— Auf wiedersehen, Fräulein.
— Tschüss!

Til slummen i Calcutta

Intervjuet er avblåst. På tampen er Kjersti Aarskog (34) innom sitt gamle apotek Vitusapotek Colosseum i Oslo for bli avbildet da hun bare må steppe inn bak resepturen og hjelpe en tidligere stamkunde - som hun først denne dagen, etter noen minutters kjærlig pludring, oppdager har den samme forkjærlighet for Tyskland som henne selv. Ett og et halvt år er gått siden hun forlot apoteket til fordel for markedsavdelingen ved Norsk Medisinaldepots hovedkontor.

— Av og til savner jeg kundekontakten inderlig, innrømmer hun idet vi ser ryggen på den eldre herren forsvinne ut apoteket.

I stedet for å granske apotekkunders tyskkunnskaper og legemiddelvett, forsker Kjersti nå på god apotekpraksis. I september rykket hun nemlig ytterligere opp i konsernet og leder i dag den norske delen av et Celesio-initiert prosjekt som skal finne «best practice» blant Celesios apotekkjeder i sju land der det tyske selskapet har eierinteresser.

— Målet er at landene skal dra nytte av hverandres positive erfaringer i apotek, sier hun.

Slikt fyrer opp entusiasmen i en farmasøyt som setter stor pris på å jobbe internasjonalt og tverrfaglig. Så stor pris setter hun på nye opplevelser at hun i mai nærmest spontanreiste til Calcutta i India for å hjelpe tyske Leger for utviklingsland i arbeidet med å avdekke falske legemidler.

— En kollega av meg fra UK måtte avlyse på grunn av akutt sykdom bare én uke før avreise, dermed ble det jeg og Jeremiah N. Kiiru fra Lloyds Pharmacy som dro denne gangen, forteller Kjersti, som konsekvent omtaler Storbritannia som «jukei».

Hun skulle egentlig ha fri på den tiden, men kansellerte ferien for et to ukers langt opphold på barnehjemmet Lalkuthi i Calcutta. Hjemmet er drevet av blant annet donasjoner fra franske misjonærer og huser 45 barn som er friskmeldte av tuberkulose. I 45 grader uten aircondition levde hun. Med luftfuktighet på over 90. Til dels uten vann og strøm på grunn av en syklon som besøkte byen noen timer den andre uken av oppholdet.

Fra 25 til null prosent i feil

— Jobben vår består blant annet i å luke ut useriøse distributører av legemidler. Verdens helseorganisasjon anslår at ti prosent av alle legemidler som omsettes er falske. I u-land er andelen trolig mellom 20 og 50 prosent. Ved helsesenteret i Calcutta var feilandelen 25. Dersom vi har 100 pasienter en dag, må vi altså anta at 25 stykker får et legemiddel som ikke duger. Det er brutalt, sier Kjersti med ekstra trykk på skarre-r-en hun har arvet fra sin bergenske mor. 
 


Slik kan et moderne indisk apotek se ut. Helst uten faglærte helsearbeidere. Foto: Privat

Hennes tyske arbeidsgiver Celesio står bak prosjektet som nå ønsker å endre dette. Konsernet har over tid bygget sykehus og andre medisinske sentre i Kenya, India og på Filippinene bestående av tyske leger og lokalt helsepersonell. Og de vil gjøre mer. For fire år siden startet de derfor planleggingen av et arbeid som skal gjøre lokale helsearbeidere i stand til å kvalitetssikre legemiddelhåndteringen. 15 Celesio-farmasøyter er kurset for åbygge opp minilaboratorier for legemiddelanalyse på disse stedene. Seks av de 15 kommer fra Vitusapotek. Kjersti ble kurset våren 2006 og reiste til Filippinene samme sommer, den gangen planlagt. Prosjektet kan vise til gode resultater:

— Etter at vi startet for tre år siden har andelen falske legemidler sunket fra omtrent 25 prosent til nesten null de aktuelle stedene, forteller Kjersti.

— I Calcutta har vi vært gjennom to år nå og har til dels hatt null i prosentrate på feil. I år hadde feilraten dessverre steget til sju igjen, trolig fordi det er en stund siden vi var der sist. Vi prøver å besøke basene to til tre ganger i året og har kontinuerlig kontakt med dem etter at vi er hjemme igjen. Oppfølging og langsiktighet er fryktelig viktig for kvaliteten i arbeidet, understreker hun.

— Men effekten er stor. Vi ser at arbeidet fungerer, og det gjør jobben kjempetilfredsstillende!
— Likevel, farmasøyter vil alltid være andre- eller tredjeprofesjon i bistandsarbeid, derfor er det viktig med gode nettverk, gode lokale samarbeidspartnere.

Smykket alle jentebarna

Til tross for at effekten av arbeidet er sterk, reiser de fleste farmasøytene ut bare én gang. Celesio utdanner stadig flere til oppdraget.

— Ikke alle passer til å reise ut. Det er ganske belastende, forklarer Kjersti.
— Selv er jeg en tøff person. Jeg har reist og sett mye og takler å se mennesker med skader, med blod. En kollega av meg så et menneske dø i køen til et helsesenter i Kenya. I India fant en annen kollega en døende jente i et søppelspann. Du må ha evnen til å distansere deg, til å kunne se helheten i det du gjør, ikke bare de triste detaljene.

