Tekst: Sidsel Skotland, frilansjournalist

Til daglig jobber Solveig Nordbø som ­apoteker ved Apotek 1 Kvadrat i Sandnes. Hun synes en av de viktigste og mest utfordrende oppgavene en farmasøyt kan ha er reseptekspedisjon på apotek.

— For det kommer stadig inn problem­resepter, forteller hun.
Problemresepter er resepter som av ulike grunner ikke kan ekspederes uten en eller annen endring av det legen har ­rekvirert. Da gjelder det å ha kompetanse til å stille kunden de riktige spørsmålene. Spørsmål som skal avklare om resepten er feil og krever oppfølging, men som sam­tidig ikke må gjøre kunden engstelig.

Oppklarende kundesamtaler

— En svært vanlig feil er feil på refusjonspunktene. Dette ble verre en periode nå etter at det nye refusjonssystemet ble innført. Forhåpentligvis vil det bli bedre over tid, håper Nordbø.

Videre er det ikke uvanlig med dobbeltforskrivninger, bytte av styrke på doseringen uten at kunden kjenner til det og manglende hensyn til interaksjoner.

Det er ikke alltid legene har vært i dialog med pasienten om endring av et lege­middel eller endring av dosering. Kanskje har legen nevnt det, men pasienten har ikke fått det med seg.

— Kundesamtaler er derfor viktig og ofte oppklarende, forteller Nordbø, og mener at det at de både skal gjøre intervensjoner og dokumentere hva som blir gjort, har økt kompetansen til farmasøytene.
Intervensjonene er en del av kjedens interkontrollsystem, og håndteringen av problem­reseptene skal dokumenteres skriftlig og inngå som en del av IK-rapport­eringen.

Sikkerhetskultur

Nordbø er opptatt av at det blir skapt en sikker­hetskultur på apotekene slik at flest mulig problemresepter blir avdekket og håndtert så profesjonelt som mulig både overfor ­pasient og lege – og internt i apoteket.

— Det må stilles tydelige krav til ­­­per­sonalet. Alle må kjenne kravene i internkontrollsystemet. Praksis og rapportering skal fungere i hverdagen og danne grunnlag for forbedring.

Som leder er hun opptatt av at hele ­personalet skal være involvert i dette.

— Riktig kultur skaper riktige resultater, slår hun fast.
Hun forstår ikke farmasøyter som mener det er kjedelig å jobbe i apotek. Dette er ofte svært faglig utfordrende.

Selv har hun ikke opplevd at en feil resept har fått fatale konsekvenser. Men hun har opplevd alvorlige feil som kunne blitt fatalt dersom apoteket ikke hadde ­oppdaget det, og forteller om en kunde som hadde stått på tre ganger høyere dose enn legen hadde ment. Dosen var også langt over maksimalt anbefalt for ­preparatet. Denne dosen hadde hun stått på i nesten et år og hadde fått klare ­symptomer på overdosering uten at noen hadde skjønt hvorfor.
Tre apotek hadde oversett problemet.

— Dette gikk heldigvis bra, men det viser at det glipper for apotekene også iblant.
Med bevisst praksis tror Nordbø at de ­stadig vil bli flinkere.

Må sjekke – uansett

— Dere kommer vel opp i noen etiske ­dilemmaer av og til, når dere må håndtere denne type resepter?

— Ja. Et eksempel er når det er åpenbare feil ved en forskrivning og det ikke er pasienten som henter medisinen. Det kan handle om alvorlig interaksjon som det er viktig at pasienten blir informert om. For farmasøyten er det viktig å formidle slik informasjon på en gjennomtenkt måte,og vi vil helst snakke med legemiddel­brukeren direkte for å unngå at budskapet skaper angst.
Videre hender det at en spesialist velger preparater med potensielt store interak­sjoner fordi nytten av legemidlet blir ­vurdert som betydelig større enn risikoen.

— Likevel må vi sjekke. Det kan være en feil, og det kan vi ikke ta sjansen på. Det er også viktig at vi i slike situasjoner ikke ­skaper mistillit mellom pasient og lege.

Da gjelder det virkelig å formulere seg gjennomtenkt, og Nordbø forteller at de aldri bruker ordet «farlig» overfor pasienten.

Hun forteller at de nye blåreseptene inneholder et felt der apoteket skal føre på eventuelle intervensjoner, men at det ikke finnes noe tilsvarende felt der legene kan føre på at de er klar over for eksempel en interaksjon, men likevel ønsker at lege­midlene skal leveres ut slik fra apoteket.

Tilbakemelding til forskriver

— Verre er det når den samme feilen ­kommer igjen og igjen fra samme lege. Når vi har meldt fra flere ganger før, kan vi da undre oss over om feilen blir rettet i journalen etter vår henvendelse. Dersom feilen er alvorlig, kan vi ved slike gjen­takelser kanskje få en umiddelbar inn­skytelse at «kanskje det var bedre om pasienten byttet til en annen fastlege». Men vi kan selvsagt ikke foreslå slikt overfor kunden. Heller ikke antyde det. Vi må bare påse at vi faktisk gjør vår jobb slik at legemiddelbrukeren ikke blir unødig ­skadelidende av behandlingen.

— Blir det graverende, må vi likevel vurdere om saken skal anmeldes til fylkes­legen. Det har forekommet i min praksis på ­apoteket, men heldigvis svært sjelden. Kunden involveres ikke i slike betenkeligheter. Det er en sak mellom apoteket og fylkeslegen, og i sin tur legen. Ikke engang internt på apoteket er det nødvendig at alle informeres om slike saker, mener apotekeren. Farmasøytene må imidlertid kjenne til det.

— Hvordan fungerer kommunikasjonen med legene om disse tingene?

— Noen ganger må vi ta avgjørelser uten å få snakket med legen. Han eller hun er ikke alltid mulig å få tak i, og medisinen må utleveres umiddelbart. I sånne situa­sjoner er det ikke uvanlig at vi gir kunden en dose eller to inntil problemet er avklart. Da snakker vi med legen i etterkant, og vi synes det er mest naturlig om legen tar kontakt med pasienten selv. Denne type problemstillinger gjelder ofte doseringer av antibiotika for barn.
Nordbø forteller at de aller fleste leger reagerer positivt når de blir kontaktet av farmasøyter i forbindelse med problem­resepter. Men hun erfarer at i mange til­feller blir ikke dette fulgt opp med endring i journalen, og feilen kommer igjen.

— Noen leger er veldig grundige med å legge det inn i journalen – faktisk mens vi snakker med dem. Vi vet ellers lite om ­hvilke rutiner som gjelder for slikt i legenes internkontrollsystem, avslutter Solveig Nordbø.

(Publisert i NFT nr. 11/2008 side 15–16.)