Høyt hevet over gamle Frydenlund i Pilestredet treffer vi Grønn der hun har sitt daglige virke. Hun forteller at hun har lang fartstid i høgskolesektoren, blant annet fire år som dekan ved Avdeling for helsefag ved det som da var Høgskolen i Oslo. Hvorfor er hun så involvert i farmasiutdanningene i dag?
— Mitt arbeidsområde i UHR er alle helse- og sosialfagutdanningene i UH-sektoren. Oppgavene handler ofte om å legge til rette for og bistå nasjonale prosjekter og prosesser innad og på tvers av utdanningsgrupper og medlemsinstitusjoner i UHR. Akkurat nå er blant annet farmasiutdanningene i fokus, som følge av svært klare utdanningspolitiske føringer for dette utdanningsområdet i regjeringens samspillsmelding (Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Samspill i praksis).

Lang forhistorie
Grønn kjenner godt til diskusjonene som har kommet og gått i rundt 30 år om forholdet ­mellom reseptarutdanning og provisorutdan­ning. Profesjonsrådet fikk så sent som i 2010 overlevert en utredning om samordning av bachelorutdanningene ved høgskolene og de integrerte masterutdanningene ved universitetene. Sande-utvalget skisserte der fire mulige modeller for samordning, men uten å komme med en anbefaling om en spesifikk modell. Hvorfor tror hun man vil komme lenger denne gangen?
— I stortingsmeldingen gjør regjeringen det helt klart hvilken utdanningsmodell som er ­ønsket for det farmasifaglige utdanningsområdet, nemlig en 3 + 2-modell. Dette vil være i tråd med det som er hovedmodellen for høyere utdanning i Norge og Europa siden oppstarten av Bologna-prosessen og innføringen av ny gradsstruktur fra 2003. Universitetet i Tromsø har allerede gjort et stort stykke arbeid med å legge om sitt farmasistudium til en 3 + 2-­modell, så utgangspunktet for Profesjonsrådets utredningsarbeid er et litt annet denne gangen: Hva må avklares og hva må til, for å få på plass en nasjonal 3 + 2-­­modell for farmasiutdanningen som også tilfreds­stiller EUs yrkesdirektiv for farmasøyter? Det er da en ganske konkret bestilling som det bør være mulig å gi tydelige svar på.
Norges Farmaceutiske Forening har hatt en mer Ole Brumsk tilnærming til fremtidig ­studiemodell, man har sagt ja takk, begge deler, altså opplegg for 3 + 2-løp parallelt med videreføring av integrert femårig løp. Hva ­tenker Grønn om det?
— UH-institusjonene har stor grad av faglig autonomi og står langt på vei fritt til å etablere de utdanningstilbudene de ønsker. Spørsmålet er om de har ressurser til å kjøre slike dobbeltløp, og om argumentene for dette er gode nok, rent faglig. Et annet moment er at arbeids­markedet for farmasøyter er i endring, og det skjer både ansvars- og oppgaveglidning ­mellom yrkesgruppene på dette, som på mange andre fagområder. Med en nasjonal 3 + 2-modell vil studentene ha en fullført grad etter tre år, og vil da ha en kompetanse som særlig etterspørres i apotekene, men også på nye områder i primærhelsetjenesten og i det forebyggende helsearbeidet. Den som avbryter et femårig løp står igjen uten noe.
 For Grønn dreier diskusjonen seg selvsagt om langt mer enn å tekke arbeidsmarkedets behov for kandidater med bachelorgrader.
— På toppen av en solid og god bachelorgrad må det satses på gode mastergradsutdanninger og god tilgang til forskerutdanning og spesialistutdanning. Sterke og gode forskningsmiljøer erhelt avgjørende for å sikre kunnskapsutviklingen i faget og rekruttering til ­stillinger i akademia – hvordan skal vi ellers sikre god utdanning av morgendagens farmasøyter? I den sammenheng må jeg også få sagt at tiden er overmoden for å få på plass et helhetlig studieløp i farmasi som gjør det unødvendig for reseptarer som ønsker å gå ­videre til høyere grad, å bruke totalt seks eller seks og et halvt år for å komme dit.