— Og det klarer du?
— Folk spør meg ofte om jeg synes det er frustrerende å ikke kunne hjelpe alle, men jeg synes egentlig ikke det. Det er blodig urettferdig at noen av oss så til de grader er født på feil sted til feil tid. På Lalkuthi bodde det for eksempel bare jentebarn. Gutter får hjelp mens jenter generelt ikke er noe særlig verdt. Myndighetene har også valgt å behandle syke voksne heller enn barn. Vaksinering er fullstendig underprioritert. Jeg klarer med beste evne ikke å forstå dette, sukker hun.

— Men jeg ser at det hjelper å hjelpe. Og det er motiverende.
— Heldigvis finnes det hjelpeorganisasjoner som hjelper barna. Vi var blant annet innom en tuberkuloseklinikk for barn som utenlandske leger hadde bygd opp med bistandsmidler fra Vitusapotek. Dette var en klinikk med gode fasiliteter. Likevel gikk mange av barna med korsett for at knoklene, som var tuberkuloseinfisert, ikke skulle brekke. Når vi så gjorde noen raske analyser av legemidlene de bruker, forstod vi hvorfor; medikamentene var fullstendig ubrukelige. Dette vil de i verste fall kunne dø av. Slikt er frustrerende å se.
— Helst skulle jeg adoptert alle jentene på barnehjemmet. De hadde bare en ussel matte på gulvet å sove på - på samme rom - og ett antrekk å sove i og ett å gå i om dagen. Når jeg kom hjem til Norge gikk jeg gjennom smykkeskrinet mitt og sendte ned gaver til alle.

— Hva gjør at du er så idealistisk?
— Jeg har alltid vært opptatt av å hjelpe andre, fra støttekontaktarbeid som yngre til nå. Jeg er nok bevisst på at jeg har det svært godt og med det som utgangspunkt tenker jeg at jeg kan hjelpe andre. Celesio prioriterer helt klart norske farmasøyter til minilabprosjektet og har spurt meg hva det «er» med norske farmasøyter. Jegtror svaret kan være så enkelt at vi har det godt. Jeg tror det appellerer til oss å skulle hjelpe andre.

— Når reiser du ut igjen?
— Å, det vet jeg ikke! For Vitusapotek ønsker å gi flere denne muligheten. Men får jeg tilbudet igjen, drar jeg gjerne. Både jeg og samboeren min, som er lege, har tenkt på å reise ut sammen. Kanskje via en annen kanal. Det har bare ikke klaffet ennå.

— Hva er det med farmasøytisk kompetanse som egner seg for bistand?
— Utdanningen er så vid! Farmasøyter kan jobbe labteknisk, vi kan jobbe klinisk og vi kan undervise helsepersonell. Denne bredden er unik, konstaterer Kjersti.

— For farmasøyter som til vanlig jobber i apotek er bistandsarbeid nettopp en mulighet til å få jobbe labteknisk – en arbeidsform som har forsvunnet fra apotek i løpet av de siste tiårene. Selv synes jeg det er ustyrtelig morsomt å jobbe med labtester ute i felten.

To ganger farmasøyt

Laboratoriefetisjen fikk hun pleie ekstra godt under arbeidet med hovedfagsoppgaven i farmasi. Falske dopingmidler var tema og Kjersti endte med å etablere en tysk analysemetode i Norge for anabole steroider i kosttilskudd.

— Jeg kjøpte masse dopingmidler over nettet som jeg analyserte. Funnene var nedstemmende. Mangelen på bevissthet like så. Jeg er overbevist om at Vesten står i fare for en liknende eksplosjon av forfalskninger også på ordinære legemidler, advarer hun.

— Det er svært bra at Legemiddelverket nå ønsker å bevisstgjøre allmennheten om farene ved import av legemidler via internetthandel. Jeg tror dette er riktig vei å gå. Men informasjonen må komme fra flere aktører, både myndighetene og private. Kanskje burde jeg selv ta mer ansvar, jeg som vet ganske mye om dette?

Det var en brennende friidrettsinteresse og et ønske om å formalisere tyskkunnskapen som førte henne til valg av fordypning: Barndomsvenninner som Hanne Staff og Bente Skari kunne fortelle om et dopingmiljø som nærmest umerkelig snek seg inn i toppidretten i Norge og et havarert forsøk på å få godkjent et nesten fullført farmasistudium i Marburg, Tyskland, motiverte til kamp.

— I 1993 begynte jeg på sykepleien i Oslo, men trivdes ikke. Miljøet var for jentedominert, dessuten hadde jeg en ganske sterk interesse for realfag. Og med en far fra legemiddelindustrien, en tvillingbror som studerte til lege i Tyskland og en forkjærlighet for å reise og utforske nye kulturer, ble valget plutselig innlysende.

Etter tre år i Marburg falt nittedalsjenta for en legestudent med turnus i Norge og bestemte seg for å flytte tilbake og fullføre utdanningen her. Men det skulle vise seg å bli mer utfordrende enn antatt.

— Studieplanene internasjonalt var ennå veldig forskjellige, dette var delvis før EØS, så overføring til Norge var vanskelig – til tross for at Tyskland har verdens lengste farmasihistorie og et høyt faglig nivå. Jeg måtte ta mange eksamener på nytt. Det var ganske tøft å hele tiden måtte bevise hva jeg kunne samtidig som jeg studerte her hjemme igjen. Så jeg jobbet samtidig mye i apotek, noe jeg følte jeg fikk mye mer igjen for, erindrer hun.

— Nå endte det jo bra, men underveis kunne jeg tenke: «Hvorfor ble jeg ikke flyvertinne?»
— Det hadde vært så mye enklere.

(Publisert i NFT nr. 10/2007 side 16–18.)