Grunnutdanningen ikke god nok
Leder av NSF, Mona Moxness, mener at reseptarene som tar cand.scient.pharm.-utdanningen i Odense risikerer å ikke få innpass på det norske kliniske markedet.
I nr. 9/2007 hadde NFT en artikkel om cand.scient.pharm.-utdanningen på Syddansk Universitet (SDU) i Odense. Vi har bedt NSF og Reseptarutdanningen i Oslo om å gi sitt syn på denne spesialiseringen i klinisk farmasi, hvor rundt 20 norske reseptarer er tatt opp.
Formell autorisasjon påkrevd
Leder Mona Moxness forteller at Norske Sykehusfarmasøyters Forening (NSF) har i lengre tid hatt en diskusjon gående om klinisk farmasi og kliniske farmasøyter. NSF har i denne sammenheng vært i kontakt med aktive kliniske farmasøyter og andre yrkesgrupper som det vil være naturlig for kliniske farmasøyter å samarbeide med, så som allmennpraktiserende leger, legespesialister, sykepleiere og andre. Diskusjonen har blant annet dreid seg om det er behov for kliniske farmasøyter og hva slags kompetanse man forventer at en klinisk farmasøyt skal ha. Moxness presiserer at hun uttaler seg på bakgrunn av egne erfaringer og argumenter som har fremkommet i denne diskusjonen.
— Som klinisk farmasøyt bør man være et supplement til samarbeidspartnere som sykepleiere og legespesialister. Både bredden og dybden i farmasiutdanningen er viktig som en plattform å bygge videre på for å kunne spesialisere seg til denne oppgaven. Jeg tror at farmasøyter har et stort potensial når det gjelder å komme inn på dette markedet, men bare hvis vi kvalitetssikrer kompetansen i form av en formell autorisasjon. Da må fagkombinasjoner og klinisk praksis godkjennes av utdanningsinstitusjonene FØR man tilbyr studentene et studium. Dette vil også være mer tilfredsstillende for studentene, mener hun.
Uoversiktlig situasjon
— Den syddanske modellen vil, slik jeg ser det, ikke gi en god nok grunnutdanning, hvilket er en forutsetning for å kunne spesialisere seg. Klinisk farmasi bør være en spesialistoppgave. Vi ser i dag en økende etterspørsel etter farmasøyter med klinisk kompetanse. Mange farmasøyter ser også utfordringen i å få spennende arbeidsoppgaver i tverrfaglige team. Vi bør benytte anledningen til å utdanne farmasøyter som er kvalifiserte til å fylle denne rollen. De syddanske studentene, som blir forespeilet en fremtid som kombinerer leger og farmasøyter med industrifortrinn, risikerer å ikke få innpass på det norske markedet, påpeker NSF-lederen.
— Dersom cand.scient.pharm.er får jobber i Norge som kliniske farmasøyter, er jeg redd det vil bli en uoversiktlig situasjon. Når flere forskjellige utdanninger som ikke er sammenliknet med hverandre og vurdert mot hverandre gir samme yrkestittel, hvordan kan annet helsepersonell vite hva slags kompetanse de kan forvente hos en klinisk farmasøyt? spør hun.
Trenger offentlig godkjent spesialistutdanning
Moxness er også redd en slik utvikling vil gjøre det vanskeligere å nå målet om en autorisasjon for kliniske farmasøyter basert på utenlandske og forhåpentligvis etter hvert det norske mastergradsstudiet i klinisk farmasi.
— Leger på post, som vanligvis er spesialister eller under spesialisering, etterspør hva slags spesialisering farmasøyter som skal jobbe sammen med dem har. De både trenger og forventer farmasøyter med minimum cand.pharm./master i farmasi-grad som samarbeidspartnere. Dette er viktig for at vi skal bli tatt på alvor i de tverrfaglige teamene hvor det er naturlig å jobbe som klinisk farmasøyt. Det bør derfor tilstrebes å få en offentlig godkjenning av spesialister i klinisk farmasi slik deter for leger, tannleger og optikere, jamfør Forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell. Da kan kravene standardiseres. Om det da blir «flere veier til Roma», er ikke så farlig.
(Publisert i NFT nr. 10/2007 side 7.)