En ny grunnmodell – mer enn ­flikking på den nåværende
Seniorrådgiveren mener altså at man må våge å se etter løsninger og endringer på begge nivåer av dagens farmasiutdanning, og dermed bygge opp en ny studiemodell med bakgrunn i det beste man har fra før, kombinert med evnen til å se hvilken retning samfunnet er på vei. Dette kan jo høres enkelt ut, men er kanskje ikke det likevel. Hvilke utfordringer mener hun utdanningene står overfor i arbeidet med en mulig samordning til en ny modell?
— Det viktigste nå, mener jeg, er at partene greier å holde fokus på hvor man skal, og å bygge opp enighet om hva som er hoved­elementene som må på plass for å komme dit. Altså bygge opp grunnskjelettet for en god 3 + 2-modell som tilfredsstiller kravene i EUs ­yrkesdirektiv. Den arbeidsgruppen som Profe­sjonsrådet har oppnevnt, jobber veldig bra med akkurat dette. Den består av representanter fra de fem UH-institusjonene som tilbyr farmasøytutdanning i dag. Nå er også en representant fra NTNU invitert inn, ettersom man der planleg­ger oppstart av en toårig master som skal gi ­sluttkompetanse som provisor, sier senior­rådgiveren, og fortsetter:
— Viktige tema det arbeides hardt med er forslag til felles læringsutbyttebeskrivelser for bachelorgrad og mastergrad i farmasi, ­forslag til felles nasjonale opptakskrav for bachelor- og masterprogrammene, og gode begrunnelser for å søke Kunnskaps­departe­mentet (KD) om innplassering av hele 3 + 2-modellen i finansieringskategori B. Når det er oppnådd enighet om slike strukturelle og ­kritiske trekk ved utdanningsmodellen, kan man gå videre inn i andre typer diskusjoner som innpass og vekting av enkeltemner, praksis, pensum, vurd­eringsordninger og alt annet en god farmasi­utdanning krever.

Prosessen
Ifølge den prosessplanen som Profesjons­rådet har lagt ut, er prosjektet noe forsinket. Vi spør  hva dette skyldes, og ber Grønn gi oss en oppdatering på hvordan det faktiske arbeidet i arbeidsgruppen går, og når prosjektet tar sikte på å komme i mål.
— Dette bør vel egentlig arbeidsgruppen selv svare på, ettersom den utredningsfasen gruppen er i nå er svært faglig og substansiell. Jeg har heller ikke hatt en aktiv rolle som sekretær for arbeidsgruppen i denne fasen. Men, ut fra det jeg vet, må jeg berømme dem for det arbeidet de gjør.
Dette er krevende prosesser, understreker hun, som fordrer mye arbeid med stoffet. En 3 + 2-modell skal ha både kvalitet og relevans. For å sikre dette må alle fagmiljøene være ­aktivt med, og de må ha god dialog med ­yrkesfeltene det utdannes til.
— Problemet har vært at det ikke har vært midler til frikjøp av tid til dette arbeidet. Derfor har det gått litt langsomt, men det går likevel fremover. Det er søkt om noe øremerkede ­midler til dette arbeidet fra KD, og vi håper ­fortsatt på positivtsvar.

Kritisk fase
Grønn mener at prosjektet kanskje er i en ­kritisk fase. Det er nå det skal utvikles nok materiale og gode nok argumenter til at utdanningene kom­mer til enighet om at tiden er inne for en nasjonal 3 + 2-modell. Det vil kreve enighet om hva som må endres med hensyn til opptakskrav, finansiering, innhold og organisering av dagens fem utdanningsprogram og eventuelle nye program.
— Her må alle parter bidra til beslutninger om endringer som et fremtidsrettet 3 + 2-­program for farmasi vil kreve. Endringsarbeid er alltid vanskelig. Så nøkkelspørsmålet er om, eller når, enigheten om dette målet er sterk nok. Uten full oppslutning om målet, vil det bli vanskelig for partene å enes om hvilke beslutninger som må tas, og så faktisk få tatt dem.
Grønn minner igjen om at UHR og Profesjonsrådet for farmasiutdanning kun er et rådgivende organ og en fellesarena for sine medlemsinstitusjoner. Det betyr at når arbeidsgruppen har levert rapporten med sine ­anbefalinger til Profesjonsrådet en gang før sommeren i år, kan verken Profesjonsrådet eller UHR tvinge enkeltinstitusjoner til å legge om utdan­ningsprogrammet sitt.
— Regjeringen er tydelig på hvilken modell man ønsker, og KD, som eierdepartement, kan ta i bruk virkemidler for å få ting til å skje. Men, jeg har stor tiltro til at partene selv, som Profesjonsråd, ønsker å ha full styring med både innhold og form på det endringsarbeidet som man kommer frem til at bør gjøres. Dessuten er behovet for faglige og strukturelle endringer i profesjonsutdanningene et aktivt tema også på andre fagområder, både nasjonalt og internasjonalt. Omverden forandrer seg, kravene i yrkesfeltene endrer seg – og utdan­ningene har et selvstendig ansvar for å sikre at utdanningene er både gode og relevante. Så jeg kan ikke forestille meg at resultatet av arbeidet denne gangen vil bli at ingenting skjer, avslutter Trine Grønn.

(Publisert i NFT nr. 4/2013 side 6–7.)