Musikalsk vitenskapsmann

Tekst: Vivian Fjeldstad

— Jeg slutter som redaktør i Cygnus nå, fordi jeg syntes at 80 år var en god alder å gi seg på. Det markerer et skille, sier Bjørn Johannesen.

— Jeg har stått i arbeid som redaktør i tidsskriftet siden jeg var rundt sytti, forteller han.

— Farmasihistorie har stadig blitt ­viktigere for meg etter hvert som jeg har blitt eldre. Når man er ung har man ikke tid til å reflektere over slikt, man jobber, har små barn og er opptatt med annet. Ettersom årene har gått har jeg begynt å se verdien av å bidra til å samle farmasi­historie så den ikke forsvinner. Jeg synes det er spesielt viktig fordi jeg har inntrykk av at den skriftlige dokumentasjonen forsvinner mer og mer. Før var det mer tradisjon for å føre protokoller over arbeid som ble gjort. Mens dagens dokumentsamling sier svært lite om det som foregår, etter hva jeg kan se, sier den spreke pensjonisten.

Johannesen synes arbeidet som redaktør har gitt han flere strenger å spille på.

— Jeg verdsetter min naturvitenskap­elige fagbakgrunn som en god ballast å ha hatt med seg i rollen som redaktør i et ­farmasifaglig historietidsskrift.

— Jeg har vært med på å forme Cygnus, og synes jeg nå forlater det ryddigere enn da jeg tiltrådte. Det føles godt.

— Ikke minst føles det godt å forlate skuta med en god skipper. Min etterfølger, Grethe Eide, er dyktig og hun har faktisk nokså lik bakgrunn som meg, bare at ­hennes grad er fra Sveits, forteller han.

Student i Würzburg
Selv var Johannesen doktorand i Tyskland etter avlagt norsk apotekereksamen.

— Det var ganske tilfeldig at det ble tyske doktorgradsstudier på meg, da jeg søkte og fikk et tysk statsstipendium. Jeg søkte en del norske stipendier også, men på den tiden var de svært vanskelige å få tildelt. Samtidig virket studietiden frem til en norsk dr.philos.-grad nesten uoverkommelig lang. Da jeg fikk plass i Würzburg, slo jeg til.

— Hvordan var det å studere på tysk?
— Jeg lærte meg språket etter hvert, ikke minst ved å få meg nye venner, være sosial og snakke det jeg kunne. Den dag i dag prøver jeg å holde det ved like og jeg kan fortsatt snakke tysk flytende.

— Under studietiden greide jeg meg også ganske godt økonomisk, minnes han.

— Man levde enkelt på den tiden. Ikke var det så mye å bruke pengene på heller, og vi tilbrakte kveldene på laboratoriet. Det var ikke noe åtte til fire-jobb. Man jobbet til man var ferdig. Så bar det hjemover i ­nitiden om kvelden. Litt søvn måtte vi jo ha.

— Men visst hadde vi gøy! Vi drev mye gjøn med professorene og jeg har skrevet mye på vers opp gjennom tidene, og det gjør jeg fortsatt, humrer Johannesen.

For denne herren er utvilsomt en ­skrivende mann. «Han har diktende evner, og så har han god humoristisk sans.» Det er skussmål gitt av venner og bekjente, fra de som kjenner han godt. «Han er en ­venners venn», sier en professorvenn. «Han tar seg alltid tid til en prat, han bryr seg om de rundt seg. En kjernekar», sier de. Enstemmig.

— Det er vemodig at vi har kommet i den delen av livet at venner begynner å falle fra. Jeg har allerede mistet flere. Men slik er det nå bare. Man må likevel prøve å holde hodet over vannet, samme hvor tungt og trist det er.

— Fortsatt holder jegkontakten med en del av de gamle studiekameratene fra Farmasøytisk institutt. Jeg spilte cello og var ganske god den gangen. Men nå ligger den på loftet. Jeg har bestandig likt musikk, og jeg vil si jeg trenger musikk. Spesielt glad er jeg i klassisk- og kammermusikk. Jeg går ofte i Filharmonien, og aldri har jeg gått på så mange konserter som nå etter at jeg ble pensjonist, sier han.

Holder seg ung med ­engasjement
— Et av elementene som har bidratt til at jeg har kunnet holde det gående så lenge, er at jeg er gift med en farmasøyt. Vi holder engasjementet oppe ved å diskutere fag­lige spørsmål over middagsbordet, smiler Johannesen.

— Dessverre tror jeg mange slutter i arbeid for tidlig. Samfunnet kunne sikkert ha utnyttet ressursene til de eldre, for det finnes uten tvil mange eldre som har en stor arbeidskapasitet etter fylte sytti også.

— Blant annet ser man dette i Asker og Bærum. Der finnes det flere seniorsentre, legg merke til at de ikke kalles eldresentre, der flere oppegående og kunnskapsrike mennesker holder kurs om forskjellige tema som opptar dem. Folk møter opp, ­deltar og er engasjerte. Slikt har stor betydning og bidrar til å holde en ung, tror åttiåringen.

— Er det like mye engasjement over faget i dag?
— Ja, det vil jeg si. Farmasidagene for eksempel, er et godt bevis på at det finnes stort engasjement rundt omkring i landets fagmiljøer. Man har behov for å treffes. Se og lære av andres forskning og arbeid. Det er utelukkende positivt. Hvor i vårt ­samfunn er det ikke det? undrer han.

— Engasjement i møtet med lege­middelbrukerne er også viktig. I løpet av de siste ti årene har jeg ved noen anledninger bistått i min kones apotek. Der har jeg erfart at det ofte kan være de enkleste ting man kan hjelpe folk med. Det kan iblant være nok å gjøre dem oppmerksomme på deres trygderettigheter. Folk er som regel glade for å få råd. Farmasøytene rundt omkring burde huske på det, slik at de ikke gjemmer seg bak en skranke.

