Prosjektet «Jakten på det gode pasientforløp; legemiddel­opplysninger ved skifte av omsorgsnivå for pasienter som bruker ­multidose­pakkede legemidler»:

  • Hovedmål var å kartlegge eksisterende rutiner for legemiddelavstemming samt å etablere gode rutiner for å sikre riktig og rask overføring av legemiddelopplysninger ved skifte av omsorgsnivå.
  • 49 pasienter som alle var multidosebrukere ble inkludert, hvorav 28 ble innlagt på sykehus, mens 21 ble utskrevet til kommunehelsetjenester.
  • Man fant manglende skriftlige rutiner vedrørende skifte av omsorgsnivå og legemiddelopplysninger. Ved innleggelse var ordinasjonskortet den viktigste kilden til informasjon – og man fant få uoverensstemmelser. Ved utskriving kom opplysninger sent frem til fastlege – og man fant flere feil i informasjonen ut fra sykehuset.
  • Det ble i prosjektperioden utarbeidet prosedyrer, informasjonssedler og undervisningsmateriell.

Carstens var prosjektleder i det ­tverr­faglige prosjektet «Jakten på det gode pasientforløp; legemiddel­opplys­ninger ved skifte av omsorgsnivå for pasienter som bruker multidosepakkede legemidler», støttet av Helsedirektoratet og utført i 2008–2009. Dette prosjektet tok sikte på å kartlegge rutiner og prosedyrer ved skifte av omsorgsnivå samt å innføre ­tiltak som kunne bedre kvaliteten på legemiddelopplysningene der pasienten var brukere av multidose.

— Innledningsvis vil jeg påpeke at det nå kommer andre prosjekter som har fokus på dette området. Legemiddelavstemming er et tema i pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender, og også IMM (Integrated Medicines Management) er et metode­verktøy for å kvalitetssikre og foreta legemiddelavstem­ming ved innleggelse på sykehus, som nå etter hvert tas i bruk, sier Carstens.

Ved innføring av multidosesystem i ­kom­mun­ene ble den store utfordringen med hensyn til utveksling av legemiddelopplysninger ved skifte av omsorgsnivå, spesielt ­mellom sykehus til behandlende lege, tydelig synliggjort.

— Inn fungerte det bra
Ordinasjonskortet kommunene benyttet inne­holdt samtlige legemidler pasienten brukte – både fra multidosepakken og alt utenom, inkludert eventueltmedisin. Ved innleggelse fikk man derved en god ­oversikt over aktuelle legemidler pasienten benyttet. Denne total­oversikten var av­gjør­ende, noe som, ifølge Carstens, fungerte godt ved ­innleggelse.

— Ut var det verre
— Haugesund sjukehus og tilhørende kommune har samarbeidssamtaler hvor det er fastsatt at endelig epikrise skal sendes ­fastlege innen en uke, mens hjemme­sykepleien får en foreløpig epikrise ved utskriving. Hjemme­sykepleien sitter dermed med informasjonen før legen, mens det kun er legen som kan endre ordinasjonen i ­multidosesystemet, forklarer Carstens.

Etter Forskrift om legemiddelhåndtering § 5 skal kommunen sikre at fastlege til enhver tid skal informeres om pasientens legemiddelbruk. Hjemmesykepleien opplever, ifølge Carstens, ikke å bli hørt ­dersom det må gjøres endringer. Det vil derfor være viktig å få på plass et system hvor denne informasjonen går direkte ­mellom sykehus og fastlege ved utskriving.

Hennes erfaring, basert på informasjon fra kommuner som benytter multidose, er at ordinasjonskort fungerer godt som en ­sik­ker kilde for legemiddelinformasjon.

— Igjen, inn fungerer det bra, ut litt ­dårligere – men det er dette pasientsikkerhetskampanjen nå skal ta tak i.

Avventer e-løsning
Hvilke tanker gjør Carstens seg om elektro­n­isk pasientjournal, vil dette løse alle problemer?

— En direkte og rask kommunikasjon mellom sykehus og fastlege vil være bra for sikker fomidling av pasientens legemiddelbruk og man ser også på e-resept som en mulighet innen dette feltet. Elektroniske opplysninger har den begrensning at det kun gir informasjon om legemidler som forskrives eller faktisk blir ­hentet ut, og man har heller ikke oversikt over hvordan disse løsningene fungerer med ­multidose. I tillegg er det avgjørende å vite hvordan lege­midlene tas, slik at ­pasient­samtalen frem­deles vil være et ­viktig element i kvalitetssikring av legemiddel­avstemmingen. Samtalen er også viktig blant annet med ­hensyn til hvilke håndkjøpslegemidler ognaturmidler den enkelte pasient benytter – og det var ikke en del av vårt prosjekt.

Carstens forteller at det ikke er utviklet noe spesielt opplæringsmateriell i kjølvannet av hennes prosjekt, utover et større fokus fra prosjektet på legemiddel­anamnese ved opplæring av ­turnusleger. Kommunen utarbeidet i tillegg gode skriftlige rutiner for utveksling av legemiddel­opplysninger ved skifte av om­sorgs­­nivå.

Når det gjelder å gi råd ­basert på prosjekterfaringene, er hun krystallklar.

— Alt pasienten benytter av legemidler bør stå på ordinasjonskortet, men det er en utfordring å holde det helt oppdatert og ­riktig.

Med bakgrunn i pasientsikkerhetskampanjen og metoder for legemiddelavstemming kan farmasøyter bidra, særlig med tanke på utvikling av et system og opplæring, mener Carstens.

— Som gruppe er vi ikke så mange at vi kan ta all avstemming og samtaler ved sykehusinnleggelser. Det vil derfor, etter mitt syn, være mer hensiktsmessig å bidra til å lære opp andre grupper til å håndtere denne oppgaven, og heller konsentrere mer av innsatsen på legemiddelgjennomganger. Her vet jeg det diskuteres noe i fagmiljøet, og farmasøyter er gode på begge områder, men vi må bruke kompe­tansen der den kommer best til nytte, understreker Nina Carstens, som nylig tok ­erfaringsbasert mastergrad i klinisk farmasi.

(Publisert i NFT nr. 4/2012 side 8.)