgruppediskusjoner. Alle gikk på norskkurs, og alle hadde erfaring med å kjøpe legemidler på apotek både i Syria og i Norge. De hadde generelt liten kunnskap om norsk helsevesen og syntes det var mye som var komplisert å sette seg inn i. I voksenopplæringen får de kun 1–2 timer om norsk helsevesen. Det var lite/ingen bruk av tolketjeneste i apotek. Hos fastleger derimot blir kvalifisert tolketjeneste, via telefon, hyppig brukt. Mange hadde med seg egen ukvalifisert tolk når de gikk på apoteket, noe som ikke alltid faller helt heldig ut. De fleste syntes de fikk god hjelp på apoteket, men informasjonen de følte et behov for ble ikke gitt/forstått. Helsepersonell i apotek bør i større grad tilpasse legemiddelinformasjonen til fremmedspråklige legemiddelbrukere. Det var også gjort forsøk med bruk av piktogrammer i kombinasjon med tekst, og disse viste seg å kunne være nyttige.

 

Sårbart legemiddelmarked i Norge

Siste del av konferansen tok for seg legemiddelmangel. Lillan Mo Andreassen fra RELIS Vest innledet om legemiddelmangel  og hvilke konsekvenser det har. Det finnes ingen allmenn konsensus på hva definisjonen av legemiddelmangel er, men Verdens helseorganisasjon har to parallelle definisjoner der den ene tar utgangspunkt i forsyning og den andre i etterspørsel. Det er gjort flere nasjonale og internasjonale studier på hvorfor legemiddelmangel oppstår og konsekvensene av disse. Fordi alle er avhengige av omtrent de samme forsyningsleddene, vil globale hendelser påvirke nasjonalt. Og fordi Norge er et lite legemiddelmarked, vil vi være sårbare. Tall fra Efpia (European Federation of Pharmaceutical Industries and Associations) i 2019 viste at Norge har 0,27 prosent av det globale legemiddelmarkedet og 1,09 prosent av det europeiske. Til sammenlikning har Nord-Amerika 47 prosent.

Medisinsk fagdirektør ved Statens legemiddelverk, Steinar Madsen, hadde også globale og lokale utfordringer ved legemiddelmangel – sett fra legemiddelmyndighetenes side – som tema. Kina er verdens største leverandør av råvarer til legemiddelproduksjon, og med koronaviruset som bakteppe har det begynt å komme signaler på at det er vansker med å få varer (råvarer) ut av Kina. Madsen snakket også om den økende proteksjonismen rundt legemidler i Europa, og hvordan firmaenes minimumskvantum ordrekrav er økende. Det foreligger nå et nytt forslag til beredskaps­lager hos legemiddelgrossistene. Et bra forslag, men dette gir utfordringer rundt lagerkapasiteten som må løses, ifølge Madsen.

 

Ressurskrevende mangelsituasjon

Avslutningsvis snakket apoteker Anita Fossheim ved Apotek 1 Namsos om hvordan lokale apotek jobber for å løse pasienters problemer knyttet til legemiddelmangel. Det er nå så mange mangler at hver gang man trykker frem en ny kunde, krysser man fingrene og håper at man har legemidlet kunden skal ha. Mange kunder følger med i media, og det hamstres. Apotekene bruker mye tid på dette, og det er de apotekansatte som står ansikt til ansikt med de fortvilte kundene som ikke får legemidlet de trenger. Det er positivt at man nå må snakke mer med kundene rundt de alternative legemidlene de får når det de skal ha mangler, men mye tid brukes på mangelsituasjonen – som kunne vært brukt på informasjon om riktig bruk. Fossheim mente også at det vil gå ut over tilliten til apotekene når de ikke klarer å skaffe legemidler til kundene.

En stor takk til arrangementskomiteen for et flott og interessant initiativ, som ble satt stor pris på av deltakerne.

(Publisert i NFT nr. 3/2020 side 24-25.)