Fascinert av legemidler
— Valg av studium var for min del ganske tilfeldig. Jeg tok en god artium og det gjaldt å finne et strukturert og fornuftig studium å bruke det på. Min eldste bror hadde ut­dannet seg til filolog, og han var fortvilet fordi det nesten ikke fantes jobb å få. Dette var like etter krigen. Det var trange tider og noen Statens lånekasse fantes ikke.

— Det som også bidro til min avgjørelse var at jeg i gymnasietiden hadde en ­periode hvor jeg ble rammet av noen ikke alvorlige, men plagsomme sykdommer. Da måtte jeg oppsøke apotek, og det var spennende å se alle remediene de hadde bak disken, erindrer Johannesen.

— I ettertid er jeg svært glad for at jeg valgte som jeg gjorde. Yrkeslivet har vært spennende, og jeg har jobbet både ved Universitetet, i den farmasøytiske industri og i legemiddelkontrollen.

— Hva var mer utfordrende enn du ­trodde?
Han tenker seg om.

— Doktorarbeidet. Det var nok mer møysommelig enn jeg hadde forutsatt på forhånd. Jeg forsket på et stoff som ble kalt taxin. Det kom fra treet barlind, som gjerne blir brukt til pryd på kirkegårder og i parker. Vi skulle isolere og kjemisk karakterisere innholdsstoffet, som viste seg å være en blanding av flere stoffer med komplisert sammensetning. Den endelige strukturoppklaring kom først i 1970-årene, og det viste seg da at noen av stoffene var virksomme ibehandlingen av kreft og ga grunnlaget for flere farmasøytiske spesialpreparater. Selv om mitt arbeid bare var en liten del av det store bildet, føltes det ­ganske stort å ha vært med på det, ­innrømmer han.
I slikt arbeid kreves, like mye som gode ferdigheter og tålmodighet, også evne til nøyaktighet. Noe han har til gagns, ifølge hans venner. Selv spøker han om det.

— Far var urmaker, så jeg er et resultat av både arv og miljø. Far brukte å si: «Alt har Gud skapt gjennom mål og vekt». Jeg er vokst opp slik, kan du si. Men samtidig oppfordrer også faget til nøyaktighet. Det kreves for å kunne gjøre en god jobb.

Forfatter og redaktør
Den arbeidsomme og dyktige vitenskapsmannen har ikke bare jobbet seg gjennom et langt yrkesliv, han har rukket å gi ut bok også.

— Jeg tok artium på latinlinjen og har undervist farmasøyter i latin og resept­lesning. Sammen med Georg Gundersen skrev jeg boken «Apotekerlatin

— fag­terminologi for helsepersonell». Den ble litt av en bestseller, den boken. Det viste seg nemlig at legene savnet en oversikt over dette nesten mer enn farmasøytene. Latin brukes fortsatt i flere akademiske miljøer, selv om det nå er utdødd som språk. Jeg finner det svært interessant, da det også er opphavet til mange nålevende språk.

— Hva synes du om utviklingen av ­apotek i dag?
— Jeg synes det er mye fokus på inn­tekter, i og med at avansen på medisiner er så lav. Men det er klart, noe må man jo tjene penger på. Men det jeg ser nå, er at handlesvarer som tidligere ikke var en del av apoteket, er en stor del av dagens omsetningsgrunnlag. Jeg går ut fra at det er uunngåelig at det blir sånn etter ­revisjonen av apotekloven. Men så lenge det ikke går ut over apotekets troverdighet som fag­handel, trenger man kanskje ikke bekymre seg, resonnerer han.

— Bruker vi mer medisiner nå for tiden?
— Det er jo nærmest sånn at det finnes en pille for enhver lidelse. Før i tiden var det mer alvorlig om man ble syk. Da kunne selv unge mennesker dø av lunge­betennelse og sykdommer vi nå ser på som banale. Jeg tror ikke nordmenns legemiddelbruk er alarmerende høyt, statistisk sett ligger vi langt lavere enn mange andre land. Men det er likevel sunt å være oppmerksom, mener veteranen.

En betydningsfull endring
— En viktig farmasøytisk begivenhet?
— Revideringen av apotekloven i 2001. Før den tid var apotek en slags beskyttet privat næring. Da endringene trådte i kraft, berørte dette alle i etaten på en eller annen måte. Det er noe jeg alltid kommer til å huske, sier han.

— Et annet veiskille var reseptar­utdanningen. Vi var veldig imot det på den tiden. Det åpnet for en ny kategori farma­søytutdanning som baserte seg på et lavere faglig ambisjonsnivå. Disse ville bli en slags resepturens «fotfolk». Jeg husker vi mente man burde bygge på den ut­danningen som allerede fantes. Det ble jo en politisk sak som pågikk over lang tid. Mye har endret seg siden den gang, og nå er reseptarene en naturlig del av farma­sien for de fleste.

— Utviklingen av farmasien gjennom tidene?
— Medisinsk og kjemisk har utviklingen vært utrolig. Vi har fått nye verktøy som vi tidligere ikke kunne drømme om. Vi har mulighetene for å yte mer, og vi kan gi mer presisstøtte til kampen mot sykdom.

— For at denne utviklingen skal fort­sette, er det viktig at fremtidens farmasøyter opprettholder nysgjerrigheten sin. De må aldri slutte å spørre; Har dette noen rasjonell bakgrunn? Hvorfor er det slik? Det prøver jeg selv, og det er nysgjerrig­heten som gjør at jeg fortsatt ønsker å ­skrive selv om jeg nå er pensjonert, sier Bjørn Johannesen.

(Publisert i NFT nr. 3/2009 side 18–20.)